Christian Skaug Hva skal en statsminister og en forsvarsminister si når norske soldater faller langt hjemmefra? Det slås på nasjonale trommer, samtidig som forskere og journalister hvesser pennene mot regjeringen. De vil ta nederlaget på forskudd og soldatene hjem.
Men dette er mot folks instinkter. Journalister kan forundret konstatere at de etterlatte ikke retter harmdirrende anklager mot myndighetene om en meningsløs krig. Folk har en indre verdighet, de ærer sine falne, og finner en mening i det som skjer. Det har journalister og forskere problemer med.
Inn i dette minefeltet må Stoltenberg og Faremo bevege seg. Faremo slapp til en journalist fra Dagbladets Magasinet på hytta på Hvasser for å snakke om turen ned til Afghanistan for å hente hjem de fire falne. Journalisten greier bare stille de samme «negative» spørsmål om en krig som ikke kan vinnes, som går dårlig, og hvor utfallet er gitt: nederlag. Så hvorfor ikke trekke seg ut nå og spare soldatliv? Kunnskapen er skrinn, og moralismen stor. Hvordan skal en forsvarsminister håndtere slike journalister?
Historiker og førsteamanuensis ved universitet i Stavanger, Nils Rune Langeland, ser på krigens betydning for demokratiet i en artikkel i Morgenbladet.
I dagens Norge lærer vi at demokrati og fred går sammen. Men det motsatte er like mye tilfelle: krigen har betydd mye for demokratiet. De greske bystatene «oppdaget» friheten da de slo perserne ved Salamis og Palataiai i 480-79 f. Kr. Det orientalske despotiet ble ovevunnet av frie menn. Det er det ikke spesielt populært å snakke om i våre dager, der slike oppfatninger stemples som «orientalisme», dvs fordommer om Orienten.
Langeland trekker frem Perikles gravtale over athenerne som falt i krigen mot Sparta. Dette var en vond krig, slik også den amerikanske borgerkrigen var: både Perikles og Lincoln lager en kontrakt mellom de de levende og de døde. Deres offervilje og heltemot skal ikke ha vært forgjeves. Det kalles patriotisme, et ukjent begrep i dagens Europa, men høyst levende i USA.
I opplysningstiden medvirket krigen til fremskritt: herskerne forsto at ufrie menn var dårlige soldater.
Retten og plikta til å ofre livet for land og folk er meir opphavleg i demokratiet enn eigedom og utdaning. Patrioten er meir allmenn enn borgaren. Preussen førde inn allmenn verneplikt i 1813. Saman med liveigenskapen blei prylestraffa i militæret oppheva. Eit uventa utslag av politisk korrekt humanisme? Slett ikkje. Det knusande nederlaget mot Napoleon i 1806 hadde lært dei prøyssiske generalane at ein ikkje kan vinne krigar med ufrie menn. Og frie menn er menn av ære. Dei er venta å kjempe til dauden, men skal ikkje tåle vanærande stokkeslag frå sosialt overordna.
Inspirert av dei prøyssiske reformatorane Karl vom Stein og Karl August von Hardenberg blei prinsippet om allmenn verneplikt innført i den norske grunnlova i 1814. Men så seint som i andre helvta av 1800-talet nekta den norske embetsmannseliten med Anton Martin Schweigaard og Frederik Stang i spissen å gje slepp på prylestraffa i hæren og på sjøen. Ein skulle tru det var omvendt. At autoritære og krigerske Preussen prylte soldatane, medan fredelege Noreg ikkje gjorde det. Men slik var det altså ikkje.
Hva skyldes dette innkrøkte ved det norske systemet? Her begynner Langelands tekst å dirre. For det er vel ikke slik at noe av denne selvtilstrekkeligheten og egoismen består idag?
Så kvifor? Den norske eliten kjende seg framand andsynes folket og stødde seg i staden på eigedom og utdaningsprivileg i lukka sosiale nettverk. Dette er ei ubroten line i norsk historie. Etter det korte tilbakeslaget i 1884 sette embetsmannsætlingane seg på toppen av arbeidarrørsla i mellomkrigstida som kulturradikalarar med bakgrunn frå studentorganisasjonen Mot Dag. Forvaltingsstaten blei atterreist på sosialmaterialistisk grunn.
Men ein forvaltingsstat kan ikkje føre krig. Krig og folkestyre krev førarskap som sameinar dei daude med dei attlevande. Ein stor del av den statsberande eliten i Noreg har vore og er militærnektarar. Trygt plasserte innanfor ein usynleg sirkel rundt sørlandshyttene, Oslo 2 og 3, politiske forskarstillingar og partiinterne klikkar lever dei ut si særeigne blanding av sinnelagsetikk og teknokratisk kynisme. I staden for eigedom og utdaning er det pekuniær moralisme på globalt nivå som kvalifiserer dei som opplyste borgarar. Ingen kan skulde statsminister Jens Stoltenberg for å føre ein nasjonal politikk når han brukar seks milliardar kroner på indonesisk regnskog, men ikkje har råd til å la vere å øydeleggje Hardanger.
Dette er revolusjonerende tanker. Jens Arup Seip har kokettert med ettpartistaten og i det gode selskap er dette kilde til humor og ironi. Man er på trygg grunn. Stillingen er befestet.
Men slik er det ikke lenger. Kan det være en av grunnene til at det nesten ikke finnes innvandrere i regjeringen og det politiske apparatet? Man stoler ikke på nykommerne. Egentlig er denne mangel på rekruttering et krisetegn, men i en helt annen kontekst enn det de kvoteringsvennlige tenker.
Norge er i krig. Langeland bruker Afghanistan som utgangspunkt, og det er korrekt. Det offisielle Norge vet ikke hvordan det skal håndtere krig; Kjell Magne Bondevik visste det ikke vedrørende Kosovo og Serbia, og det første Stoltenberg gjorde da han vant valget var å ringe George W. Bush og si at de fire-fem norske liaison-offiserene skulle trekkes ut.
Enda større problemer har Norge med terror og islamismen. Intet sted kommer det tydeligere til uttrykk enn i asylregler som gir asyl til Talibanere og radikale islamister som er svorne fiender av vestlige samfunn.
Et demokrati i krig treng en samtale mellom de levende og de døde. Det var en slik tale Stoltenberg skulle holdt. Men han makter det ikke, og det finnes både historiske, kulturelle og politiske grunner til det. Der ordene skulle vært er det fravær, frykt og gru. Langelands nynorsk overgår langt bokmålet. I det siste avsnittet hever han seg opp til et nivå man sjelden ser i norsk sakprosa.
Gru, togn og otte
Difor fell fråværets talemåtar så tungt til jorda her heime. I ein glimt er det som om folk og elite må møtast i den hjelpelause skamma som berre nye sanningar tvingar seg på med. Det var aldri meininga at vi skulle møtast såleis åsyn til åsyn. Ingen ti setningar kan forløyse det pinsame. Det er berre gru, togn og otte. Demokratiet er ein nådelaus skald som krev stunda og staden. Berre han kan kalle krigshundane til seg att.
Dette var en gravtale som var de fire falne soldatene verdig.
