Som en oppfølging av artikkelen jeg skrev i forrige uke om islamistenes skammelige forsøk på bevisst å blande sammen antimuslimske fordommer med kritikk av den islamistiske politikken slik den representeres av dem selv, vil jeg gjerne fremheve hvordan mye av spenningen vi i dag ser i Storbritannia mellom muslimer og ikkemuslimer, samt de ledsagende antimuslimske fordommene, faktisk er et direkte resultat av islamistenes anstrengelser. Merk at jeg unngår å bruke begrepet «islamofobi». Se denne artikkelen av National Secular Society, som rommer min tenkning omkring dette problemet.

Helt siden Rushdie-saken har enkeltpersoner og grupper alliert med Jamaat-e-Islami og Det muslimske brorskapet forsøkt å fremme en politikk som knytter den islamske identiteten til ummahen. Dette innebærer å oppfordre muslimer til å hevde en politisert og motkulturell form for muslimsk identitet som fordømmer alle andre, skaper en isolert offermentalitet og ser bisarre jødisk/vestlige konspirasjoner overalt. Islamister smigrer, presser og tvinger muslimer og ikkemuslimer til å se på muslimer som en udifferensiert masse med smale identiteter og sneversynte mål. De oppfordrer muslimer til aggressivt å etterstrebe spesielle privilegier for islam og muslimer, siden de forstår islam som hevet over alt annet og tror at Storbritannia er lett å lure.

Muslimer oppfordres til å kle seg i en «arabisk» stil og skille seg så tydelig som mulig fra storsamfunnet. Bøker av ledende islamistiske ideologer, som Mawdudi og Qutb Syed, trykkes opp og distribueres i det vide og det brede, og fremmer på den måten mistillit til vestlig kultur. Dette nærer i sin tur separatismen, og driver en kile inn mellom muslimer og resten av det britiske samfunnet. Denne separatismen omfatter forsøk på å innlemme elementer av sharia i det britisk samfunnet ved å opprette egne domstoler for muslimer. Muslimer oppfordres hele tiden til å se på seg selv som en egen homogen blokk, hvis siktemål er svært forskjellige fra deres medborgeres. De oppfordres til utelukkende å engasjere seg i det som er definert som muslimske saker rundt omkring i verden, og ikke bry seg om saker som ikke involverer andre muslimer. Moderate muslimer blir avfeid som «sionistiske agenter», mens «nyttige idioter» stilles til skue under arrangementer i et forfengelig forsøk på å skape en myte om bred aksept.

Det som gjør det hele mye verre, er at de etter å ha gjort det hevder å være «representative» for britiske muslimer. Dette er en spesielt skadelig påstand, for hvis de som hevder å representere britiske muslimer tror de er mer verdt enn andre og er så fulle av forakt for det britiske samfunnet, hva slags signal sender det til ikkemuslimer? I all vesentlighet har islamistene lyktes i Storbritannia med det de ikke har fått til andre steder. De har lurt de bestående institusjonene til å tro at de representerer islam og muslimer, og hele tiden brukt det som et skalkeskjul for å fremme en splittende og potensielt eksplosiv identitetspolitikk. Deres jobb er selvfølgelig blitt gjort lettere av myke og villedede «liberale» multikulturalister, som faktisk er skyldige i de reduserte forventningers rasisme, og som ikke anvender universelle normer på «eksotiske» mennesker som ikke forventes å oppføre seg som oss.

For British National Party har alt dette vært en drøm som er gått i oppfyllelse. De har i årevis fart med den løgnen at muslimer ikke er forenlige med Storbritannia. Hvordan skiller det seg fra islamistenes budskap? Islamistene har skaffet tilhengerne av hvit overhøyhet så mye fôr at man kan tilgis for å tro at de arbeider direkte for dem.

Tro ikke annet enn at nynazistene vil gjøre alt de kan for å piske opp hatet mot minoriteter. De er fast bestemt på å få i stand konflikt mellom de ulike kulturelle gruppene som utgjør befolkningen i Storbritannia. Men de islamistiske politikerne har også nettopp det samme målet. Likevel fortsetter islamistene å presentere seg som forsvarere av islam ved å hevde at de bekjemper «islamofobi». Som jeg hevdet i min forrige artikkel, er det bare en forkledning med tanke på enda mer infiltrasjon i hovedstrømningen av britisk politikk i den hensikt å fremme flere splittende islamistiske mål.

—

Først offentliggjort hos bloggen Harry’s place. Oversatt og gjengitt i sin helhet med bloggeiers vennlige tillatelse.