I årtier har svenske forskere, medier og politikere fortrengt at islamisme kunne være et problem i Sverige, og enhver islamkritikk blitt avfeid som islamofobi. Men det er kanskje i ferd med å endre seg etter at den islamistiske terrortrusselen har kommet nærmere?, spør journalist Thomas Heine i Jyllands-Posten.

Da Sveriges kriseberedskapsmyndighet arrangerte en øvelse der samfunnet skulle forsøke å forsvare seg mot et storstilt terrorangrep for fire år siden, ble de møtt av sinte protester. Scenariets terrorister stammet nemlig fra det fiktive Bogaland, befolket av de etniske gruppene kasurier og midier, og preget av store innebyrdes spenninger vedr. tolkning av felles religion.

– Hele scenariet bygger på islamofobiske formodninger, klaget to av det svenske Miljøpartiets ledende medlemer, Mehmet Kaplan og Yvonne Ruwaida på fornem kronikkplass i avisen Dagens Nyheter:

»Parallellerne til muslimer og islam er ikke særligt fjerntliggende.
Svenske institutioner skal altså lære at bekæmpe muslimer på baggrund af de fordomsfulde scenarier i øvelsesdokumentationen,« tordnede de to medlemmer af partiledelsen i Miljøpartiet, som anses for at ligge omkring midten i svensk politik.

Et flittigt brugt ord
Kronikken – der også anklagede Sveriges sikkerhedspoliti for »konsekvent at chikanere muslimer« og »aktivt blæse liv i islamofobien« – illustrerer ganske godt, hvor tyngdepunktet hidtil har ligget i den svenske islamdebat.
Islamofobi, dvs. en sygelig angst for islam, har i Sverige været et flittigt brugt fællesbegreb for alle ytringer, som satte spørgsmålstegn ved islam og muslimer, uanset om kritikken handlede om muslimer som gruppe, om islam som religion, om islamisme eller om terror i Koranens navn.

Det offisielle Sveriges forklaringsmodell for manglende integrering av muslimske enkeltindivider eller grupper har alltid vært svenske feilgrep og/eller svensk rasisme. Det har aldri blitt erkjent at det «finnes grupper, som bevisst og aktivt motsetter seg integrasjon», slik det ble uttrykt av en tidligere embedsmann som hadde en sentral posisjon i det svenske integreringsarbeidet, men følte at hans bekymring for utviklingen ikke fikk noe gehør fra hverken kollegaer eller politikere. – Hos mange i departementet var holdningen at vi «endelig ikke må bli som Danmark», sier embedsmannen til Heine. Selv mener han at den danske integreringspolitikken er minst like vellykket som den svenske.

Men med et slikt utgangspunktet måtte naturligvis en beredskapsøvelse som antydet at landet kunne bli utsatt for islamistisk terror fordømmes som et angrep på alle muslimer i Sverige. Det ble det da også et ekstra stort sjokk for Sverige da den samme terrortrusselen kom nær, dels i form av det mislykkede selvmordsangrepet i Stockholm og dels i form av pågripelsen av fire svenskbosatte, arabiske menn, mistenkt for å ha planlagt en massakre på journalister i Jyllands-Posten/Politikens Hus i København, fortsetter Heine:

»Den svenske situation er speciel i sammenligning med mange andre lande. Her skal vi nu flytte os fra en tilstand, hvor spørgsmålet om islamisme stort set er blevet fortrængt i et par årtier, til at etablere et forebyggende arbejde mod den terror, som gennemføres af voldsomme muslimske aktivister,« skrev Aje Carlbom, doktor i socialantropologi ved universitetet i Malmø, forleden i et indlæg på den svenske debatside Newsmill.

Over for Jyllands-Posten uddyber han: »I 1980′ erne og 1990′ erne var det i Sverige stort set umuligt at belyse noget, der kunne opfattes som negativt ved det multikulturelle samfund.

Der fandtes forskning om islam og muslimer, men helt politisk tilpasset, hvad man må eller bør sige for ikke at blive opfattet som en racist eller islamofob. Det er blevet lidt bedre efter terrorangrebet i USA den 11. september 2001, men stadig er angsten stærk. Særligt den politisk-akademiske elite har enormt svært ved at tale om disse ting offentligt.« Carlbom, som selv har boet og forsket i den indvandrertætte Malmø-forstad Rosengård, er en af meget få svenske forskere, der har beskæftiget sig kritisk med islamisme i den svenske hverdag.

