Kapittel 4 – Frykt maskert som toleranse

En problematisk side ved det å ta imot folk fra fattige land er at europeerne har mistet troen på deler av sivilisasjonen immigrantene opprinnelig var tiltrukket av. «Europeerne ville så gjerne komme vekk fra historien, la grande histoire, den historien som er skrevet i blod,» skrev den franske statsviteren Raymond Aron på 1970-tallet. «Hundrevis av millioner av andre vil gjerne komme inn i den.» Det er vanskelig å følge Europas regler og gjøre Europas verdier til sine egne, slik nykommere av og til blir fortalt at de må gjøre, når europeerne selv gjør om på sine regler og revurderer sine verdier.

En eller annen form for etnisk konflikt finnes i alle land hvor det har vært masseinnvandring. For å forstå hvorfor må man se tilbake på det intellektuelle og moralske klimaet i Europa gjennom de siste 60 årene. Det Europa som immigrantene begynte å strømme til på 1950-tallet, var med den andre verdenskrigens redsler i minnet mest opptatt av å bygge opp institusjonene som for alltid skulle forhindre deres gjentagelse. NATO var den viktigste av disse institusjonene. EU var den mest ambisiøse. Krigen forsynte de europeiske tenkerne med alle de moralske kategoriene og referansepunktene, hva enten problemet på dagsorden var sivilisasjonens fremskritt, kriteriene for etisk statsmannskunst eller de logiske begrunnelsene for militær intervensjon. Det å unngå en ny europeisk eksplosjon innebar fremfor alt å fjerne nasjonalismen fra de europeiske landene, en «nasjonalisme» man mente omfattet ethvert uttrykk for rasisme, militarisme og kulturell sjåvinisme, men også patriotisme, stolthet og konkurransementalitet. Og i noen land ble det etterhvert bare snauskaller og fotballpøbler som sang nasjonalsangen eller viftet med det nasjonale flagget.

Inspirert av USA, som strevde med raseproblemet på den tiden, og med kommunismens trussel hengende over seg, begynte europeerne å formulere et system av «europeiske verdier» som individualisme, demokrati, frihet og menneskerettigheter. Disse verdiene ble aldri særlig presist definert. Likevel ser de ut til å ha gjort en sosial sammenhengskraft mulig, og omfavnelsen av disse verdiene sammenfalt med 60 års fred. Om æren for det tilfaller europeiske verdier eller USAs militære slagkraft, er et vrient spørsmål.

Det endelige resultatet av disse anstrengelsene var Den europeiske union, som i det første tiåret av det 21. århundre hadde vokst til 27 medlemsland. Det var et eliteprosjekt tenkt ut av statsmenn og diplomater, og et moralistisk sådant. De som reserverte seg mot prosjektet ble beskyldt ikke bare for dårlig vurderingsevne, men også for umoral og et ønske om å bringe verdensdelen tilbake til det 20. århundrets redsler. I en tale ved konsentrasjonsleiren Theresienstadt i mai 2005, rett før flere konstitusjonelle folkeavstemninger om EU Europa over, advarte Sveriges EU-kommissær Margot Wallström om at enhver betenkelighet med å oppgi nasjonal suverenitet til fordel for europeiske organisasjoner som EU ville medføre risiko for et nytt Holocaust.

Det «europeiske prosjektets» arkitekter og tilhengere satte ikke sine dyder under en skjeppe. «Den europeiske drømmen er et fyrtårn i en urolig verden,» skrev Jeremy Rifkin, en amerikanskfødt forfatter som var rådgiver for Romano Prodi da denne var president for EU-kommisjonen. «Den viser oss veien til en ny tid av mangfold, inkluderende holdninger, livskvalitet, stor romslighet, bærekraft, universelle menneskerettigheter, respekt for naturen og fred på Jorden.» New Labour-strategen Mark Leonard beskriver Europa som sine rivaler overlegen i «evnen til å trekke til seg folk og på den måten bestemme den globale økonomiens regler».

Men tiltrekningskraft og beundring er ikke synonyme begreper. Innvandrerne kan ha mange andre grunner til å komme til Europa enn ønsket om å leve etter dets regler. I en bar klokken to om natten har en vakker kvinne «evne til å trekke til seg folk» helt uavhengig av sine verdier. Både det osmanske imperiet og Kina øvet tiltrekningskraft på folk i Vesten i det 19. århundre. Men det var ikke på grunn av noen beundring for deres styringssystemer eller menneskerettsidealer at europeere undertegnet avtaler med disse to landene, foruten å slå seg ned der og forstyrre den nasjonale stabiliteten. Det var fordi landene var velstående områder som var for svake til å beskytte seg selv.

