Av Camelot

Det er lett for en nordmann å tro at tysk politikk er kjedelig. For det første berettes det
generelt lite hjem til Norge, til tross for at Europas største industrinasjon er vår viktigste
europeiske partner på flere områder. For det andre har landet stort sett vært styrt av de
to største folkepartiene, med eller uten småpartiers støtte, noe som har ført til stabile
regjeringer og en relativt utpreget konsensuspolitikk. Med andre ord har det ikke vært
altfor mye de sensasjonsjaktende norske mediene har kunnet gripe fatt i. De siste fem
årene, med en nokså ”grå” Merkel ved roret, har Tyskland og tysk politikk fremstått som
uinteressant for mange i Norge.

Man kunne imidlertid ikke ha tatt mer feil. Som nevnt tidligere, er den politiske og
sosiale debatten i Tyskland nå på kokepunktet. Særlig siden siste Riksdagsvalg i
september 2009, er det særlig temaer som interesserer document.nos lesere som har
ført til den høye temperaturen. Afghanistan-krig, innvandring og integrering, og ikke
minst menigmanns ”opprør” overfor politikere som beskyldes for å overse borgernes
ønske om mer deltakelse i viktige beslutningsprosesser, har vært de temaene som i
størst grad har preget samfunnsdebatten.

Det ser imidlertid ut til at politikerne nå begynner å innse at tyskerne er et folk som ikke
lar seg pille på nesen. Og det er ikke hvem som helst som har tatt lærdom av den siste
tidens mediedebatter, demonstrasjoner mot jernbanestasjoner og støtteerklæringer til
personer som Thilo Sarrazin. På aller høyeste nivå, hos kansler Angela Merkel, er tonen
blitt en annen enn den man hittil har hørt. Merkel er ofte blitt beskyldt for å være altfor
pragmatisk og følelsesløs, uten standpunkt i viktige verdispørsmål som opptar folk flest.
Skal man ta hennes siste uttalelser på alvor, er den tiden nå forbi.

Først erklærer hun, i kjølvannet av Thilo Sarrazins bok, som for øvrig ennå ligger
på førsteplass på toppselgerlisten i Tyskland, det multikulturelle eksperimentet
for absolutt forfeilet. Et problemfritt ”nebeneinander” har ikke lykkes og vil ikke
lykkes, så lenge integreringen av ikke bare førstegenerasjons-, men også andre- og
tredjegenerasjons innvandrere fortsetter slik den gjør i dag.

Nylig fulgte hun opp med uttalelser som i dagens Europa vel må sies å være
oppsiktsvekkende. Det hele fant sted på CDUs landsmøte i Karlsruhe sist helg, hvor hun
ikke overraskende ble gjenvalgt som leder av partiet, et parti som i lengre tid har strevd
med å finne nye faste holdepunkter i en politisk hverdag som fremfor alt preges av at
de store folkepartienes tid er forbi. CDU har beveget seg mer og mer inn mot sentrum,
og de konservative i partiet har måttet svelge mange kameler, sist i forbindelse med
Bundeswehr-reformen som kommer til å bety vernepliktens død. Konservatie velgere
har heller ikke følt seg spesielt godt representert i det siste.

Men i talen til landsmøtet snakket Merkel nærmest som om hun nettopp hadde lest
en Adenauers memoarer. C’en i CDU står nemlig ikke for ”christlich” uten grunn. I en
tid hvor flere og flere borgere frykter islams innflytelse, er dette noe partiet må ta
ytterst seriøst, mener kansleren. ”Er ikke nettopp dette tidspunktet for den Kristen-
Demokratiske Union å selvsikkert stå opp for våre egne overbevisninger? Det er jo ikke

slik at vi har for mye av islam, men derimot for lite av kristendom. Vi snakker for lite
om det kristne menneskesynet, om verdiene vi lever etter og om vår jødisk-kristne
tradisjon.” Disse uttalelsene var noen av de som vakte størst oppsikt blant politikere
og medier, og det sies nå at CDU har funnet tilbake til sitt gamle, verdikonservative selv.
Merkel har sjelden tidligere snakket om verdier, og i hvert fall ikke om kristne verdier.
Selv om noe av uttalelsen selvfølelig kan godskrives kontoen for strategiske uttalelser,
er det ingen som tviler på at hun faktisk mener det hun sier; sjelden har man sett henne
såpass engasjert i en tale som under den i Karlsruhe.

På landsmøtet vedtok også partiet et dokument, ”Ansvar for fremtiden” som også
beveger seg i samme retning. Blant annet er det å lese under overskiften ”Tyske
interesser fremfor multikulti” at ”våre kulturelle verdier, preget av antikken, de jødisk-
kristne tradisjoner, opplysningstiden og historiske erfaringer, danner grunnlaget for
det sosiale samholdet og er Tysklands ledende kultur (Leitkultur). Alle som kommer
til oss, forventes å respektere og anerkjenne dette.” Overfor dem som motsetter
seg integrering, vises det ”ingen toleranse”. At CDU tar i bruk uttrykket ”deutsche
Leitkultur” er intet annet enn oppsiktsvekkende, og kan være et tegn på at dagens
utfordringer ansees som alvorligere enn den historisk betingede tilbakeholdenheten
rundt slike spørsmål.

Det er viktige og store ting som hender i Tyskland, selv om det skjer med små og ofte
trege skritt. Men når Tyskland først beveger seg, kan ikke resten av Europa sitte stille,
heller ikke Norge. Man kan jo bare håpe at norske medier og nordmenn flest legger
Merkels og andres uttalelser på sinnet, og vier landet større oppmerksomhet. Det kan,
med den siste tidens uttalelser og hendelser, se ut som om vi beveger oss inn i en ny tid;
en post-multikulturell tidsalder hvor de gamle europeiske verdiene gis nytt liv. Det er i
hvert fall lov å håpe.

Camelot er en nordmann som arbeider og bor i Berlin