Samme dag som nyheten om at Gazas befolkning har økt med 70 % de siste syv årene, gikk jeg på arabisk bar for å tenke. Hvem får skylden for dette? Israel eller HAMAS?

Arthur Dent, fra den arabiske verden

Først kom altså BBC World Service med en liten melding om den voldsomme befolkningsveksten på den fattigslige Gaza-stripen. Ja, ja tenkte jeg, så får vel Israel skylden for det også. De har jo stengt grensene, så da kan jo ikke Gaza-folket annet gjøre enn å lage barn, de kjenner jo ikke til slagordet «make love, not war», stakkars. Men siden HAMAS jo av mange regnes som ekstremister, er det sikkert også de som vil legge skylden for dette på HAMAS. Deres kvinner har jo indirekte fått beskjed om at de skal leve for de tre k’er og den ene f’en: koke, kjele og knulle, ja også føde, da. Det er liksom kvinnenes bidrag i kampen mot sionister, imperialister og Vesten, det.

Vel, tenkte jeg, islamapologeter og de multikule snakker ofte om at de islamske ekstremistene utgjør bare noen få prosenter av verdens islamske befolkning på rundt regnet halvannen milliard. Den tause majoritet er ikke slik, hevdes det. Vel, hvis man regner at ekstremistene utgjør like mange prosent som fødselsraten i Gaza, nemlig 3,45 %, ja da finner man at ekstremistene i det minste utgjør 5,1 millioner mennesker, altså mer enn Norges befolkning.

Spør dere meg, så er sjansen stor for at dette ikke har så særlig mye å gjøre med HAMAS (les: ekstremistene) å gjøre, som med islam generelt. Ta for eksempel Jordan, en av Vestens yndlingsregimer i den arabiske verden. I 1952 bodde det vel trekvart million mennesker i Jordan (hvorvidt Vestbredden er inkludert i tallene er jeg usikker på). Vel 50 år senere var befolkningen syvdoblet, i 2005 ble folketallet antatt å ligge på vel 5,5 millioner mennesker. Jeg har ikke fremskaffet noen offisielle tall for 2008, men til meg har flere jordanere sagt at de oppimot ti millioner… Uansett tall, av disse er vel 40 prosent under 14 år!

Det står ikke mye bedre til i et annet av Vestens yndlingsland i Midt-Østen, Egypt. Offisielt ligger folketallet på ca 80 millioner, men med en befolkningsvekst på over 3 prosent årlig, vil Egypt alene nå 100 millioner mennesker innen 2015. Nildalen og -deltaet er forlengst overfylt, og det skal mye penger til for å klare å bygge nye bosettinger i ørkenen, eller ved El-Alamein på den egyptiske nordkysten. Om man så klarer å tvangsflytte noen millioner ut av byene og deretter gi dem husvære, hva skal de leve av? Hvem skal betale?

Og som om ikke de nordafrikanske landene, særlig Algerie og Marokko, har nok å slite med som transittland for desperate afrikanere på jakt etter lykken på Lampedusa og i resten av Europa, så må de også kjempe med stadig større egenavlede ungdomskull på jakt etter jobb og et verdig liv. Godt da at de i det minste har en kultur for å gå på bar, tenkte jeg og gikk på en bar, i et arabisk land.

Der var ingen hijabkledde politikvinner, men du verden så mange kvinner som håndhilste. Etablissementene ligger gjerne en etasje opp eller ned fra gateplan, og du møter som regel en lærjakkekledd muskelbunt i døren. Vel oppe fant jeg det jeg lette etter; ei skikkelig bule med en haug med kvinnfolk og alkoholservering! Ah, hvem savner vel Oslos østkant i en sådan stund?

Opp trappen sto det nok en kar og mønstret meg. Jeg ble nikket videre inn i det dunkle. De fleste av bordene var besatt av menn – i alle aldre – med flasker på bordet, vakkert dandert mellom små fat av nøtter, friske grønnsaker og annet småsnacks. Usikker på hvor jeg skulle slå meg ned, siktet jeg mot bardisken. For å komme dit måtte jeg smyge meg vei mellom en bråte lettkledde, stående kvinner. Alle smilte meget vennlig mot meg, men selv om jeg kommer fra det dekadente Vesten har jeg lovet kvinnen i mitt liv å være tro, så jeg smilte blygt og avvisende til alle invittene.

Dessverre var det eneste bordet vis à vis bardisken reservert, så jeg ble høflig geleidet inn i det dunkleste. Før jeg lot meg lede inn i fristelsen rakk jeg å løfte på metallboksen merket Chivas Regal. Den var tom.

Siden det ikke fristet å sitte alene midt på gulvet mellom alle de fylte veggbordene, fikk jeg argumentert meg til plass ved et bord i ly av en søyle, foran den da ubetjente musikerplassen. Umiddelbart kom en høyreist, lubben – araberne (og jeg) liker kvinnelige former – mørkøyet skjønnhet i begynnelsen av tredveårene bort og tok hånden min. Hun mumlet noe uhørlig – den vestlige bakgrunnsmusikken var ganske høy – og jeg spurte på arabisk om hun kunne tilby meg noe å drikke. På godt og hørlig engelsk fikk jeg så beskjed om å gjenta spørsmålet, men i det samme ble jeg forstyrret av en særdeles lettkledd og barmfager arabisk kvinne som også grep fatt i hånden min. Et øyeblikk ble jeg helt satt ut av den grønne behåen som sto så godt til hennes grønne øyne, men da hun gled videre fikk jeg samlet meg til å bestille en Red Label med mye is fra min mer tekkelig kledde nye venninne.

