Storbritannia blir ikke ferdig med James Bulger-saken, to-åringen som ble drept av to 10-åringer i 1993. Den ene av guttene, Jon Venables, har på nytt havnet bak murene, for «alvorlige forhold». Justisminister Jack Straw vil ikke si for hva, men det nevnes barneporno og narkotika.

Ikke noe annet europeisk land blir bedre dekket enn Storbritannia i norske medier. Hvordan det dekkes sier like mye om Norge som om Storbritannia. Aftenpostens korrespondent Eirin Hurum gir en fremstilling av Venables-saken som viser hennes politiske preferanser. Hennes sympati er på gjerningsmannens side. Mens britisk presse krever å få vite hva Venables er arrestert for, avslutter Hurum:

Da Jon Venables denne uken ble arrestert, uttalte James Bulgers mor at han nå endelig er tilbake der han fortjener å være. Andre mener det er tid for forsoning.

Dette er en av de verste forbrytelsene i nyere britisk historie. Men den som får den største sympatien i Hurums sak er forbryteren.

Alle som har lest om Bulger-saken vet at den er så grufull at man helst ikke vil vite detaljene. Den minner om Baneheia-saken.

Hurum greier å fremstille drapet på en teknisk måte.

Da de kommer frem til jernbanestasjonen, mishandler de toåringen på det groveste. De kaster maling i ansiktet hans, og slår han med mursteiner og jernstang. Så forlater de ham på jernbanelinjen, og legger stein over slik at han ikke skal kunne bevege seg. To dager senere blir James funnet. Da er kroppen maltraktert etter at toget har delt ham i to.

Mens hun bruker sin empati overfor Venables og kameraten. Hun vekker sympati for dem ved å gjøre det britiske rettssystemet til overgriper. Storbritannia var opprørt over rettssaken, og når Hurum skriver at rettssaken ble «den mest opprørende i moderne britisk historie» så trodde jeg det var detaljene i drapet hun mente. Det var rettsbehandlingen. Systemet.

Rettssaken som fulgte ble den mest opprørende i moderne britisk rettshistorie. 10-åringene Jon Venables og Robert Thompson fikk en helt ordinær «voksen» rettssak. Dommerne stilte i kapper og parykker, og snakket et språk barna ikke hadde noen forutsetninger for å skjønne. Da de ankom rettslokalet, ble de møtt av folkemengder som angrep bilen de satt i med bokser og steiner. Folk skrek at de skulle henges. Tabloidavisene karakteriserte guttene som udyr og onde galninger. I rettslokalet satt de på høye stoler, og klarte knapt å se over skranken hvor dommeren satt. Brian Masters, en forfatter som fulgte rettssaken, skriver i The Daily Telegraph: «Dette var en forestilling satt i scene av indignerte voksne, rettet mot to skrekkslagne 10-åringer som skjønte at de hadde gjort noe forferdelig galt, men ikke kunne forklare hvorfor. Jeg følte skam over å være en del av dette showet.»

De som er mer opprørt over forbrytelsen enn det britiske rettsvesen, er ute av stand til å tilgi. De ser på guttene som «monstre», ifølge Hurum.

Vil et monster for alltid forbli et monster? Fortjener han fortsatt å lynsjes for ugjerningen? Har barnemordere rett til et nytt liv, og kan de noen gang klare å skape seg et nytt liv, spørres det.

Det er ikke «man» eller «det» som spør. Det er Eirin Hurum. Hun skal dekke det britiske samfunn, men bruker anledningen til å ri sine politiske kjepphester. Det er dårlig gjort. Overfor leserne, overfor britene. Hvordan ville vi likt at Viggo Kristiansen ble fremstilt som et offer i britiske aviser, og at de som var kritiske til løslatelse var mennesker som var tilhengere av «lynsjing» og så på ham som monster?

Dette er manipulerende journalistikk. Begrepene snus på hodet. Det som fremstår som humanisme er i virkeligheten det motsatte.

The claim, in the Sunday Mirror, follows separate allegations that Jon Venables, now 27, who was released on licence in 2001 and given a new name, had become mentally fragile. According to other reports, he has been known to drink heavily and use drugs, and has revealed his true identity to others.

A ministry of justice spokesman said: «We cannot confirm or deny anything with regards to this.»

James’s mother, Denise Fergus, is calling for the government to confirm Venables’s alleged offence and for him to appear in court under his own name. She is to meet the justice secretary, Jack Straw, this week.

Straw has said only that Venables was recalled to prison due to «extremely serious allegations», refusing to give further details.

He was supported today by fellow ministers, who warned that discussions of Venables’s alleged misdeed could jeopardise any future legal proceedings, and that he would find it impossible to get a fair trial if his past was revealed in court.

Det er ett ord som er fraværende fra Hurums artikkel: ondskap. Derimot projiserer hun den over på opinionen, når hun hevder at deler av den gjør Venables til monster. Det er en fiffig måte å skyve problemet fra seg på og over på andre.

Ondskapens problem ligger ikke hos gjerningsmannen, men hos rettssystemet og opinionen som reagerer kraftig. Er det ikke det som kalles empati, med offeret? En grunnleggende menneskelig følelse overfor det forsvarsløse, uskyldige, et lite barn?

Men hos de politisk korrekte, hos 68’erne, har man refleksivt en annen reaksjon: det gjelder om å forhindre at folks følelser får utfolde seg, og kan omsettes i politiske stemninger. Derfor går de automatisk i forsvarsmodus: Det gjelder om å «deflect», avskjære og avspore den menneskelige reaksjonen.

Utbroderinger om gjerningsmennnes vanskelige barndom er velprøvd.

Venables og Thompsons foreldre var bare delvis til stede i rettssalen. Da gråtetoktene og fortvilelsen var på det sterkeste, måtte de søke trøst hos politifolk. Begge guttene kom fra arbeiderklassehjem som fungerte mangelfullt. Begge led av omsorgssvikt, var blitt misbrukt og visste allerede altfor mye om livet på gaten. På skolen var de utagerende og hyperaktive.

Volden er blitt grovere. Likevel ligger denne refleksen der fortsatt. Hurum greier ikke se saken fra samfunnets side: her er en person som har begått en forferdelig handling, han slipper ut, får ny identitet og staten bruker uhorvelig mye ressurser på ham. Likevel havner han i trøbbel. Da krever samfunnet å få vite hva han har gjort. Det tilsier kontrakten mellom myndighetene og publikum. Ellers vil de ha ham bak murene igjen.

Hurum greier ikke se den siden av saken: hun ser ikke at det er samfunnet som skal beskyttes. Hun gjør det til et spørsmål om hevn og lynsjing.

Hun er på kollisjonskurs med folks rettsoppfatning, og bruker sin makt som journalist til å mistenkeliggjøre dem. I bunnen ligger en grunnleggende mistenkeliggjøring av vanlige mennesker. Hvordan kan man da skrive?

Gammel barnedrapssak vekker hat og vonde minner

Jon Venables back in prison ‘over child porn offences’

Government refuses to comment on reports that killer of James Bulger was recalled over alleged child pornography offences