Stammekultur, ideologi og eskalering

Finkielkrauts vurdering av opptøyenes årsaker var presis. Det skulle vise seg at den også var modig, for hans oppfatninger var uakseptable for bestemte voktere av fransk offentlig opinion. Han drøftet opptøyene som et produkt av ghettoungdommenes egne ambisjoner heller enn deres forurettethet, en ideologi som var oppstått i selve ghettoen, ikke som en reaksjon på undertrykkelse. Å gjøre noe slikt var å sette spørsmålstegn ved det premiss at etnisk vold alltid er resultat av sosial urettferdighet eller de innfødtes rasisme.

Lignende oppstand hadde funnet sted hvor det slett ikke fantes hvite mennesker, og hvor europeisk rasisme derfor ikke var noen troverdig årsak. Bare noen dager før opptøyene i Frankrikes forsteder hadde det vært to netter med morderisk vold i bydelen Lozells i Birmingham, hvor det lenge hadde vært spenning i luften mellom sørasiatiske muslimer og svarte fra Karibien. Pakistanske butikkinnehavere hadde brutt en uskreven regel i bydelen ved å selge produkter som fristet vestindiske kunder, hvilket var til skade for vestindiske forretninger.

Et rykte begynte å spre seg på radiostasjoner og nettsteder for svarte – uten at den minste antydning til bevis ble lagt frem som grunnlag – om at en 14 år gammel vestindisk pike var blitt tatt for tyveri i en pakistanskeid kosmetikkforretning. Som straff, fortsatte historien, var hun blitt gjengvoldtatt av 19 pakistanske menn. Dette var heller ikke sant, men det hindret ikke Storbritannias ledende avis for svarte, Voice, i å kjøre en overskrift på førstesiden som lød «Tenåring voldtatt av 19 i en gjeng». Bander av væpnede menn begynte å samle seg i gatene, og en ung vestindier ble knivstukket til døde av pakistanere. Det er høyst usannsynlig at mange av dem var motivert av rasisme, med mindre vi utvanner det ordet så mye at det blir helt uten mening. Om det hadde vært mulig å foreta en meningsmåling blant Birminghams svarte og asiater om hvorvidt de ønsket seg et Storbritannia hvor hudfarge bestemmer hva folk kan gjøre og være, ville begge grupper nesten helt sikkert ha stemt nei med overveldende flertall.

Opptøyer har det med å eskalere. Millioner av franskmenn i middelklassen, som hadde vært likeglade med politikken i de indre bydelene frem til 2005, kom siden til å støtte tildeling av nødfullmakter til myndighetene. Hundrevis av ungdommer som rett før oppstanden i de franske ghettoene ikke ante hvordan man lagde en molotovcocktail, stod frem som garvede paramilitære ledere. I Villiers-le-Bel, et av strøkene som hadde forblitt relativt rolig to år tidligere, kjørte en 15 år gammel marokkaner ved navn Moushin Souhelli, sammen med sin 16 år gamle senegalesiske venn Larami Samoura, i 70 kilometer i timen på en motorsykkel en av de siste dagene i 2007. De omkom idet de kolliderte med en politibil, og denne gangen nådde volden sin maksimale alvorlighetsgrad i løpet av mindre enn 48 timer. 138 biler ble brent bare på én natt, og 82 politimenn ble skadet, mange av hagleskudd. Man måtte sette inn ett tusen tungt bevæpnede politifolk dagen etter for å gjenopprette ro og orden i bydelen. «Det finnes hele befolkninger her som ikke lenger føler at de er en del av dette landet,» advarte den franske sosialministeren Malek Boutih, sosialist og tidligere leder for den statlig tilknyttede gruppen SOS Racisme. Han la til at volden var «økende, og den vil fortsette å øke».

Det som var nytt og foruroligende ved opptøyene i Villiers-le-Bel, var at innbyggerne der var rede til konfrontasjon med myndighetene før de to guttene krasjet på cross-sykkelen. Bensin var blitt lagret på forhånd, urostifterne benyttet walkie-talkier til å meddele hverandre opplysninger om politiets bevegelser, og en kvinne fortalte Le Monde at med politiet «er det krig». Selv om det ikke finnes grunnlag for å hevde at de to guttene hadde vært på utkikk etter trøbbel, er det klart at de betraktet seg som i en tilstand av kald krig med myndighetene. Det viste seg at en av dem, senegaleseren Larami, hadde drevet en blog hvor han kort tid før sin død hadde postet: «Jeg ville med glede gå i døden, bare ikke bli drept av en purk.» De to tenåringene, franske statsborgere begge to, ble sendt til henholdsvis Marokko og Senegal for begravelse.

Et uttrykk som ble myntet for å beskrive urostifternes tilhørighet, var nationalisme de quartier: «bydelsnasjonalisme». Uttrykket ble også tatt i bruk for å forklare skikken med omertà, taushet, som utviklet seg i Europas muslimske bydeler. Det som ble antydet, var at solidariteten som fikk gutter til å gjøre ødeleggelser i gatene, bare var en spesielt lidenskapelig form for godt, gammeldags naboskap, som for det meste bestod i en følelsesmessig binding til dem man hadde delt barndommen med. Men dette hang overhodet ikke ihop. Det forklarte ikke hvorfor en hendelse i Clichy kom til å forårsake oppstand i Bretagne, eller sågar i Brussel. Hvis det fantes noe sånn som nationalisme de quartier, var det 99 prosent nationalisme og 1 prosent quartier. Mer omfattende identeter spilte en rolle – politiske identiteter, eller for å si det mer presist: stammeidentiteter. Men hvilke identiteter? Eksakt hvem mente europeiske muslimer at de var?

—

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering
Del XXVII: En motkultur
Del XXVIII: Illusjonen om mangfold
Del XXIX: Islam som hyperidentitet
Del XXX: Ydmykelse og islamofobi
Del XXXI: Europas troskrise
Del XXXII: Islam og gudløse europeere
Del XXXIII: Nye tanker om tro og manglende tro
Del XXXIV: Vestlig sympati med, og konvertering til, islam
Del XXXV: Den europeiske modellen for håndtering av religion
Del XXXVI: Opprettelse av religiøse organisasjoner
Del XXXVII: Religionsfrihet = Frihet for islam
Del XXXVIII: Den danske karikaturkrisen
Del XXXIX: Kjønnsregler
Del XL: Jomfrudom og vold
Del XLI: Islam eller sedvane?
Del XLII: Interessen omkring sharia
Del XLIII: Arrangerte ekteskap
Del XLIV: Striden om hodetørkleet
Del XLV: Tvungen frigjøring
Del XLVI: Toleranse og straffrihet
Del XLVII: Trusler og selvforsvar
Del XLVIII: Antisemittisme og antisionisme
Del XLIX: «Det 21. århundrets kommunisme»