Søndag 30. januar kl 11 gikk jeg i kirke, det skulle bli godt å slappe av etter min lille politiske innsats i Høyre på lørdagen. Kirken på Elverhøy er nesten like gammel som de norske stavkirkene, i hvert fall kan man tro det. Sogneprest Jan Høifødt holdt en god preken; om Guds manglende inngripen i verden, et tankekors i det judeokristne verdensbilde og forestillingen om en allmektig Gud. Presten konkluderte med at Gud ikke griper inn, noe vi bare må forsone oss med, men at Gud til gjengjeld gir styrke til å bære lidelse og død.

Deretter, i kirkebønnen, proklamerte han at denne dagen var blitt gjort til den internasjonale Holocaustdagen og at det var utferdiget en bønn fra biskopene i sakens anledning. Presten ba deretter for ofrene for tortur og urett over hele verden. Om de som ble forfulgt over hele verden for sin tro.

”Endelig”, tenkte jeg ”endelig tør Kirken si ifra om at de kristne over hele verden nå ansees som den mest forfulgte religiøse retning”.

På lørdag hadde jeg lest utdrag fra årsrapporten fra ”Åpne Dører” om den verdensomfattende trakassering og forfølgelse av kristne. Det verste landet er Nord-Korea hvor det antas at ca 40.000 kristne er innesperret i arbeidsleire. Dernest – på verstinglisten, kommer Iran. Kristne i disse landene lever under forhold vi ikke kan klare å ta inn over oss. Mange blir daglig henrettet. Ca 100 mill kristne blir forfulgt på forskjellige måter. Ingen annen religion blir tilnærmingsvis forfulgt i en slik skala.

Ifølge Åpne Dører er det tre hovedkilder til denne forfølgelse: islamisme, kommunisme og nasjonalisme.
Dette var tanker jeg gjorde meg under kirkebønnen.

Men så var kirkebønnen slutt – alle gode formål var ramset opp. Var det ikke noe som manglet? Så slo det meg: ikke et ord var sagt om forfølgelsen av kristne overhodet!
Forfølgelsen av de kristne var i kirkebønnen anonymisert, den norske kirke oppfatter seg tydeligvis nå som en universell godhetskirke for forfølgelse av troende av enhver religion, også muslimer. På den måten ufarliggjøres forfølgelsen av kristne; alle religioner er liksom like ”slemme”, og da kan man fortsette sin dialog i Kirkenes Verdensråd og andre internasjonale organer med muslimene.

Det er tydeligvis ikke bare Støre som satser på internasjonal dialog og betydningsfullhet. Men er denne norske godhetskirken lenger noen kirke?

Jeg gikk en lang tur etterpå i den rene friske luften i det som er den store Kirken. Det slo meg at prestens ord om Guds avmakt var en god beskrivelse av Den norske Kirke i dag. De forfulgte kan i hvert fall ikke håpe på noen hjelp fra Vest-Europa. De forfulgte får bare håpe at Gud trøster dem i døden.