Hans Rustad Og Mørket ruget omkring mig, alting var stille, alting. Men oppe i Højden suset den evige Sang, Veiret, den fjærne, toneløse Summen som aldrig tier. Jeg lyttet så længe til dette endeløse, Syke Sus at det begyndte at forvirre mig; det var visselig Symfonierne fra de rullende Verdener over mig, Stjærnerne som intonerte en Sang. […]
Bli abonnent eller logg inn – hvis du allerede er abonnent – for å lese denne artikkelen. Pluss-artikler blir frigitt 24 timer etter publisering. Artikler som er eldre enn to år er forbeholdt abonnenter.
