Når dansker kommer til Norge sker der noget, som man sier på dansk. Vi får en anskuelsesundervisning. Vi forstår nok ordene, men vi forstår ikke meningen. Når Jens-Martin Eriksen og Fredrik Stjernfelt snakker om kulturalismen til høyre og venstre, så nikkes det velvillig: En tredje vei! En løsning på konflikten, som kanskje kan spare oss for kulturkampen. Vi vil jo ikke ha det som i Danmark, ei heller Sverige.

Men «de» hører ikke at opplysningsprinsippene de to danskene forfekter ikke er en ideologi, det er en metode, og den er anstrengende. Også for de to herrer.

Men det som var mest påfallende da Fritt Ord arrangerte møte med Eriksen og Stjernfelt, var den store avstanden mellom offentligheten i de to land. Nordmennene forstår ikke hva danskene sier. Det er den manglende debatt som begynner å gi seg utslag. Vi mangler de miljøer som Danmark har tillatt. Ikke bare Trykkefrihedsselskapet, men Jyllands-Posten og et knippe frittstående intellektuelle, i og utenfor institusjonene. Folk som Kåre Bluitgen er uerstattelige. I Norge finnes det knapt noen, og når de dukker opp, som Asle Toje, så trekkes det straks parallleller til 30-årene.

(Digresjon: Hans Petter Sjølie, journalist i Klassekampen og kronikør av SUF (m-l), skrev i en artikkel nylig at Einar Gerhardsen i sin Kråkerøy-tale begikk «karaktermord på kommunistene». Det er den offisielle mening nå. Gerhardsens oppgjør med kommunistene etter kuppet i Praha er blitt karaktermord, men ingen blunker når Rune Slagstad sammenligner Toje med Fredrik Ramm og 30-årene. Slik mister man grepet på historien og marginaliserer seg selv.)

En bekjent, som for øvrig bor i Danmark, beskrev denne opplevelsen av å renne hodet i en mur:

Jeg hadde nylig gleden av å diskutere med kulturelitens folk direkte, og det gikk da endelig, tror jeg, opp for meg hvor det går galt. De vi kaller venstresiden er ikke bare uenige i hva man skal gjøre; de er uenige i at problemet overhodet eksisterer. Når du setter opp brikkene, avviser de spillet.
…
Venstresiden oppfatter også seg selv som liberal, kort sagt. Det illiberale ligger i bagatelliseringen. Den er til gjengjeld ubrytelig, virker det som … Hvis man anklager dem for bagatellisering kan de svare at man selv «blåser opp» noe lite til «uproporsjonale» størrelser. Hvordan kan man «vinne» slaget om et problems reelle størrelse?

Svaret er selvsagt at det slaget kommer virkeligheten til å vinne, og det pågår hver eneste dag.

Tidligere har sosialdemokratiet greid å finne en formel som rommet motsetningene i samfunnet. Det var det som gjorde Ap til noe mer enn et vanlig parti. Det var det som gjorde oss alle til sosialdemokrater. Hva slags formel? Litt kristendom, litt humanisme, flate strukturer, muligheter til avansement for alle og fordeling/utjevning etc. Velstanden er et resultat av denne formelen, ikke omvendt.

Forutsetningen for at formelen fungerte var et samfunn uten for store forskjeller. Nå introduserer globaliseringen og humanitetstanken en masse nye kulturer til landet, og det i et tempo som savner sidestykke.

Ap har ikke noe svar på hvordan disse forskjellene skal omforenes. Jonas Gahr Støre snakker om Det nye vi. Aller ser at det er på vei til å utvikle seg ikke ett men mange Vi.

Arbeiderpartiet har selv bidratt til denne utviklingen ved å gå inn for grupperettigheter i stedet for individuelle rettigheter. Arbeiderpartiet kommer fra en kollektiv bevegelse, og tror åpenbart at de fortsetter denne linjen når de snakker grupperettigheter. Men da har man lukket øynene for motsetningene mellom individ og kollektiv.

Det er her danskene har kommet mye lenger. Det svir nok for Støre og hans like når Eriksen og Stjernfelt, som de gjerne skulle hatt på sitt parti, slakter deres standpunkter, f.eks. i spørsmålet om ytringsfrihet.

Eriksen la ikke fingrene imellom: Støres argumentasjon minner sterkt om Konferansen av islamske staters. Definisjonen av religionsfrihet som en beskyttelse av religionen og beskyttelse av gruppen, er en tilsnikelse. Det er å stille tingene fullstendig på hodet.

