Kapittel 12 – Kultur og overlevelse

For første gang på flere århundrer lever europeerne i en verden som de for det meste ikke former. Masseinnvandringen er en del av en rekke sosiale trender – herunder også friere økonomier, større velstand, flere kvinner i arbeid, mindre inntektsforskjeller, lavere fødselstall – som alle vestlige land har hatt erfaring med i en generasjon eller to. Ettersom det ikke finnes unntak fra disse trendene, kan det se ut som om Nicolas Sarkozy tar feil når han skiller mellom innvandring som velges og innvandring som utholdes. Hvis innvandringen virkelig var et «valg», ville noen land ha valgt den bort. Likevel er det ikke et eneste fritt, vestlig land som i løpet av det siste halve århundret har gjort det.

Hvorfor gjorde de ikke det? Dette har vært et mysterium siden begynnelsen. Vestlige land regnes for å være demokratier, som står til ansvar for velgernes vurderinger og preferanser, og allmennheten i hele Vesten mener at det er for mye innvandring. Innvandringen er, med alle sine kulturelle konsekvenser, et eksempel på det den politiske filosofen David Singh Grewal kaller «nettverksmakt»: Mange individuelle valg kan til sammen akkumuleres til et «valg» begått av samfunnet som ingen gjorde med hensikt, og med resultater som ingen ønsket. Visse innflytelsesrike europeere mente etter den annen verdenskrig at det burde være mulig å bringe innvandrere fra den tredje verden til den første. Men så snart innvandring var mulig på visse betingelser, ble den uunngåelig under de fleste betingelser. I Mexico sier 40 prosent av innbyggerne at de ville flytte til USA hvis de kunne. I Tyrkia har opinionsundersøkelser fra Gallup vist at den viktigste grunnen til at tyrkerne støtter landets forsøk på å bli EU-medlem, er muligheten til å flytte til et hvilket som helst land i Europa og arbeide der.

Historien om globaliseringen er historien om de utilsiktede, kollektive konsekvensene av frie individuelle valg. Det er mange slike konsekvenser, men innvandringen er den som medfører de største utfordringene for de demokratiske landene (muligens også selve demokratiet). Den innebærer import av ikke bare produksjonsfaktorer, men også samfunnsendrende faktorer. I flere tiår har europeerne vært frustrerte over sine lederes manglende evne til enten å regulere innvandringen eller å høste den fulle økonomiske fordelen av den.

I de fleste tilfellene er globalisering og republikansk selvstyre av den typen Europa har hatt siden det 17. århundre, uforenlige. Hvis man vil åpne døren for førstnevnte, må man også ofre deler av sistnevnte. Europeerne frykter at de langsomt er i ferd med å miste den politiske kontrollen over sine egne stater, og de har rett, selv om de sjelden kan forklare nøyaktig hvordan dette skjer. De har en følelse av at Europa er i ferd med å bli tatt over kulturelt – hva enten det er av teokratisk islam eller av en (markeds)liberalisme som ikke anser Europas kjæreste tradisjoner som spesielt verdifulle. Markedets dynamikk ser ut til å ha stanset med finanskrisen som begynte i 2008, men det er lite trolig at den situasjonen vil vedvare for all fremtid. Begge disse kreftene, hva enten de er direkte fiendtlige mot hverandre eller ei, vinner terreng gjennom handlinger og innrømmelser som hver for seg er for små til å påkalle noen protest, men som alle sett under ett innebærer en permanent, uønsket forandring av verdensdelen.

Europas forpliktelser overfor verden

Hvis Europa mottar flere innvandrere enn velgerne ønsker, er det en sterk indikasjon på at demokratiet fungerer dårlig. Europeiske ledere har valgt å tro noe annet – at asyl- og innvandringspolitikken har å gjøre med den typen udiskutable moralforpliktelser som man ikke stemmer over. Som en europeisk statsråd sa det sommeren 2006: «Vi lever i en grenseløs verden hvor vår nye misjon er å forsvare menneskerettighetenes og det sivilisertes grenser, ikke landegrensene våre.» Hvis man ikke passer seg når man ordlegger seg på denne måten, kan det oppfattes som om det betyr at Europa ikke har rett til å fastsette noen innvandringspolitikk i det hele tatt.

