Sirkus Berlusconi har nye forestillinger om dagen. Gjestestjerne for anledningen er en pike kalt Ruby, og offentliggjorte utskrifter av avlyttede telefonsamtaler kan tolkes dithen at Ruby har hatt kjønnslig omgang med statsministeren mot betaling på et tidspunkt da hun var sytten år gammel. Den seksuelle lavalderen i Italia er fjorten og prostitusjon er legalt, men det er ikke lov å kjøpe seksuelle tjenester av mindreårige.

Både Ruby og Berlusconi benekter at noe kjønnslig omgang har funnet sted mellom dem, og det foreligger hittil ingen videoopptak fra statsministerens soveværelse, så alt tyder på at man ikke har noen sak mot ham. Ikke desto mindre er han under etterforskning, og politiske motstandere ber ham om å gå av fordi alt som hefter ved ham er en belastning for landet. Selv sier han at det som hefter ved ham er resultat av politisk forfølgelse.

Det er ikke nødvendigvis noen skarp motsetning mellom disse to synspunktene.

Det er en velkjent sak at Berlusconi er en taktløs person uten den verdige oppførselen man forventer av en regjeringssjef, og selv blant hans egne velgere er det mange som gjerne skulle sett en annen og bedre egnet person på hans plass. Problemet er bare at denne personen ikke har meldt seg. Ikke sånn å forstå at det ikke finnes dyktige og rettskafne personer i Italia som kunne tenkes å gjøre en bedre jobb som statsminister, tvertimot, landet er usedvanlig rikt på menneskelige ressurser. Men det er knapt noen personer som nyter offentlig anerkjennelse som går inn i politikken.

Det skyldes dels at de som får slippe til i politikken, gjør det pga. sin servilitet overfor de allerede etablerte politikerne. Men mon tro om det ikke også skyldes de ufine metoder man er villige til å bruke mot politiske motstandere. For det er liten tvil om at denne etterforskningen av Berlusconi er politisk motivert. Sannsynligheten for å få ham dømt for sex med en mindreårig prostituert er null, og hvis det var mindreåriges prostitusjon man ville til livs, kunne man oppnådd langt mer andre steder, og det med en tiendedel av de ressurser som benyttes f.eks. til å avlytte telefonene til Berlusconis private gjester. Man kunne blant annet nå og da trille en og annen patruljebil innom de stedene hvor «alle» vet at det befinner seg mindreårige prostituerte.

Om man ser amoralsk på saken, slik man ofte gjør Italia, kunne det å bruke skitne tricks til å felle Berlusconi gi mening. Det store spørsmålet er dog: for å oppnå hva? Bare kvitte seg med ham? Regjeringspartiene har ingen frontfigur som er rede til å steppe inn, og opposisjonen har hverken noen respektert leder eller noe politisk program.

For den triste sannheten er at Italia er et politisk desorientert land, og de menneskelige kvaliteter som trengs for å vise vei ut av uføret kommer man ikke langt med i den nådeløse jungelen som er italiensk politikk. Den korrupte politiske tradisjonen gjør at de korrupte kommer til topps. Og da hjelper det lite å vri seg i desperasjon over en leder med store mangler, for Berlusconi er et symptom på en sykdom som ikke blir borte idet han (nå i sitt 75. år) før eller senere forlater den politiske scenen. Mange italienere som spør seg hvorfor de har så begredelige ledere, trenger ikke lete lenge etter forklaringen: Det holder lenge å gakke hen til nærmeste speil.

Men inntil videre viker selvransakelsen plassen for desperasjonen. Og opposisjonen forsøker virkelig desperat å kvitte seg med Berlusconi, så langt uten resultater. Hverken mistillitsforslag eller opphaussede skandaler har gitt de ønskede resultater, og meningsmålinger offentliggjort i dag viser at statsministerens parti ikke har fått noen mindre oppslutning etter at det siste sirkuset hadde pågått en stund. Frihetens folk ligger stabilt på rundt tredve prosent. Man lar seg tilsynelatende ikke affisere av skandalene.

Ikke desto mindre fortsetter de nytteløse angrepene i form av skandalisering av Berlusconis private adferd, og kanskje er det ikke rart om mange velgere finner at opposisjonen er i det irrasjonelle hatets vold. For heller enn å drive seriøs opposisjon og la faktaene tale for seg selv, hengir de seg til kampanjer som sågar risikerer å skaffe Berlusconi sympati. Selv blant konservative katolikker med sans for familieverdier, trekkes det på skuldrene over hva statsministeren måtte gjøre under dynene, og det poengteres at det er viktigere hva slags familiepolitikk han fører enn hva han foretar seg privat. Man havner dermed i den paradoksale situasjon at det er venstrefolk med et liberalt syn på sex som oppviser den suverent største moralistiske forskrekkelsen over Berlusconi.

Konklusjonen blir inntil videre for mange italienere at Berlusconi er den verste lederen Italia kan ha, bortsett fra alle de andre. Statsministeren har sagt at han elsker livet og gjerne vil leve til han blir 120 år. Om Italias politiske kultur forblir like skitten og venstresiden fortsetter som den stevner, fortsetter mister B. i jobben til 2056.