Nøytralitet og politisk korrekthet

Drømmen om det «europeiske prosjektet» ofret ikke innvandrerne en tanke, men fastsatte etterhvert reglene for deres velkomst. Etterkrigstidens Europa ble bygget på en intoleranse mot intoleransen; en tenkemåte som er blitt hyllet som antirasisme og antifascisme, og latterliggjort som politisk korrekthet. Hensikten er her hverken å forsvare den som sunn fornuft eller avvise den som tøv. Den er derimot å forstå for det første hva Europa tenkte på da det ønsket innvandrere velkommen i slike antall, noe verdensdelen aldri ville ha gjort på noe annet tidspunkt i sin historie, og for det andre hva som var grunnene til at Europa behandlet nykommerne på den ofte naive og overdrevent godfjottede måten man gjorde.

Etterkrigstidens europeere lot som om ingen kultur var bedre enn noen annen. I 1996 hevdet den nederlandske regjeringen at «debatten om multikultur må føres med utgangspunkt i prinsippet om at kulturer har samme verdi», formodentlig alle sammen. Staten skulle behandle spørsmål vedrørende innvandring og etnisitet med streng nøytralitet, kun hjulpet av et sett «universelle verdier» man antok var felles for alle kulturer. Det virket upassende å tvinge, eller bare å oppfordre, innvandrere til å assimilere seg med den gamle nasjonale lojaliteten europeerne selv var i ferd med å oppgi. «Vi skal ikke plage tyrkiske barn med okkupasjonen, skal vi vel?» spurte en nederlandsk embedsmann under en diskusjon om skolen. Under en innvandringsdebatt i Catalonia i 2006 spurte en sosialistleder hånlig om man skulle teste innvandrernes kunnskaper om «Virolai», Jacint Verdaugers salme om Vår Frue av Montserrat.

Det at innvandrerne kom til Europa betydde ikke automatisk at innvandrerne aksepterte, forstod eller engang la merke til det europeiske prosjektet med å legge «historien skrevet i blod» bak seg. Tvertimot, mange innvandrere, samt mange barn og barnebarn av innvandrere, så det som sin plikt å rope ut ønsket om en palestinsk stat, et kurdisk hjemland eller et islamistisk Algerie. De holdt i live drømmer om kulturell, nasjonal og sågar rasemessig storhet som var bortenfor europeernes universalisme, fordi de var utenfor deres forståelseshorisont. Misforståelsen var gjensidig.

I universalismens navn ble mange av lovene og sedvanene som hadde holdt europeiske samfunn sammen, kastet ut av vinduet. Toleranse ble prioritert fremfor alle de tradisjonelle målene staten og samfunnet satte seg, som orden, frihet, rettferdighet og klarhet, og den ble fremmet på bekostning av alle disse. Rundt århundreskiftet gav Europas nøytralitetsideologi etter for vekten av masseinnvandringen, og ble, istedenfor en kilde til styrke, det som Alsana, den hurpete, bengalske husmoren i Zadie Smiths White Teeth, kalte «ko-ko nonsens». Idet hun ser seg rundt i sitt velmenende og fargerike londonske nabolag, tenker Alsana: «Ingen var mer liberale enn noen andre noensteds noensinne. Problemet var at her i Willesden var det bare ikke nok av noen til å samle seg mot noen andre og sende dem på flukt i kjelleren når vinduene ble knust.»

Uttrykket «politisk korrekthet» ble lånt fra den amerikanske debatten for å beskrive den forvridde logikken som den europeiske universalismen krevde. Ingen har noengang vært helt fornøyd med uttrykket. Kanskje er det en overdrevent skarp karakteristikk av de velmenende hvite løgnene, ønsketenkningen og de små unøyaktighetene av den typen man pleide å kalle sludder. Musikeren Billy Bragg erklærte for eksempel på et forum for britisk identitet at «da Churchill talte om «their finest hour», mente han 500 millioner menn og kvinner med forskjellige språk og kulturer som alle kom sammen til vår lille øy for å bekjempe fascismen.» (Nei, det mente han ikke, burde noen ha svart.) Da Frankrikes likestillingsminister Azouz Begag tok til orde for innsamling av opplysninger om etnisk tilhørighet, bedyret han at «mangfold har ikke noe med veldedighet å gjøre, det har å gjøre med lønnsomhet». (Nei, det har det ikke.)

Den politiske korrektheten er ofte latterlig. En gang førte den nederlandske organisasjonen Dutch Honour and Reparation en kampanje mot Zwarte Piet, den kullsvarte hjertevennen av St. Nikolas som i følge århundregammel folklore tar slemme barn med seg til Spania i en sekk, en variant av den tysk-amerikanske fortellingen om at julenissen legger kull i julestrømpene til de slemme barna. «Hvis man ønsker å skape et multikulturelt samfunn,» klaget lederen for Dutch Honour and Reparation, «kan man ikke hvert år feire helligdager som minner de svarte om slavetiden.» I Dudley i British Midlands ble bestemte leketøy og bilder bannlyst fra offentlige kontorer etter at en muslimsk ansatt klagde over et bilde av Nasse Nøff (en Ole Brumm-figur) som en kollega hadde ved skrivebordet sitt. Av lignende frykt for å krenke muslimer vedtok lokalmyndighetene i Derby ikke å restaurere statuen av et florentinsk villsvin som hadde stått i byens botaniske hage siden 1840, og som hadde skader fra andre verdenskrig. (De omgjorde beslutningen etter en underskriftskampanje.) Mot slutten av 2007 ble den britiske skolelæreren Gillian Gibbons arrestert og truet med pisking i Sudan etter at de sju år gamle barna i klassen hadde stemt for å kalle teddybjørnen sin for «Muhammed». Men selv når den politiske korrektheten viste tegn til autoritær overdrivelse, minnet dens arrogante håndhevere mer om rollefigurer av Gilbert og Sullivan enn om stalinistiske medløpere.