Religionsfriheten er ment for den enkelte. Det er friheten til å tro eller ikke tro, retten til å skifte religion. Når OIC og Støre vil beskytte religionen mot krenkelse, tar de parti, for kollektivet mot individet. Så enkelt, så brutalt. Men Ap nekter å innse at motsetningen i det hele tatt eksisterer.

Hvis vi skal følge dialektikken vet vi at motsetningene vil fortsette å kverne, og de vil male Ap tll støv. Det er det som skiller Ap og Støre fra OIC: Ap sier ja takk, begge deler. Offisielt står man på individets side. Men vi er inne en konflikt mellom individ og kollektiv som sosialdemokratiet er uhelt uforberedt på. Man forsøker seg på en løsning man tror er det beste av begge verdener, men det er i stedet en garanti for en større konflikt.

Det er neste nivå, den akselererende, selvdrivende konfliktvogna.

Ap har forelsket seg i likhetstanken. Den fungerte da samfunnet var forholdsvis homogent, dvs. folk abonnerte på de samme verdier. Det gjør ikke menneskene i dagens samfunn.

Når Ap tyr til verktøyet som skal skape større likhet, rasisme- og diskrimineringsideologien og det medfølgende apparatet, så er det like mye konfliktskapende som harmonerende. Disse tankene ser tilbake på sørstatene, apartheid og kolonialismen. Men de er helt ubrukelige i et multietnisk samfunn, der rangeringen av kulturer og mennesker er vel så sterk hos de nyankomne. Dette ser sosialdemokratiet helt bort fra.

Det later også som om alle kulturer er like mye verdt. Visse praksiser er fordømmelsesverdige, men respekten for kulturer gjør at innsatsen mot dem blir halvhjertet. Ringen av urørlighet blir sterkere, og er avhengig av volum og kvantitet. Regjeringen aksepterer og promoterer selvbestaltede talsmenn for Gruppen, og inkluderer dem i en formell dialog.

Norge blir et free for all, der noen av de dårligste egenskapene ved nye kulturer kan blomstre, og der de beste idealer ved vår egen kultur blir destruktive. Av det blir det misforståelser, frustrasjon og mye snakking på kammerset. Dvs. mistillit.

Et mangfold-samfunn forutsetter tillit.

Mange som kommer hit har ikke forutsetninger for å delta i et moderne, effektivt samfunn. De må «hjelpes», dvs. de blir klienter. Da trer en annen sosialdemokratisk faktor i funksjon: retten til hjelp, at ingen skal gå til grunne. Men det er systemet som produserer disse klientene. Systemet ødelegger seg selv innenfra. Det står et svært apparat klar til å hjelpe. Pressen og frivillige organisasjoner har utviklet en rettferdighetstanke som sier at alle som lider er urettferdig behandlet. Det er en religiøs forpliktelse å hjelpe. Dette har nedfelt seg som en betinget refleks hos politikerne. Hvis det kan bevises at noen er urettferdig behandlet, er svaret gitt, og vi trenger ikke vente på dommen. Politikerne iler til med å rette på forholdene.

Med den gruppetenkningen som er innført og de likhetskrav, den antirasisme og de rettferdskrav som skal omfavne Det nye vi, er det det motsatte som skjer. Den norske modellen produserer konflikter og motsetninger.

Sosialdemokratiet sprenges av sine egne idealer. Hvilket paradoks. Virkeligheten er ubønnhørlig. Oljepengene utsetter sannhetens øyeblikk, men utsettelsen gjør nederlaget enda større når det først inntreffer.

Norge kunne skuet til Danmark og lært. Der nektet også sosialdemokratiet å ta motsetningene inn over seg, og velgerne vraket dem. Siden har de gått i dødsskyggens dal. Eriksen og Stjernfelt advarer og sier at det samme kan skje her. Hvis noen tror det var ment som en oppmuntring til å holde fast ved dagens kurs, så tar de grundig feil. Sosialdemokratiet og venstresiden må ta et oppgjør med seg selv. De må innse at gårsdagens idealer er blitt kontraproduktive.

Motsetningene gjelder ikke bare på innvandringens område. Det gjelder også olje og miljø. I lengden kan man ikke være en av verdens største oljeeksportører og samtidig verdens fremste miljønasjon. Man må foreta et valg. Jens Stoltenberg har åpenbart valgt oljen, miljøet er kakepynt. Men hverken han eller partiet får seg til å innrømme det. Det er ikke bra. Det gjør oss til et løgnaktig samfunn.