Hans Rustad Noe som er forunderlig – et landskap skjuler avtrykk, ikke bare av menneskets fotefar, men også dåmen av en svunnen tid. Dette fattigslige ordet «kulturlandskap» rommer noe mye mer: det snakker til oss, det er generasjoner som er gått heden som strekker sine hender ut, og vi griper dem. I nærværet av gamle bygninger, stenmurer, […]
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