Dette var likevel alvorlige saker. En ny, kompromissløs ideologi var på fremmarsj under dekke av sin egen latterlighet, kanskje ikke som den store løgnen, men som noe like illevarslende man kanskje kan kalle den store vitsen. Som alle kunne se var dens fremmarsj ledsaget av trusler og frykt. I EU og i det nederlandske parlamentets annetkammer ble det holdt angstfylte debatter om hvordan ord som jihad og terrorisme skulle brukes, om overhodet. I 2008 sluttet den britiske innenriksminsteren Jacqui Smith å bruke uttrykket «islamsk terrorisme», og begynte i stedet å kalle denne for «anti-islamske aktiviteter». To år tidligere hadde Storbritannia vedtatt en lov mot oppfordring til religiøst hat som i det opprinnelige utkastet hadde tatt sikte på å kriminalisere islamkritikk (hvilket bortfalt under behandlingen av lovforslaget). Kommentatoren Melanie Phillips hadde rett da hun sa: «Uttrykket «politisk korrekt» yter ikke dette skumle, totalitære prosjektet full rettferdighet.»

Ved århundreskiftet var innvandringen et tema hvor selv forsiktige protester mot tingenes tilstand kunne bli møtt med skarpe fordømmelser. I en lite kommentert passus i 1968-talen kjent som «Elver av blod» tok Enoch Powell en pause fra sin tirade mot innvandringen for å ta opp spørsmålet om ytringsfriheten:

I de hundreder på hundreder av brev som jeg fikk da jeg sist snakket om dette temaet for to eller tre måneder siden, var det et påfallende trekk jeg finner illevarslende og som hovedsakelig var nytt. Alle medlemmer av parlamentet er vant til den typiske anonyme brevskriveren, men det som overrasket og foruroliget meg var den store andelen av alminnelige, anstendige og forstandige folk, som enda de skrev fornuftige brev på svært dannet vis, mente at de måtte la være å oppgi adressen fordi det var farlig å avsløre seg skriftlig overfor et parlamentsmedlem med de synspunktene jeg hadde gitt uttrykk for, og at de ville risikere enten straff eller represalier hvis det ble kjent at de hadde gjort det.

Spekteret av oppfatninger som kunne uttrykkes vedrørende innvandring og etnisitet, hadde utvilsomt smalnet voldsomt. Var denne innskrenkningen noe den europeiske offentligheten hadde samtykket til eller noe den måtte finne seg i? Hadde den blitt overbevist eller tvunget? Hadde den fått bedre manerer eller mistet friheter? Dette er alltid en vanskelig skillelinje å trekke. Som Tocqueville bemerket ved kristendommens kollaps på slutten av det gamle styresettet: «De som beholdt den gamle troen, fryktet at de ville være de siste som forble trofaste. Siden de var reddere for å bli isolert enn de var for å gjøre feilgrep, sluttet de seg til mengden uten å tenke på samme måte som den. Synspunktene tilhørende dem som fortsatt bare utgjorde en del av nasjonen, så derfor ut til å være alles oppfatning, og den virket uimotståelig for nettopp de personene som hadde gitt den dette bedragerske skinnet.»

—

Oversatt av Christian Skaug

Copyright: Document.no

Christopher Caldwell: Betraktninger over revolusjonen i Europa
Del I: Innvandring
Del II: Europas befolkningsproblem
Del III: Innvandringsøkonomien
Del IV: Innvandringen savner sidestykke
Del V: Det kapitalistiske argument: Å redde døende bransjer
Del VI: Jobber ingen vil ha
Del VII: Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning
Del VIII: Forts. del VII
Del IX: Hvem er innvandringen for?
Del X: Velferd og hvit flukt
Del XI: Barcelona eller døden
Del XII: Gjestfrihetens forpliktelse
Del XIII: Asyl og menneskerettigheter
Del XIV: Asyl og demokrati
Del XV: Frykt maskert som toleranse
Del XVI: Kriminalisering av meninger
Del XVII: Forurettede organisasjoner
Del XVIII: Mangfold og selvhat
Del XIX: Islam – etniske kolonier
Del XX: Dagens og fremtidens muslimske befolkning
Del XXI: Arkitektur og segregasjon
Del XXII: Segregasjon eller selvsegregasjon?
Del XXIII: Lommer av sharia
Del XXIV: Vold, kriminalitet og opptøyer
Del XXV: Forstadsopptøyene og islam
Del XXVI: Stammekultur, ideologi og eskalering