Terrorekspert ved forsvarshøyskolen i Sverige, Magnus Ranstorp, utarbeidet Rosengård-rapporten. Den bygget på intervjuer med 30 lokale lærere, politifolk, sosialpedagoger og andre, og beskrev bla. a boligområdets kjellermoskèer og muslimske friskoler som fremmer svært radikale budskap, ekstremister som opptrer som meningspoliti, tvangsekteskap inngått med muslimske tenåringspiker og trakassering av kvinner uten slør. Den påfølgende debatten kom imidlertid ikke til å handle om den beskrevne situasjonen i Rosengård og øvrige svenske ghettoer. Til gjengjeld handlet den så meget mer om hva landets toneangivende islamologer, hovedsakelig fra Senter for Midtøstenstudier ved universitetet i Lund, mente om rapportens lave vitenskapelige verdi, da den ikke bygget på det man kalte «førstehåndskilder».

I sin nye bok om islamofobi utroper da også professor i religionshistorie ved Uppsala universitet, Mattias Gardell, både Ranstorp og Aje Carlbom som islamofober.

– Det er ingen forskere som enda har lagt frem noen overbevisende definisjon av hva islamofobi er. Jeg er det som et symbolsk våpen som brukes til å lukke munnen på kritikere av muslimer og islam, sier Carlbom til Heine. Sosialantropologen mener at denne retorikken er direkte skadelig for muslimer, som blir lokket inn i en offerrolle:

»At bibringe unge muslimer en følelse af, at mennesker i Sverige er stærkt negative over for muslimer og islam, er at tilbyde de værst tænkelige forudsætninger for et liv som svensk muslim,« mener han og henviser til undersøgelser, der tyder på en stærk modstandskraft blandt svenskerne til negative attituder over for muslimer og islam.

Lederskribent i Svenska Dagbladet Per Gudmundson, enda en av Gardells utpekte islamofober, mener at de fleste svenske islamologer og øvrige forskere har et utglattende og unnskyldene syn på politisk og militant islam. I følge Gudmundson skyldes det et «Det-er-synd-på»-syndrom, hvor alt forklares med fattigdom, marginalisering, utenforskap og undertrykkelse, mens faktum er at de militante ofte er velutdannet, veletablert og skolerte i islamske doktriner. – Det er dypt rotfestet i den svenske debattradisjonen at det oss som gjør noe galt, selv når vi blir angrepet av gærninger, sier Gudmundson til Jyllands-Posten.

Forklaringen på fænomenet er, mener Per Gudmundson, dels Sveriges historiske opfattelse af sig selv som en brobygger – tidligere mellem kommunisme og kapitalisme, nu mellem Vesten og islam – dels den udbredte konsensus-kultur i Sverige .
»En høj grad af konfliktskyhed råder i det offentlige rum i Sverige ,« konstaterer han.

Til tross for at debattører som Jan Guillou som stadig fastslår at f.eks. advarsler om ytterligere angrep er rent oppspinn og skremselspropaganda og formann for Socialdemokraternes kristne og muslimske bevegelse «Broderskap», Peter Weiderud, som mener at terrorplanen er en «anledning til svensk selvransakelse» mtp Lars Vilks tegninger, er det tegn på at den svenske debatten har flyttet på seg etter desembers to terrorsaker, fortsetter Heine.

For de fleste kommentatorer på landets leder- og kultursider har fulgt en annen linje, og har f.eks. rettet kritikk mot forskjellige, såkalte moderate islamister. Blant dem formannen for organisasjonen Sveriges Muslimske Råd, Helena Benaouda, som i rollen som formann også har agert som talsperson og forsvarer av sin terrorsiktedte svigersønn Munir Awad både da han ble arrestert i Etiopia i 2007 og i Pakistan i 2009.

Sikkerhetstjenestens nylige rapport og vurdering av antall militante islamister i Sverige fikk da også mer ros enn kritikk.

Demokratiminister Birgitta Ohlsson fra Folkepartiet meldte sig efter et studiebesøg i Danmark med noget så sjældent som ros til den danske handlingsplan mod islamisk ekstremisme.
»Det virker, som om debatklimaet er ved at skifte. Når problemerne kommer tæt på, får folk et stærkere behov for at forsøge at forstå, hvad der foregår,« siger Aje Carlbom.

Thomas Heines artikkel Da islamismen kom til Sverige ble publisert i Jyllands-Posten 7. januar 2010, og finnes dessverre ikke på nett.