Dagfinn Høybråtens tale til strategikonferansen i helgen var en oppvisning i inkonsistens. Det finnes ingen logikk i hans tenkemåte, det ene slår det andre ihjel. I så måte er han i godt selskap med nestleder Inger Lise Hansen som foreslo samarbeid med Frp.

Høybråten radbrekket sin egen tale. Den var blottet for mening i betydningen: noe det går an å forstå.

Høybråtens melding var tydelig: Partifolk advares mot å sause sammen alle deler av innvandringsdebatten til noe som ligner grums.

– Ja, det er problemer i Groruddalen. Og andre steder i Norge. Det må vi ta på alvor. Men det nytter ikke å løse problemene med å segregere barna. For et barn som ikke kan lese, er det et like stort problem for samfunnet uansett hvor barnets foreldre kommer fra.

Høybråten fikk kraftig applaus da han fastslo:

– Vi deler ikke det syn at de barn som ikke ser ut som våre, er noen andres problem. For barn som bor i Norge er ikke andres barn, de er våre barn.

Ifølge KrF-lederen beviste applausen at «her banker KrFs hjerte i takt».

Høybråten lovet at KrF skal stå for en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk.

Samtidig er vi helt klare på at det norske samfunnet bygger på grunnleggende verdier og fundamentale menneskerettigheter som likestilling og ytringsfrihet. Dette er verdier vi ikke vil kompromisse på, sa han.

Med indirekte adresse til dem som frykter for kristenverdier i alt det nye, poengterte Høybråten at Norge har fellesverdier der den kristne kulturarv og mennskerettighetene står sentralt:

– Det er disse verdiene våre nye landsmenn har søkt seg til og det er de verdiene de må møte i det felles Norge.

Retorisk er talen et interessant fenomen: stilt overfor en ubehagelig virkelighet, tyr en partileder til svada som er helt på høyde med en sovjet-politikeres. Ord konstituerer sin egen virkelighet, det var sovjetkommunismens essens. Høybråten gjør det samme.

Ut mot innvandrer-frykt