I tre år arbeidet Nicolai Sennels som psykolog på København Kommunes eneste sikre anstalt for ungdomskriminelle, Sønderbro. I løpet av den tiden hadde han 250 unge til samtaleterapi, hvorav 150 med muslimsk bakgrunn. Det ga flere hundre timer med samtaleterapi.

I løpet av arbeidet kunne ikke Sennels unngå å gjøre seg noen refleksjoner: Om betydningene av kultur for integrasjon i samfunnet. Han fant at unge med muslimsk bakgrunn hadde større risiko for å havne på kant med samfunnet, og at det skyldtes forhold ved de unges kulturelle bakgrunn. Men dette var en innsikt det ikke var lov å snakke høyt om. Den såkalte antirasismen og kulturrelativismen er blitt en tankesperre mot innsikt. Innsikt er noe vi erverver oss ved erfaring. Ergo sier den vedtatte sannhet at fagfolk ikke må formulere og anvende sine erfaringer til å gjøre en bedre jobb. Det er en katastrofal kurs, og det er nettopp den kursen samfunnseliten styrer etter.

I februar 2007 innkalte Københavns kommune til brainstormingsmøte om innvandringen og dens problemer. Dette var etter at unge med muslimsk bakgrunn hadde tent branner over hele Danmark. Likevel ble ikke brannene nevnt med ett ord, i flokken av sosialarbeidere og byråkrater. Sennels brøt tausheten da han reiste seg og fortalte om sine erfaringer: hvis man ikke våger å diskutere de unge kulturelle bakgrunn kommer man ikke til å klare å gjøre noe med problemene. De vil bare vokse. Det ble et voldsomt rabalder. Sennels hadde ikke lov å si slike ting som kommunalt ansatt! Han fikk et tilbud om sluttpakke som han aksepterte og arbeider nå som psykolog i forsvaret.

Sennels konklusjon var et resultat av at han som fagmann ønsket å hjelpe de unge. Det var under samtalene med de unge at det gikk opp for ham at de fungerer annerledes enn deres danske jevnaldrende, og at det har med kultur og religiøs bakgrunn å gjøre. Det var således ikke hans politiske bakgrunn som dikterte denne tilnærmingen.

For eliten som bestemmer er dette selvsagt en uvelkommen og upopulær erkjennelse. Hvis Sennels tar feil, vil hans synspunkter helt sikkert dø hen. Hvis han har rett er det en innsikt som ikke lar seg undertrykke. Da vil problemene fortsette å vokse, og de forsterkes fordi den politiske eliten har satt munnkurv på selv og fagmiljøene. Man tar på en måte samfunnet som gissel for sin politikk. Det er alvorlig. Det fører til mer kriminalitet, mer asosial atferd og større motsetninger.

Hvorfor er det da så lite spor av Sennels tanker i den offisielle debatten? Man trenger ikke ha fulgt mye med for å registrere den massive overvekten av talsmenn som slår ned ethvert tilløp til fordomsfri tekning rundt det flerkulturelle samfunn, og folk med muslimsk bakgrunn i særdeleshet. Alle TV-debatten vitner om at mediene ser seer-potensialet i temaet, fordi folk dras mot temaer de instinktivt føler er viktige. Men de går skuffet bort, eller sint. De får ikke noe svar. Journalistene nekter å gjøre jobben. De lar bare hanene gå løs på hverandre.

Elefanten i rommet

Alle vil kjenne igjen de typene og det reaksjonsmønstret Sennels skisserer. Avisene bringer storier hver eneste dag. Men hverken leserne eller journalistene får lov å tenke videre og stille de spørsmål som ligger implisitt i storiene. Det er en type dobbeltkommunikasjon som ikke er bra.

Rettssaken mot kurderen som drepte kona si i Bygland midt foran øyene på barna og flere vitner, har mange av de elementene som Sennels ser hos de kriminelle unge: en tendens til å oppleve at man er offer og blir krenket. Det er hele tiden omverdenen som krenker, det er aldri en selv som er årsak. «Provokasjonen» resulterer i et voldsomt sinne, som man tar ut på omgivelsene. Det er jo de som er skyld i at man blir provosert! I Bygland endte det i drap. Likevel kan mannen si at «det ikke var hans skyld». Han mener det også, og det provoserer selv jourrnalisten fra Aftenposten. Det får være måte på. Men en forståelse av den kulturelle bakgrunnen ville gjøre dekningen av slike saker mer forståelig, og ikke bare resultere i et underforstått «de er helt forferdelige».

