Mennesket og historien er i inkarnasjonens mysterium

«Hele mitt liv har bestandig hatt en rød tråd: kristendommen gir glede og utvider horisonten. En tilværelse som hele tiden bare går ”imot” ville i lengden være uutholdelig.» Disse ordene av Benedikt XVI utfordrer oss: Hva betyr det å være kristen idag? Det å fortsette å tro simpelthen av tradisjon, hengivenhet eller vane, idet enhver trekker seg tilbake til sitt eget skall, lever ikke opp til denne utfordringen. Det å reagere kraftig og gå motstrøms for å gjenvinne tapt terreng, er likeledes utilstrekkelig. Paven sier sågar at det er «uutholdelig». Ingen av disse veiene – å trekke seg tilbake fra verden eller gjøre motstand – er til syvende og sist i stand til å gjenopplive interessen for kristendommen, for ingen av de to er i samsvar med det som for alltid vil være det kristne budskapets kanon: evangeliet. Jesus kom til verden med en tiltrekningskraft som fascinerte menneskene i hans samtid. Som Péguy sier: «Han kastet ikke bort tiden sin med å stønne eller filosofere over tidens dårlighet. Han gikk rett på sak … og skapte kristendommen.» Kristus brakte et menneskelig nærvær inn i historien som var så fascinerende at enhver som kom i kontakt med det måtte ta det i betraktning. For å avvise det eller akseptere det. Han etterlot ingen likegyldig.»

I dag står vi aller overfor en «menneskelighetens krise». Den viser seg som en tretthet eller manglende interesse for realitetene, og den rammer alle omgivelser som har å gjøre med folks liv. Det er en unåde for alle at folk ikke setter seg på spill med sin fornuft og sin frihet. Og nettopp i dette øyeblikk står kirken foran en fascinerende utfordring, den samme som den opprinnelige: å bære vitnesbyrd om at det finnes noe som er i stand til å gjenopplive en ekte interesse. «Også mitt hjerte venter og ser etter lyset og livet, etter vårens vidunderbarn.» Som dikteren Antonio Machado venter vi alle på vårens mirakel, da vi vil se vårt liv gå i oppfyllelse. Og hvis noen sier, stadig med dikteren, at det er en drøm, hvorfor venter vi på den? Fordi denne ventetiden konstituerer vårt indre, som Benedikt XVI skriver: «Mennesket etterstreber en grenseløs lykke, det vil glede seg over alle grenser, det lengter etter det uendelige.» Men mennesket kan falle. Verden kan forsøke å undergrave dette uendelige ønsket ved å redusere det. Verden kan til og med latterliggjøre det og tilby noe som tiltrekker en tid, men som ikke varer, og som til slutt gjør en enda mindre tilfreds og mer skeptisk. Beviset for sannheten av det som fascinerer og vekker interesse, er at det varer. Men selv det aller fineste blir borte – det ser vi når vi elsker en person eller tar fatt på et nytt arbeid. Livets problem er altså om det finnes noe varig.

Kristendommen hevder å være det eneste svaret som varer i tid og i evighet, for dens opphav er ikke menneskelig, selv om man kan se dette opphavet i ansiktet hos menneskene som har møtt den. Men en redusert kristendom er ikke i stand til dette. Vi vet av erfaring at det finnes en abstrakt måte å snakke om troen på, som ikke vekker den minste nysgjerrighet. Hvis kristendommen ikke etterleves i sin natur, slik den kom til syne i historien, kan den ikke slå rot i hjertet. Kristendommen settes alltid på prøve av hjertets ønsker, og den kan ikke løsrives fra den: Det var Kristus selv om satte seg på denne prøven. Det som fascinerer er at Gud fratok seg sin makt for å gjøre seg til menneske og respektere alle menneskers verdighet og frihet. Ved sin inkarnasjon var det som om han sa til mennesket: «Se nå etter om du ved å leve i kontakt med meg finner noe interessant som gjør livet ditt større, lykkeligere og mer fullendt. Det du ikke klarer å oppnå med egne krefter, kan du oppnå hvis du følger meg.» Det var sånn helt fra begynnelsen. Da de to første disiplene spurte: «Hvor bor du?», svarte han: «Kom og se.» Hans enkelhet er avvæpnende. Gud har tillit til dommen gitt av de to første som møter ham. Mennesket kan ikke unngå hele tiden å sammenligne alt som hender det med sine fundamentale behov.

Noen kunne innvende at man på Jesu tid så mirakler, men at vi i dag ikke lenger er i vidunderbarnets tid. Det er ikke sant, for disse erfaringene fortsetter å finne sted, akkurat som den første gangen: Når du møter mennesker som vekker en interesse og øver en tiltrekning på deg som får deg til å gjøre regning med det som er hendt deg. Som paven sier: «Gud tvinger seg ikke på. Hans eksistens manifesterer seg ved et møte som trenger inn i menneskets dypeste indre.»

—

Utdrag fra artikkel i L’Osservatore Romano, 23. desember 2010