Greta Aune Jotun

Tøyer man en buksestrikk for langt, slites den over, og man står med buksene nede. Slik også med begreper som tøyes mer enn hva godt er, og resultatene blir like avslørende.

Det siste tiåret har begrepene ytringsfrihet, menneskerettigheter og diskriminering blitt utsatt for ansvarsløs utvidelse. Dette har ført til mange komiske krav og situasjoner, men også beklagelige paragrafer – og begrensninger.

Undertegnede har utgitt en del skjønnlitterære bøker for barn og unge. Også av den grunn har jeg vært avhengig av ytringsfriheten; friheten til å få publisere det jeg har skrevet. Mine forlag har vært Lunde, Aschehoug og Damm. Jeg debuterte i 1985, på det førstnevnte, og denne og senere utgivelser på samme forlag, ga meg mange tankevekkende erfaringer. Bl.a. – og kanskje husker jeg denne spesielt godt fordi jeg var fersk forfatter og tanken på at jeg skulle forskjellsbehandles ut fra hvilket forlag som publiserte boken min, var meg fullstendig fjern: Ved et arrangement i anledning nye bokutgivelser, med mange publikummere til stede, hadde intervjueren stor fornøyelse av å opplyse at min bok var utgitt på et kristent forlag – og å stille spydige spørsmål om dette «kuriosumet»; de andre forfatterne slapp selvsagt en slik eksaminasjon. (Lunde eies av NLM)

Få av bøkene mine har kristendom som hovedtema. I «Kommer du, Tonje?» tok jeg leserne med inn i en realistisk historie fra en kristen påskeleir, ja, og den ble selvsagt nullet av Kulturrådet, og i «Blått er ikke kjærlighet» skrev jeg om problemstillinger som kan oppstå i et kristent hjem når foreldre blir skilt, ja, det skrev jeg om, fordi jeg syntes det var et interessant tema, men man bør selvsagt ikke skrive noe som kan forstås slik at forfatteren har et uproblematisk forhold til kristendommen og kristne miljøer, for det kan resultere i de underligste krumspring fra visse journalister og bokhandlere; intervju som er bestilt, kan avlyses – og bokhandlere kan plassere de skjønnlitterære bøkene dine på øverste uoppnåelige hylle blant religiøst fagstoff, slik mine ble, også de bøkene hvor Gud eller kristendom ikke er nevnt.

Vel, livet er ikke så nøytralt som noen forsøker å fortelle oss at det er. Undertegnede har også opplevd andre reaksjoner enn hånlige bemerkninger og merkelige hylleplasseringer. Jeg har det man kaller en kristen-konservativ forståelse av Bibelen, og legger ikke lokk på troen for å tilfredsstille de politisk korrekte i etikk og politikk; jeg skriver bl.a. avisinnlegg om homofili, abort og Israel – tre temaer man helst ikke bør ytre noe annet syn på enn hva visse politikere m/tilhengere har vedtatt i sine skrevne og uskrevne lover – om man vil slippe å bli skjøvet ut av sammenhenger, møte stengte dører, eller bli hengt ut i media som hatefull og intolerant.

Enkelte forlag og gallerier bedriver også den slags sortering, og at det har blitt trangere i Norge de seneste årene, er ingen påstand uten hold. Som eks.: Fra ungdomsavdelingen i en humanitær organisasjon – i forbindelse med et litterært prosjekt hvor jeg ønsket å gi en stor del av fortjenesten til det arbeidet organisasjonen driver, og som også omfatter homofile lidende, fikk jeg denne meldingen i 2009: «Vi ønsker ikke noe samarbeid likevel, pga. ditt syn på homofilt samliv.» (de hadde lest et avisinnlegg)

Å hevde at homofilt samliv ikke er naturlig, at abort er drap og at Israel har rett til å forsvare sine innbyggere, er synspunkter som nå blir kalt ekstreme, og dermed skal også den kristen-konservative, ifølge den kvasi-tolerante, holde sine meninger unna offentligheten. Godtar man ikke meningskneblingen, blir man gjerne «straffet». Men den som ivrer for en sak man mener er urett, og har fått evnen til å formulere sine meninger skriftlig, tier gjerne ikke selv om reaksjonene blir rødglødende og på sikt vil føre til diskriminering og kanskje det som verre er.

Så er spørsmålet: Kan jeg – og andre kunstnere som offentliggjør et kristen-konservativt syn i de nevnte sakene o.a., stole på at Norsk Kulturråd, forlag, eksterne konsulenter og de kunstnerforeningene vi er tilsluttet, vil behandle oss likeverdig med andre kunstnere, slik at vi ikke – direkte eller indirekte – blir hindret i utøvelsen av vårt yrke? Undertegnede har gitt svar gjennom nevnte eksempler, men det finnes selvsagt hederlige unntak.

Også mediene er flinke til å åpne og lukke dører med livsanskuelser som drivkraft; som Dagsavisen, som ga følgende svar i forbindelse med et refusert debattinnlegg i 2008: «Beklager, men dette innlegget kommer ikke på trykk i Dagsavisen. Dertil står det altfor langt fra den politikken som har vært ført hos oss på dette området gjennom tidene.» (sic!) Slikt lærer man av, men ikke toleranse – og fordi jeg ikke lenger er en fersk og sårbar kunstner/debattant, kan jeg gjerne le av sneversyn. En stund. For egen del. Men en ny generasjon forfattere er på trappene, og ikke alle er formet under dagens politisk korrekte lest – eller liker hva avisredaktører definerer som riktig politikk.

Ett eksempel til: For noen år siden kom en annen politisk redaktør, i en annen avis, med en verbal utblåsning til undertegnede – at han var pro-palestinsk, så undertegnede måtte ikke innbille seg at han ville trykke noe positivt om Israel. Denne avisen er fremdeles kjent blant stoffleverandører som politisk smal – særlig når det gjelder Midtøsten-konflikten, og forståelig nok, for i dette avishuset har man ansatte som har nært samarbeid med en bevegelse som ønsker at Israel skal opphøre som stat.
Konklusjon: Har man ingen reelle menneskerettighetsbrudd å forholde seg til i eget land, dyrker man gjerne frem problemer som ikke er problemer for å skape problemer for andre.

De ovenfor nevnte begrepene har fått sterkt utvidet innhold i Norge de seneste årene, buksesleppene har vært mange, og man behøver ikke særlig politisk teft for å kjenne stanken av meningsdiktatur. Dette er en alvorlig trend. For det er slik det har begynt i alle land hvor man nå fengsler og likviderer mennesker som ikke deler myndighetenes og «alles» syn.
De kvasi-tolerante har enten ikke evnen til å skjønne sin egen intoleranse, eller de vil ikke innrømme den. Å uttrykke en mening, er ikke diskriminering, om den ikke inneholder en oppfordring til en kriminell handling; å uttrykke en mening, er å bruke sin ytringsfrihet.
Forfattere blir ofte anklaget for ikke å delta i samfunnsdebatten, men om man gjør det, og ikke har de «riktige» meningene, tåles heller ikke det.

Greta Aune Jotun
forfatter og billedkunstner