Sennels bok er et forsøk i den retning. Det er et forsøk på å forstå. Hvis man skal hjelpe må man prøve å forstå.

Indre og ytre drivkrefter

Unge med en muslimsk bakgrunn vokser opp i en kollektivistisk kultur, der gruppen står over individet. Kravene kommer utenfra. Man skal innordne seg. Slik er ikke det danske samunnet. Det legger opp til at man selv skal finne ut av ting, og bli sin egen herre.

Unge innfødte dansker blir oppdratt til frihet. Når de blir unge øker friheten, og som voksen er man sin egen herre. De unge fra muslimske hjem – særlig guttene – opplever stor frihet som barn. Men etter hvert som de vokser til, stiger kravene. Når man er voksen er det forpliktelser på alle kanter: til familie, storfamilie, alle man skal holde seg inne med. Nettet er stort og finmasket. Tanken om at man selv bestemmer, er fremmed.

Det gjør at unge med muslimsk bakgrunn opplever at verden er noe som dikteres utenfra. Til gjengjeld kjenner de et sterkt samhold. De blir tatt vare på.

Men det gjør at de unge danske og de unge med muslimske bakgrunn vokser opp i forskjellige verdener.

Offer

Sennels bok er på bare drøye 150 sider, men temaene han tar opp berører selve grunnlaget for hvordan mennesker skal omgås i dagens samfunn.

Sennels beskriver mekanismer som vi kjenner igjen fra den offentlige debatten: særlig at mennesker med muslimsk bakgrunn så lett føler seg provosert og krenket, og mener de er et uskyldig offer. I de siste måneders debatt har det vært flere som har stått frem og indignert presentert seg som offer. Senest Khalid Mahmood som mente at muslimer i Norge forfølges! Altfor mange norske medier og talspersoner står klare til å støtte eller gi plass for slike følelser. Men lærdommen fra Sennels bok er at hvis det er noe man ikke bør støtte opp under, så er det oppfatningen av dem selv som offer.

Det er denne parallell mellom asosiale unge og muslimers atferd i det offentlige rom, som gjør Sennels bok «farlig». Han karakteriserer en spesiell atferd og sier den er destruktiv for sosial sameksistens. Det finnes ingen gyldig grunn til å føle seg krenket. Det er snakk om en kulturell nevrose (han bruker ikke uttrykket).

Dette er selvsagt tabu å si høyt. Men mange som leser Sennels beskrivelse av de unge på Sønderbro, vil dra kjensel på trekk de ser i debatter på TV. Hvordan skal eliten hindre folk i å tenke sitt? De kan vedta lover som forbyr at de ytres offentlig. Vi ser tendenser i den retning. Men de blir da selv en del av problemet og forsterker det.

Symbiose og allianse

Man kan snakke om en symbiose mellom selvbestaltede talsmenn for det muslimske miljøet og representanter for den norske eliten. Det er nettopp personer som representerer den krenkede, aggressive offer-mentaliteten som har fått dominere, og som har fått anledning til å anvende sin justis, både innad og i forhold til norsk offentlighet. Harald Stanghelle later som han ikke forstår forskjellen på å heise Usman Rana og Sara Azmeh Rasmussen. Den første snakker på vegne av et autoritært Vi, og den andre representerer bare seg selv som opplyst menneske.

Slik er den norske eliten blitt hjelpere og garantister for at den tribalistisk-autoritære kulturen er blitt transplantert til norsk jordsmonn. Deler av denne eliten har til og med gjort avnasjonaliseringen av Norge til et offentlig prosjekt. Her er den store forskjellen mellom Danmark og Norge: et flertall i Danmark sa klart og tydelig nei til å bli avnasjonalisert. I Norge har vi ennå til gode å se om den folkelige bevegelsen som skapte målbevegelsen, avholdsrørsla, lekmannskristendom, det frilynte Venstre, arbeiderbevegelsen, og diverse folkebevegelser som Nei-til-EU – er i stand til å samle seg og besinne seg.

Litt av hvert

Det ser dårlig ut. Ola Borten Moes vanvittige utfall mot Siv Jensen og Frp i helgen, vitner om total desorientering.

De fleste av oss er litt Senterpartiet – vi er glad i bygdene, og Frp bør snart skjønne hvor nordmenn har sine røtter – vi er litt Frp, – her overlever norsk egenrådighet og gründermentalitet, og litt Arbeiderpartiet – vi er vanlige mennesker og stolte av det. Vi liker samhold, men vi liker ikke for mye stat og formynderi. Derfor har vi liten sans for SV, et kjønnsløst KrF og et Høyre som blir mer og mer identitetsløst.

