Av Mark Steyn

– Så lat, ansvarsløst, korrupt og voldelig som Hellas utvilsomt er, er det ikke så utypisk, skriver Mark Steyn i tidsskriftet Macleans.

– Fra The Times i London: «Den greske presidenten advarte i går kveld om at landet hans står på avgrunnens rand etter at tre mennesker ble drept da en anti-regjeringsmobb satt fyr på banken i Athen hvor de arbeidet».

Nesten riktig. Det var ikke en «anti-regjeringsmobb», men en regjeringsmobb, en mobb hovedsakelig bestående av sivilt tjenestepersonell. At de er høyst usiviliserte og uvillige til å tjene burde ikke komme som noen overraskelse: de er høyere betalt og de pensjonerer seg tidligere, og slik vil de at det fortsatt skal være. Så de protesterer mot innstramninger som vil gjøre slutt på f.eks. tradisjonen med 14 månedlige lønnsutbetalinger i året. Du leste riktig; gresk offentlig sektor kan ikke være bundet av noe så kjedelig som den nåværende virkeligheten. Så da det ble mumlet om at «arbeiderne» heretter ville motta bare 12 månedlige lønnsutebetalinger pr år, lagde de opptøyer. Deres uheldige ofre – en mann og to kvinner – var tre bankfunksjonærer som ble fanget i banken da mobben satte fyr på den, og deretter forhindret utrykningspersonellet som forsøkte å redde dem.

Lite elskelige som de er, de greske opprørerne er den logiske endestasjonen for den avanserte sosialdemokratiske staten: ikke en undertrykt underklasse, men en forkjælet overklasse, som gjør opprør for å forsvare sine privilegier og insisterer på flere subsidier, flere fordeler, flere fjærputer, mer myndighetsstyring.

Hvem skal betale for det? Hei, det er ikke mitt problem, sier opprørerne. Kanskje klientene til de døde bankfunksjonærene, forutsatt at vi ikke brant dem til døde også? Problemet den vestlige verden står overfor er ikke veldig vanskelig å regne ut: vi har brukt gårsdagen i dag, og vi kan aldri tjene nok i morgen til å betale for hva vi allerede har brukt opp. Når du bruker fire trillioner og bare har to trillioner i skatteinntekter (Obama-modellen), da har du ingen intensjoner om å betale det tilbake, og resten av verden vet det. I Hellas er det sterk aritmetikk. For å opprettholde velferdsstater som ikke er bærekraftige, trykker ikke mesteparten av den vestlige verden opp penger, istedet trykker de kreditt-kort og tar våre ufødte barnebarn på forskudd. Dette ville vært en tvilsom praksis selv i de beste tider. Men i Middelhavslandene vil disse barnebarna aldri bli født. Som jeg påpekte for fire år siden i min bestselgende hatforbrytelse America Alone, har Hellas en av de laveste fertilitetsratene på kloden – 1.3 barn pr. par, hvilket plasserer landet i den laveste av de lave demografiske kategoriene som ingen samfunn har overlevd, og, i følge FN, som det 178nde av 195 land. Rent praktisk betyr det at 100 besteforeldre får 42 barnebarn. Ansatte i Hellas` offentlige sektor har ikke bare krav på 14 månedlige lønnsutbetalinger i året gjennom deres «arbeidsliv», men også 14 månedlige pensjonsutbetalinger i året til de dør. Hvem blir igjen i landet for å betale for det?

Velkommen til Min Store Feite Greske Begravelse. Hva hver eneste ekstravagante vestlige politikers fortsatte tro på masseinvandring angår, hvilken hardtarbeidende utlending ved sine fulle fem ville flytte til Hellas? I følge Verdensbanken, når det gjelder hvor enkelt det er å drive forretninger, rangerer Hellas som 109 av 183 land. Hvis de skulle foreta en dramatisk frigjøring av deres forretningsdrepende økonomi, kunne de muligens passere Libanons solide plassering på hitlistene som nummer 108, og Etiopia på 107, og kanskje Papua New Guinea på plass 102. Og hvem vet? Med enda mer radikale reformer, kunne de kanskje havne blant de Hete Hundre og havne rett under gunstige forretningsmiljøer som Jemen (99) og Moldova (94). Hellas er på 140nde plass når det gjelder å starte opp forretningsvirksomhet og 154nde plass når det kommer til beskyttelse av investorer.

De kan ikke formilde deres demografiske dødsleie med innvandring, for, enda mer enn i Canada og resten av Europa, de eneste utlendingene med incentiv til å dra dit er de som enten ønsker å henge rundt på velferdsytelser eller å planlegge jihad på skattebetalernes regning. I min «alarmistiske» bok formulerer jeg det på denne måten:

«Overførte offentlige pensjonsforpliktelser er forventet å øke innen 2040 til rundt 6.8 prosen av BNP i USA. I Hellas er tallet 25 prosent – mao; total sosial kollaps.»

Fire år senere, takket være Obama i Washington og business as usual i Athen, har situasjonen forverret seg. Likevel, på en måte er sammenligningen akademisk: hvor Amerika fortsatt har et valg, kommer ikke Hellas til å få noe 2040. Mobben starter opptøyer for retten til å fortsette å oppheve virkeligheten til de alle er døde. Etter det, hvem bryr seg?

