Jon Eirik Lundberg Christopher Hitchens har tidligere foreslått at Vesten kjøper opp hele valmuehøsten i Afghanistan. Nå gjør han det igjen, i sin egen spalte hos Slate. Argumentet er like enkelt som det er godt. Salget av opiumet finansierer både krigen mot den nye afghanske staten og de øvrige voldelige kampanjene som føres i området. Verden har bruk for opium til produksjon av f.eks. morfin til bruk i sykehusvesenet. Tyrkia har allerede fått tillatelse til den type produksjon.
I tillegg kommer alle mellomleddene. Smuglingen av heroin livnærer kriminelle nettverk fra Afghanistan og kloden rundt. I mottagerlandene utgjør stoffet essensen av en tragisk økonomi som gjør kriminelle bander til paramiltære organisasjoner, med hasard, prostitusjon og menneskesmugling som sidegeskjefter. 93% av verdens heroin begynner sin lange reise i Afghanistan.
Kampen mot plantasjene virker ikke. Dessuten undergraver den Vestens image i lokalmiljøet. Ettersom man bare kan slå ned på noen produsenter her og der, blir vilkårligheten stående som soldatenes etiske retningslinje. Når man brenner av en avling har man jo heller ikke gjort noe for at familien som skulle leve av den har fått et bedre alternativ.
This is why it is peculiar of us, if not bizarre and quasi-suicidal, to insist that its main economic lifeblood continues to be wholly controlled by our enemies. The U.N. Office on Drugs and Crime tells us that last year Afghanistan’s poppy fields, on 193,000 hectares of land, produced 93 percent of all the world’s opium. The potential production could be as high as 8,200 metric tons. And, unsurprisingly, UNODC also reports that the vast bulk of the revenue from this astonishing harvest goes directly to the Taliban or to local warlords and mullahs. Meanwhile, in the guise of liberators, NATO forces appear and tell the Afghan villagers that they intend to burn their only crop. And the American embassy is only restrained by the Afghan government from pursuing a policy of actually spraying this same crop from the air! In other words, the discredited fantasy of Richard Nixon’s so-called «War on Drugs» is the dogma on which we are prepared to gamble and lose the country that gave birth to the Taliban and hospitality to al-Qaida.
Alle velstående land subsidierer landbruket. Når en dansk bonde får beskjed om ikke å produsere noe på en mark, betaler EU kompensasjon for ikke-bruken av jordstykket. Den nåværende fremgangsmåten er i strid med alle våre erfaringer med hensyn til matproduksjon, oppbygning av sivilsamfunn, «hearts and minds»-politikken og, som om dette ikke var nok, vår hjemlige narkotikapolitikk. Ved å avhente høsten direkte fra bonden, vil et kolossalt nettverk tørke inn. I dag må vi leve med den tanken at vestlige soldater blir angrepet med våpen betalt av heroinomsetning i Vesten. På sikt burde det være mulig å tilby de afghanske bøndene en bedre pris enn markedet gir – som vi jo gjør – og på den måten friste dem til å legge om produksjonen, så snart den medisinske etterspørselen er dekket.
Den militære kampanjen i Afghanistan går heller ikke i riktig retning lenger. Det som kreves nå er ikke nødvendigvis mer styrke, men bedre ideer.
Speaking of quagmires, here are a few admittedly quantitative figures (taken from the testimony before Congress of Mark Schneider of the well-respected International Crisis Group). He quoted Adm. Mike Mullen of the Joint Chiefs of Staff as saying that suicide bombings in Afghanistan were up 27 percent in 2007 over 2006, commenting that Mullen «should have added that they are up 600 percent over 2005, and that all insurgent attacks are up 400 percent over 2005.» To darken the statistical picture further—this testimony was given last spring—one must also count the number of attacks on World Food Program convoys, on relief workers, and on prominent Afghan women. All of these show a steady upward curve, as does the ability of the Taliban to operate across the Pakistani border and to strike in the middle of the capital city as well as other cities, most notably its old stronghold of Kandahar. The final depressing figure is the index of civilian casualties caused by aerial bombardment from NATO forces: This year will show a large increase in these, as well, and that is one of the chief concerns underlying Sir Sherard’s bleakly expressed view that the current U.S.-led strategy is «destined to fail.»