Norge er og har vært et kollektivistisk samfunn. Skal vi erstatte det med det pakistanske stammesamfunnet? Det er enda mer jantete, kollektivistisk, men av ren og skjær skamfølelse får vi oss ikke til å si det.

Det er akkurat disse temaene Sennels møte med ungdommene på Sønderbro handler om.

Omsorg

Man må ikke tro at mennesker som befinner seg innenfor den kollektive tvangstrøyen har det godt. Når Sennels sitter overfor unge og de sammen forsøker å rulle opp hvorfor det gikk galt, så ser de: bare ved å bryte reaksjonsmønsteret og slutte å se seg selv som offer, kan de gjenvinne virkelig selvrespekt og selvtillit.

Bak aggresjonen mot omgvielsene ligger det en dårlig selvfølelse. De unge føler seg konstant underlegne. Man må våge å se om det kan ha noe med ulike forutsetninger å gjøre: i en kultur bygget opp rundt indre mestring, vil en som er vant til ytre kommandoer falle gjennom. De unge faller gjennom på skolen, de havner i klammeri med læreren, de begynner å droppe ut, de havner i gjenger, og ballen ruller. Neste trinn er konflikt med politiet, og det er bare et spørsmål om tid før de havner innenfor. Hele denne prosessen koster samfunnet enorme ressurser. Det koster også menneskene som disse unge havner i konflikt med. Ikke minst koster det deres pårørende.

Konflikten, dens årsaker og dynamikk er åpenbar. Jeg vil si det så sterkt som at den vil bli åpenbar for alle, etter hvert som problemene vokser. Hva skal mediene gjøre? De vil fortsette å blåse opp enkelthendelser, drap, mord, forferdelige forbrytelser som trippeldrapet på Kalbakken. Men denne utpenslingen, samtidig som man nekter å gå inn på bakgrunnen, øker bare motstetningene mellom folkegruppene. Den øker nordmenns frustrasjon, og den øker følelsen av å være offer blant mennesker med muslimsk bakgrunn.

Man kan ikke mane problemene ned i jorden. Man må relatere til dem på en eller annen måte, fordi det handler om oss selv, om levende mennesker. Man kan velge å arbeide ut fra erfaring og innsikt, eller autoritært, toppstyrt. I et kommuniksasjonssamfunn er det siste alternativet dømt til nederlag.

Religion

Sennels snakker mest om kultur, men han kommer også inn på religion. De fleste av de unge på Sønderbro var ikke religiøse. Men personalet la merke til én ting: de som var eller ble religiøse hadde høyere status. Religiøsitet ga status. Det ga folk med ekstreme oppfatninger store påvirkningsmuligheter.

Det er denne beundring/aktelse for religiøsitet som gjør at også folk som Osama bin Laden nyter en form for respekt. Den kulturelle forskjellen gjør at ekstreme predikanter kan nå frem med sitt budskap om at Vesten fører krig mot islam og muslimer. Det er igjen muslimer som offer. De er tatt ut av årsakskjeden og er utelukkende ofre. Som ofre har de rett til å slå tilbake.

Det er et ubehagelig faktum at botid i Vesten ikke ser ut til å øke integrasjonen. Annen og tredjegenerasjon er mer radikale enn førstegenerasjon. Hvordan forklarer man de dypt foruroligende resultater fra meningsmålinger i synet på ytringsfrihet, sharia, homofili osv.? Norske medier forbigår disse spørsmål i taushet.

Sennels skriver at Europa står overfor samme utfordring som USA i sin tid gjorde: hvordan skape et bærekraftig innvandringssamfunn. Slik det nå ser ut, går utviklingen feil vei. Europa ser ut til å mislykkes.

Dialog er vel og bra. Men hvis man med dialog mener kompromiss, må man ha klart for seg at det er ting man ikke kan kompromisse om. Dessverre ser det ut til at den europeiske eliten har mistet tråden og ikke lenger vet hvilken ende de holder i.

Nicolai Sennels

Blandt kriminelle muslimer.
En psykologs erfaringer fra København Kommune.
164 sider
169,- Danske kroner.

Kan kjøpes direkte fra Trykkefrihedsselskabets Bibliotek

Sennels har også sin egen hjemmeside om denne tematikken:

www.kulturkloeften.dk