Ensemblet Stylus Phantasticus, som også er betegnelsen på en type barokkmusikk, ble grunnlagt av blant andre Friederike Heumann og Pablo Valetti i 2001. De fremfører her Passacaglia i D-moll, BuxWV 161, av den tysk-danske komponisten Dietrich Buxtehude (Helsingborg, 1637 – Lübeck, 1707), opprinnelig skrevet for orgel, men her arrangert for to fioliner, viola da gamba og cembalo.

Buxtehude øvet blant annet gjennom dette verket stor innflytelse på Johann Sebastian Bach, som i sin tid var så oppsatt på å treffe ham at den da unge mannen Bach – uten å be om tillatelse fra arbeidsgiveren han hadde hatt i to år – forlot sin post i Arnstadt i flere måneder for å gå til fots de fire hundre kilometrene nordover til Lübeck (og tilbake), hvor den aldrende Buxtehude, som bare hadde to år igjen å leve, virket som organist ved Maria-kirken og i likhet med sin beundrer også komponerte musikk til liturgisk bruk.

«Passacaglia» betyr omtrent «spasertur gatelangs», sammensatt og avledet som det er av de mer eller mindre vulgære latinske ordene passare og callis – den som har vært i Venezia har kanskje lagt merke til at gatenavnene som oftest begynner med calle. Det er opprinnelig en spansk folkedans som etterhvert fant veien til store deler av det da musikalsk aktive Europa. De kunne et og annet om multikultur den gangen. Hva alle de portrettmaleriene har med saken å gjøre, er forresten beyond me.