Hans Rustad Aftenpostens Alf OIe Ask leverer selv et rammende begrep for hans og mange andre journalisters dekning av opptøyene, for ikke å si revolten, i Hellas: bekvemmelighetsflagg.
Ask innleder dagens reportasje med å si at «det brøt ut kamper mellom politi og demonstranter». Det er en eufemisme for at den ene part angriper den andre, som når muslimsk mobb går løs på kristne i Alexandria. Eller for å karakterisere folkemordet på armenere. Uttrykket røper en dyp motvilje for å stemple aggressoren.
Man får den motsatte følelsen: journalistene identifiserer seg med aggressor.
Problemet er at Alexandros ikke er den første guttungen gresk politi tar livet av. Karamanlis er ikke den første statsministeren som lover å etterforske slike saker nøye og straffe de skyldige. Det skjedde ved lignende tilfeller og skiftende regjeringer i 1980 og i 1985.
Alexandros Grigoropoulos var åpenbart på feil sted til feil tidspunkt. Det kostet ham livet da en spesialagent med tilnavnet Rambo skjøt ham.
Det høres ut som om Hellas fremdeles har en junta. Uttrykket «ikke er den første guttungen gresk politi tar livet av» er meget tendensiøst. Tar livet av? Antyder Ask at det skjedde med overlegg?
Her merkes en tendens: Journalister mistenkeliggjør politiet og ordensmakten. Hvis de gjør feil, er det mørkt og truende: Det er de som representerer de farlige kreftene.
Grigoropoulos var på det stedet til det tidspunktet han selv hadde valgt seg, i gjeng med 30 andre som angrep politiet. Men dette feies under teppet.
Ask gjengir en mye sitert leder fra avisen Kathimerini, uten å forstå at den også rammer ham selv.
«Hans blod vil bli brukt til å binde sammen enhver desperat protest og enhver klage til en plattform av moralsk indignasjon mot alt som er galt i vårt samfunn. Det vil raskt bli et bekvemmelighetsflagg for enhver som har negative følelser overfor staten, regjeringen, det økonomiske systemet, fremmede makter, kapitalismen og så videre. Om Hellas alt har vært vanskelig å regjere, så vil det nå være ute av kontroll. »
I en sidestolpe beskriver Ask hvordan grupper av innvandrerungdom benytter lovløsheten til å bryte seg inn i forretninger og robbe dem. Men det avføder ingen uro over hvilke følger «sinnet» kan få:
– Opprørspolitiet sto bare 10 meter unna, men de gjorde ingenting for å hindre dem, forklarer butikkeieren som er tyrkisk-kurdisk innvandrer. I fire år har han drevet forretningen sammen med sin mor og bror. Nå regner han med flere tusen euro i reparasjonskostnader.
…
– De militante gruppene som holder til i området, rører ikke lokale forretninger. Dette var noen som helt klart visste hva de var ute etter. Han peker på den knuste forretningen, og sier: –Dette var ingen politisk aksjon. Han vet ikke når det blir mulig å åpne butikken igjen. Strøket har vært urolig i mange år. I deler av denne bydelen beveger politiet seg knapt
Ungdommene passerer politiet med bæreposer fulle av tyvgods uten at politiet løfter en finger.