Europeerne er forvirret med hensyn til om de er verdensborgere eller borgere av sine egne land. I 2005 tok Spania og Marokko sammen til orde for en konferanse hvor man skulle drøfte uenighet om innvandring mellom Europa og Afrika. Ifølge en nyhetsmelding i Financial Times var Marokko en bra forhandlingspartner for EU, fordi «Brussel betrakter Marokko som en av suksesshistoriene i sitt ti år lange arbeid med å styrke båndene til land langs Middelhavets sørkyst». Vel, det er riktig at EU utroper Marokko til en suksesshistorie. Men det er ganske besynderlig, for bare tre år i forveien hadde Marokkos væpnede styrker angrepet EUs territorium, idet de ilandsatte tropper og satte opp flagget sitt på den spanske øya Perejil, rett ved det afrikanske fastlandet, for slik å fremprovosere Spanias største militæroperasjon siden 1939, samt en diplomatisk krise som kun ble løst etter iherdige forhandlinger i kulissene ledet av det amerikanske utenriksdepartementet.

Maktforbindelsene mellom Europa og de fattige landene er mer kompliserte enn de ser ut til. De fattige landene er ikke uten gode kort på hånden når det gjelder innvandring. Deres beste kort er informasjonsasymmetrien. De vet mer om Europa enn europeerne vet om dem, og de får mer ut av den gjensidige kontakten. Det var slik det fungerte under Romerriket, hvor barbarene lærte (ønskelige) militære ferdigheter i de avanserte romerske legionene, og legionene brakte (den uønskede) vanen med frontkrig med seg tilbake til Roma.

Og det er akkurat slik det fungerer i dag. Folk kan hoppe inn og ut av den vestlige økonomien, for det vestlige samfunnet er et logisk system som er ganske lett å forstå for enhver som tar seg tid til å studere det. Tenk på de afrikanske innvandrerne omtalt i kapittel 3, som kom sjøveien til Spania. Selv om de har mangelfulle språkkunnskaper, har TV-nyhetene gitt dem et kjennskap til den spanske innvandringslovgivningen som kan måle seg med de fleste innvandringsbyråkraters. De forstår at myndighetene ikke kan deportere en nykommer så lenge han ikke oppgir sin statstilhørighet, og så lenge den tilhørigheten ikke blir oppdaget innen 40 dager, må han settes på frifot. De vet at Spania har bedre utleveringsavtaler med visse land enn med andre, og at det derfor er bedre å si at man er fra Elfenbenskysten enn fra Senegal, som nevnt tidligere.

Europeerne har derimot svært få kunnskaper om samfunnene som sender dem innvandrere. Hver gang det hoper seg opp med asylsøknader eller båtfolk, må landene innvandrerne kommer fra bestikkes for å sende «identifikasjonseksperter» som kan øve den formen for press som demokratiske land bare kan øve når de vet hvor noen bor og hvem familien er. Det er lett å forstå hvilket misunnelsesverdig privilegium det er at man ikke vet slike ting om en. Sammenlignet med innfødte i samfunn i internettalderen som Europa og USA, hvor man stort sett er blitt fratatt anonymiteten, har illegale innvandrere mer enn nok av den. De er personvernets fyrster.

Det å begrense innvandringen betyr å skaffe seg ekspertise fra den tredje verden. Dette har en høy pris, som betales fra rike til fattige land i form av ettergivelse av gjeld, utviklingshjelp, «utviklingssamarbeid» (opprettelse av vestlige foretak som forretningsfolk i utviklingsland har interesser i) og firehjulsdrevne kjøretøy av siste modell til statstjenestemenn. Når de fattige landenes ledere samarbeider med Vesten om å begrense innvandringen, beskrives det vanligvis som en kamp mot «mafiaen» eller «menneskesmugling». Dette er et veldig merkelig ordvalg når man beskriver, la oss si, en fisker som tar betalt for en overfart med sin egen båt, og som har mer til felles med en drosjesjåfør enn et forbrytersyndikat. Ordet mafia er et nødvendig fikenblad for dem som forhandler på vegne av de fattige landene, som ikke kan være bekjente av å bidra til å stenge døren til en av sine landsmenns eneste veier ut av fattigdommen. Men det er bekvemt for europeiske ledere også. For det betyr at hvis kontinentet bare klarer å løse et kriminalitetsproblem, så vil innvandringsproblemet forsvinne. Slikt snakk kamuflerer et problem med manglende vilje som et samvittighetsproblem. Det betyr at lederne tar (uselvisk) fatt i en humanitær krise, ikke at de ser (egoistisk) etter måter å stenge døren på.