Hellas har gått tom for grekere å sende regningen til. Så de vendte seg til Tyskland. Men også Tyskland opplever et netto fall i befolkningen. Kineserne og andre oppkjøpere av vestlig gjeld vet det. Hvis du er en investor og ikke vet det; dumt av deg. Å sammenstille BNP versus gjennomsnittlig alder i verdens hovedøkonomier er den enkleste måten å regne ut hvor denne historien er på vei.

Tradisjonelt er en bank et middel for gamle mennesker med kapital for å låne ut penger til unge mennesker med ideer. Men de avanserte demokratiene med deres fjell av «sovereign» gjeld er i praksis gamle mennesker som har blåst kapitalen sin, er tomme for ideer og på jakt etter unge mennesker med nok penger til å kausjonere dem ut. Og tanken om at det kanskje er på tide for ødelandene å endre atferd, butter mot deres uslåelige moralske forfengelighet. I fjor sa president Sarkozy at G20-møtet hadde levert en «En gang i livet-mulighet til å gi kapitalisme en samvittighet». Europeisk kapitalisme har kanskje en samvittighet. Det er ikke klart hvorvidt den har en puls. Og, egentlig, når du brenner greske bankfunksjonærer i forsvar for dine fordeler, er ikke «samvittigheten» din mye til bevis heller.

La oss ta det som lest at Hellas er et avvik. Som vittige tjenestemenn i Bryssel og Strasbourg vil fortelle deg, har landet bare sneket seg inn i EU på grunn av noen slags tjenestefeil. Det er en sump av dovendyr og korrupsjon selv i forhold til Middelhavsstandard. På mitt siste korte besøk var Athen en tydelig avfeldig søppelplass: en by med en håndfull fantastiske, eldgamle ruiner omgitt av en rekke stygge, graffiti-dekkede moderne ruiner. Hvis du skulle kutte løs et «avansert» sosialdemokrati og se det styrte ned i avgrunnen som et skrekkens eksempel, ville det være vanskelig å tenke ut en bedre kandidat enn Hellas.

Og likevel og likevel… Det av opptøyer vrakede Athen er ikke så mye av et avvik. Hellas` underskudd på 2010-budsjettet er 12.2 prosent av BNP; Irlands er 14.7. Hellas` gjeld er 125 prosent av BNP; Italias er 117 prosent. Hellas` 65-pluss befolkning vil øke fra 18 prosent i 2005 til 25 prosent i 2030; Spanias vil øke fra 17 prosent til 25 prosent. Så lat, ansvarsløst, ødelagt, korrupt og voldelig som Hellas utvilsomt er, er det ikke så utypisk. Det er hvor resten av Europa er på vei, og Japan og Nordamerika kort etter. Rundt halvparten av den globale økonomien lever over evne ikke bare i forhold til sine midler, men sitt krympende antall barns midler.

Istedet for å adressere dette basisfaktum, blir land med statsgjeld på 125 prosent av BNP «reddet» av land med statsgjeld på 80 prosent av BNP. Lykke til med det. Dessverre har verden bestemt at Hellas er for «stort til å feile», selv om (hva er ordet?) virkeligheten er for stor til ikke å feile. Og resten av oss er for store til å ikke følge deres vei:

«En annen reform som er høyt på listen er å fjerne staten fra markedet i sentrale sektorer som helsevesen, transport og energi, og å tillate private investorer», rapporterte New York Tímes. «Økonomer sier at liberalisering av transportsektoren – hvor en lastebil med lisens kan koste opptil 90.000 dollar – samt helsesektoren, vil bidra til å bringe prisene ned, som er blant de høyeste i Europa på disse områdene.»

Fjerne staten fra helsesektoren vil bringe ned prisene? Hvem skulle visst det? Dette New York Times er tilsynlatende fullstendig urelatert til det New York Times som brukte fjoråret til å argumentere for myndighetenes overtagelse av USAs helsesektor som et middel for å kontrollere kostnadene.

EU kaster nå en ekstra trillion dollar etter land som i henhold til enhver objektiv måling er insolvent og som sannsynligvis aldri vil bli noe annet – i det minste ikke på denne siden av en blodig revolusjon. Hvordan øker du økonomien på et ubønnhørlig krympende marked? Det vil si, Hellas er et land med stadig færre kunder og færre arbeidere, men med stadig fler pensjonister og mer offentlig styring. Hvordan øker du BNP? Med eksport? Hvor? Du er fullstendig konkurranseudyktig; du kan ikke lage noenting til en pris noen utlendinger vil være beredt til å betale. Mer spesifikt, utlendinger eier allerede gjelden din, og bare å betjene denne i årene fremover vil ta opp rundt 10 prosent av BNP – som du må forsøke å skape innenlands. Hvordan? Du har en av de laveste produksjonsratene i Europa, og en «arbeidsstyrke» som heller vil hisse seg opp til å myrde bankansatte.

Hellas, skrev Theodore Dalrymple, er «ikke bare demokratiets vugge, men [vuggen] til demokratisk korrupsjon» – av velgere som gir sine stemmer til ledere som bestikker dem med juggel kjøpt med lån fra en fremtid som aldri kan betale for det. Nå er fremtiden her, og opptøyene vil spre seg.

Macleans: Not just their Big Fat Greek Funeral, by Mark Steyn