Europeisk frigjøring fra USA

Den annen verdenskrig, og den overhengende trusselen om at noe lignende kunne bli fremprovosert av Sovjetunionen, skremte Europa til villig deltagelse i en atlanterhavsallianse. USAs rolle som okkupant av de tidligere fascistiske landene og forsvarer av alle landområder vest for Jernteppet, tok mye av beslutningsmakten vedrørende europeiske samfunns vei videre ut av europeiske hender. Det var den felles erfaringen med amerikansk okkupasjon, amerikansk liberalisme og amerikansk legalisme som gjorde europeerne så like at de kunne begynne å tenke på europeisk enhet. Selv om hverken amerikanere eller europeere liker å innrømme det, er EU det institusjonelle uttrykket for amerikaniseringen av Europa.

Så snart den kalde krigens farer var historie, begynte europeerne å arbeide for frigjøring fra amerikansk beskyttelse. Da Tyskland ble gjenforent, ønsket 58 prosent av landets borgere å trekke seg ut av begge allianser, både NATO og Warszawa-pakten. Gjennom hele Clintons regjeringstid lette enkelte europeiske ledere etter påskudd – dødsstraffen, USAs manglende vilje til å ratifisere Kyoto-avtalene angående global oppvarming og landets motstand mot en internasjonal straffedomstol – for å vise frem sin uavhengighet av USAs ønsker. Europa hadde to forskjellige oppfatninger om USA – andre europeiske ledere anstrengte seg like mye for å bevare kontinentets atlantiske orientering. Forbindelsen til USA kunne selvsagt ikke brytes så lenge europeerne manglet viljen til, eller ikke forstod poenget med, å betale for sitt eget militærforsvar. Men utålmodigheten med den amerikanske beskyttelsen er konstant. Obama-årene betraktes som en mulighet til en ny start i forholdet mellom Europa og USA, og de vil utvilsomt gi mange anledninger til transatlantiske uoverensstemmelser.

Europas utålmodighet med den amerikanske innflytelsen var sterk, og den ble ytterligere styrket av al-Qaedas angrep på New York og Washington i september 2001. Frankrikes og Tysklands – senere også Spanias – motstand mot den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 var et uttrykk for Europas allerede eksisterende ønske om frigjøring fra amerikanske beskyttelse. Invasjonen av Irak var ikke årsaken til det ønsket. Europeere hevder ofte at deres folk hadde full solidaritet med USA etter angrepene i 2001, og at det kun var da det legitime selvforsvaret gikk over til George W. Bushs mislykkede militære eventyr i Irak, at Europa ikke hadde noe annet valg enn å være imot. Men det er ikke sant. Mens Bush-administrasjonen forventet at europeerne ville være like interesserte som amerikanerne i å holde oppe en verdensorden som var kommet under angrep, var europeerne i en følelsesmessig tilstand hvor selvbildet betydde mer for dem enn egeninteressen.

I mange leire ble angrepene på World Trade Center møtt med likegyldighet. I sin dagbok for den 11. september 2001 skrev tidligere Labour-parlamentariker Tony Benn at han var tilstede ved et månedlig møte i en gruppe kalt Labour Action for Peace, hvor han ble lamslått av sine kollegers oppførsel. «Selv om de alle visste hva som var skjedd,» skrev han, «brukte de omlag en time på å diskutere hvem som hadde løpesedlene for den kommende konferansen, hvem som stod for innsamlingen, om pamfletten var klar, om rommet var blitt bestilt.» I dagene etter 11. september var det over hele Europa forhåndsfordømmelser av en urettmessig amerikansk overreaksjon som ennå ikke hadde skjedd, men som ble sett på som uunngåelig. I Paris gikk flere tusener i demonstrasjonstog mot invasjonen av Afghanistan under paroler som: «Nei til det imperialistiske korstoget!» Den 13. september hadde den venstreorienterte kommentatoren Seumas Milne klaget sin nød på Guardians nettsider, i det som kunne forveksles med en parodi på antiamerikanismen i en satirisk nyhetspublikasjon som Private Eye, The Onion eller Le Canard Enchaîné:

Nesten to dager etter de forferdelige selvmordsangrepene på sivile arbeidere i New York og Washington er det blitt pinlig opplagt at de fleste amerikanere ikke skjønner noen verdens ting. […] Sjokket, raseriet og sorgen har vært dominerende. Men enhver antydning til forståelse av hvorfor folk er blitt drevet til å gjøre slike grusomheter, sågar idet de ofret livet – eller hvorfor USA er gjenstand for så bittert hat, ikke bare i arabiske og muslimske land, men i mange utviklingsland – ser ut til å være fullstendig fraværende.

Et viktigere spørsmål for vårt formål er hvorfor USA var gjenstand for så bittert hat i Guardian og i andre fora for meningsutveksling i Europa. En grunn er helt sikkert at USA svekket Europas særegne nasjonale tradisjoner, og erstattet dem med en ensrettet, universell forbrukskultur. Det var i alle fall slik det virket på europeere. Europa var kommet til et punkt hvor det ikke engang kunne skape sine egne motebølger. USA var rundt 1990 veldig opptatt av skjønnlitteratur skrevet av kvinner med en annen etnisk bakgrunn (Laura Esquivel, Louise Erdrich). Storbritannia ble også det på slutten av 1990-tallet (Zadia Smith, Monica Ali). USA var vitne til et enormt, ulogisk oppstyr om erstatning for slavehandelen tidlig på 1990-tallet. I 2005 gikk Frankrike i spinn av nøyaktig samme grunn (herunder også de antisemittiske sidene). Som nevnt i forrige kapittel, ble det innført kvotering for å hanskes med et spesifikt amerikansk problem på 1970-tallet. Tre tiår senere gikk kvoteringen sin seiersgang over Europa. Europa gjorde narr av USAs røykelover i noen (svært få) år før man stort sett innførte samme lovgivning selv. Selv om denne etterdiltingen ikke var resultat av noen kulturimperialistisk plan fra USAs side, var den ydmykende for europeere.

USA er allestedsnærværende når europeiske intellektuelle klager sin kulturelle nød. Man ser det slik at USA ødelegger livskraften til disse en gang så stolte sivilisasjonene. «En levende arv,» skrev Matthias Politycki,

er ikke minst et skattkammer av forskjellige måter å tenke, konstruere og oppføre seg på, en kilde til inspirasjon for alle slags daglige plikter. Vi i Sentral-Europa gjør imidlertid vårt beste for å oppgi det som måtte være igjen av vår tusenårige arv – språkenes mangfold og identitetene knyttet til disse – til fordel for en ødeleggende pseudoamerikanisering.

I Elementærpartiklene skrev Michel Houellebecq om en kirurg som klandret seg selv for å ha forspilt en sjanse fordi «han hadde gått fullstendig glipp av det fremvoksende markedet for brystimplantasjoner i silikon. Han betraktet det som en kortlivet mote som ikke ville gjøre suksess utenfor USA. Det var helt klart tåpelig av ham. Det finnes ikke ett eksempel på en amerikansk mote som har mislyktes i å feie over Europa noen år senere – ikke ett.»

—

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Det er fremdeles ikke for sent å støtte oversettelsen: konto 1644.29.32828

—

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet
LVIII – Pim «Høyreekstremisme» og «fascisme»
LIX – Nicolas Sarkozy og republikkens styrke
LX – Kvotering
LXI – Kultur og overlevelse