Kunnskapsasymmetrien mellom Vesten og resten er kanskje det beste våpenet de som fører krig mot Vesten har. Dette er opplagt tilfelle hvor krigen mot terror benytter vestlige våpen mot radikal islam. Tenk på hvor lett det har vært for terrorister å operere på amerikanske flyplasser, og sammenlign med hvor vanskelig det er for NATO-styrker å operere i Pakistans nordvestlige stammeområder. Muslimer kan ganske mye om vestlige samfunn, først og fremst deres språk, mens folk i Vesten knapt vet noenting om muslimske samfunn. Alt som gjør styrkeforholdet jevnere på denne kunnskapsmessige slagmarken, kan i antivestlige øyne virke som en trussel. Azar Nafisis bestselger Reading Lolita in Teheran er f.eks. blitt lovprist av lesere over hele Vesten for sin evne til å menneskeliggjøre et folk man har visst lite om i de siste 25 årene, og gi en detaljert beskrivelse av et samfunn som ses på som lite annet enn en fiende av Vesten. Men det er nettopp hva Hamid Dabashi, en litteraturviter ved Columbia-universitetet, ikke liker ved den. I et avslørende utbrudd av intoleranse, skriver han at Nafisis bok

minner om britenes mest ondsinnede prosjekter i kolonitidens India, for eksempel da en kolonioffiser som Thomas Macaulay i 1835 gav denne forordningen: «Vi må gjøre vårt beste for å forme en klasse som kan fungere som tolker mellom oss og de mange millioner mennesker som vi hersker over, en klasse av personer med indisk blod og farge, men med engelsk smak, engelske meninger, engelske ord og engelsk intellekt.» Azar Nafisi er inkarnasjonen av den innfødte informanten og agenten for koloniherren, der hun finpusser sine tjenester til bruk for en amerikansk versjon av akkurat det samme prosjektet.

—

Oversatt av Christian Skaug
Copyright: Document.no

Det er fremdeles ikke for sent å støtte oversettelsen: konto 1644.29.32828

—

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa – Innvandring, islam og Vesten

I – Innvandring
II – Europas befolkningsproblem
III – Innvandringsøkonomien
IV – Innvandringen savner sidestykke
V – Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
VI – Jobber ingen vil ha
VII – Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
VIII – Forts. del VII
IX – Hvem er innvandringen for?
X – Velferd og hvit flukt
XI – Barcelona eller døden
XII – Gjestfrihetens forpliktelse
XIII – Asyl og menneskerettigheter
XIV – Asyl og demokrati
XV – Frykt maskert som toleranse
XVI – Kriminalisering av meninger
XVII – Forurettede organisasjoner
XVIII – Mangfold og selvhat
XIX – Islam – etniske kolonier
XX – Dagens og fremtidens muslimske befolkning
XXI – Arkitektur og segregasjon
XXII – Segregasjon eller selvsegregasjon?
XXIII – Lommer av sharia
XXIV – Vold, kriminalitet og opptøyer
XXV – Forstadsopptøyene og islam
XXVI – Stammekultur, ideologi og eskalering
XXVII – En motkultur
XXVIII – Illusjonen om mangfold
XXIX – Islam som hyperidentitet
XXX – Ydmykelse og islamofobi
XXXI – Europas troskrise
XXXII – Islam og gudløse europeere
XXXIII – Nye tanker om tro og manglende tro
XXXIV – Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
XXXV – Den europeiske modellen for håndtering av religion
XXXVI – Opprettelse av religiøse organisasjoner
XXXVII – Religionsfrihet = Frihet for islam
XXXVIII – Den danske karikaturkrisen
XXXIX – Kjønnsregler
XL – Jomfrudom og vold
XLI – Islam eller sedvane?
XLII – Interessen omkring sharia
XLIII – Arrangerte ekteskap
XLIV – Striden om hodetørkleet
XLV – Tvungen frigjøring
XLVI – Toleranse og straffrihet
XLVII – Trusler og selvforsvar
XLVIII – Antisemittisme og antisionisme
XLIX – «Det 21. århundrets kommunisme»
L – Motstand og jihad
LI – Islam og vold
LII – «Islam er fred»
LIII – Moderate muslimer
LIV – Tariq Ramadan og dobbeltspråk
LV – Motstand og jihad
LVI – Liberalisme og mangfold
LVII – Pim Fortuyn og Vestens svakhet
LVIII – Pim «Høyreekstremisme» og «fascisme»
LIX – Nicolas Sarkozy og republikkens styrke
LX – Kvotering