Hun forsvant bort til baren og jeg benyttet ventetiden til å kikke nærmere på mine medgjester. Alle (jeg hadde nærsagt sagt Allah) var menn. Ved to eller tre bord satt de alene med sine glass og sine snacksefat, men ved de fleste bordene var det minst like mange kvinner. Jeg skal ikke påstå at de satt i munter passiar, slik vi gjerne ser på buler i London eller på Oslo Øst. Til det var de fleste mennene for mutte og mørke i blikk og fremtreden.

Så, der var drinken! Min venninne ble stående, og jeg spurte om hun ikke hadde lyst til å sette seg ned. Før hun rakk å svare ble hun tilropt av noen jeg ikke kunne se, og i neste øyeblikk var hun forsvunnet inn bak en dør. Jeg nippet til drinken – det var ekte vare – og lurte på om jeg hadde opptrådt uhøflig (anstendigheten hadde jeg i alle fall i behold), men så la jeg plutselig merke til at alle kvinnene i baren var forsvunnet! Mine medgjester lot seg ikke merke med noe, så jeg slappet av med drinken og tankene på Gazas befolkningsvekst.

Et par-tre minutter senere strømmet kvinnene igjen ut i lokalet. De fleste gikk tilbake til «sine menn», bare ikke min venninne. I stedet fikk jeg besøk av en lubben, ikke fullt så pen som den første, kvinne. Leppestiften dekket dessverre mer enn leppene, og virket litt stiv og keitete. Dog tok også hun min hånd, og siden hun ble stående spurte jeg om hun kanskje ville ha en drink og sette seg ned.

– Jo, takk, det ville hun gjerne, sa hun og strøk bort til baren.

Noen strakser senere var hun tilbake med noe som lignet på hvitvin, i et lite rødvinsglass. Ikke før hadde hun satt det ifra seg, før hun spurte om vi ikke skulle bytte til et bord inne ved veggen, ved siden av den fortsatt fraværende organist. Vi så gjorde, men også hun forble stående. Jeg spurte høflig om navnet, og om hun ikke ville sette seg. Navnet fikk jeg, la meg kalle henne Olga fra Romania, men jeg fikk også vite at hun ikke hadde lov til å sette seg.

– Men hun der sitter jo, sa jeg og pekte på den irrgrønne behåen.

Hun lo, og ble med det ett mer sympatisk.

– Nei, ser du, hun sitter slik, sa hun og satte seg selv på stolen med det ene benet under seg.

Olga fra Romania fortalte så at siden hun og hennes venninner ble regnet som serveringspersonale, hadde de ikke lov til å sette seg ordentlig ned hos gjestene. Kom politiet, og det gjorde de visst med ujevne mellomrom, kunne de sittende risikere å bli tauet inn. Jeg spurte rett ut om hun var prostituert.

– Prostitusjon eksisterer ikke her, lo hun og fortalte at hun selv ikke var prostituert, hun tjente greit nok som vertinne (ca 600 euro/mnd), hadde gjort det i tre år, og bodde i egen leilighet med sin rumenske venninne. Men dersom jeg var interessert var det flere av de andre jentene som nok kunne tenke seg å tjene slike penger på si.

Ikke før hadde hun sagt det, kom den grønnkledte bort til bordet. Etter nok en gang å ha håndhilst, forsynte hun seg med en røyk, samtidig som hun helt tilfeldig lot barmen stryke skulderen min. Hmm. Jeg stålsatte meg og tenkte på all snøen min kjære har å bale med, mens jeg spurte – på arabisk – om hennes opprinnelsessted.

Salwa var marokkansk og savnet familien, fikk jeg vite. Siden hun ikke behersket engelsk noe særlig ble jeg av pur høflighet sittende som den rene oversetter mellom disse to «serveringsdamene».

Så kom herr organisten og satte stopp for all videre konversasjon. Heftig tilskyndet av to herrer i slutten av femtiårene – med den i disse land allestedsnærværende skinnjakke – dro han i gang med arabiske slagere fra, ja nettopp, femti- og sekstitallet. De stående herrer vrikket urytmisk til sine kjederøykende «venninner», som like urytmisk, men påtatt smilende tok noen forsøksvis eggende dansetrinn.

Da Olga fra Romania og Salwa fra Marokko begge var borte fra bordet fikk jeg lurt meg til å smake på Olgas «drink». Med sur hvitvinssmak i munnen kikket jeg bort på nabobordet. Der satt to gutter i tyveårene med øynene lukket og lot sine fingre bli nennsomt massert av lettkledde kvinner, akkompagnert av den lokale «Drømmen om Elin». Danset gjorde de ikke, ikke der og da i hvert fall – dans er jo synd – men å la kona og mormor stelle de 8-10 ungene hjemme mens far flyr på bar, se det går bra i den islamske verden. Ja, for det er nok ikke tilfeldig at muslimenes Fadervår, også kjent som Suret al-Fatiha, omtaler Gud (Allah) som de to verdeners Gud. Og dermed kom tankene på ny til å fly om nettopp, El-Alamein, de to verdener.

Arthur Dent reiser i den arabiske verden og vil fra tid til annen dele sine inntrykk med oss. Han må av flere grunner skrive under pseudonym.