Hans Rustad Politikk må ha et innslag av visjon: en høyere himmel må hvelve seg over enkeltsaker. Hvilken visjon ligger bak Frps allianse med KrF mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven? Har Frp tenkt over konsekvensene?
Homofili vekker fortsatt motvilje hos mange, men man driver ikke politikk for å dilte i hælene på velgerne. Politikk kan ikke bare handle om ressentimenter – motvilje.
Høyre og venstresiden sanker velgere på motvilje hver på sin måte.
Frp har blitt til i protest, men må ta spranget over i det positive: partiet må ha en positiv visjon for menneskene. Nei’et til klimaforandringene er partiets største feilgrep og en ren gavepakke til Ap. Jens trenger ikke gjøre noenting, bare innkassere poengene.
Den nye verdikonservative alliansen er en annen skål: Siv ser det kanskje som et taktisk grep som kan skaffe goodwill foran neste års valg. Men det er taktikk på bekostning av strategi.
Frp forskusler med dette nei’et til ekteskapslov en mulighet til å fremstå som et ungt og dynamisk parti i verdispørsmål. Homosaken er vunnet i de flestes hoder. De som stemmer nei av ideologiske eller religiøse grunner er en type velgere som støter enda flere fra seg. I bakgrunnen spøker også en tredjepart, som allerede har demonstrert med kristne mot ekteskapsloven.
Det er en allianse mange frykter: mellom konservative kristne og muslimer. Det vil kunne forandre samfunnsklimaet. Frps samarbeid med KrF kan derfor ha en høy pris.
Det er så lett å falle for ressentimenter. Men da må de kunne uttrykkes rasjonelt. Dette blir politikk basert enten på Bibelens ord eller antipati. Ingen av delene lar seg forsvare rasjonelt.
Et politisk parti må ha et program som dekker alle, som forsvarer individet prinsipielt, uten negative forbehold.
Seksuell legning er en vanskelig materie, som politikere burde trå varsomt rundt. Ting tyder på at seksuell orientering kan være i støpeskjeen. Det virker dumt av politikere å lovregulere dette, fordi visse deler av velgermassen reagerer emosjonelt.
Spesielt fordi Norge har en voksende befolkningsgruppe som ikke aksepterer homofile eller homofile overhodet. Den offisielle politikken – visjonen for fremtiden – må derfor være krystallklar på dette punkt: i det norske samfunn aksepterer vi folks seksuelle legning. Hvis man begynner å rote på dette punkt, vikler man seg inn i floker, og risikerer å svine seg til. Så får man heller overlate ømtålelige spørsmål om kunstig befruktning osv til spesialutredning. Men ingen må være i tvil om utgangspunktet: aksept og likeverd.
Det liberale samfunn må holde disse verdiene høyt, og alliansen kristne og muslimer er en rennesnare som kan skape stor forvirring og frustrasjon.
Venstresiden trives også med og lever av ressentimenter: hver gang Klassekampens redaktør trenger en oppstiver – og det skjer releativt ofte – maner han frem spøkelset av 1930-årene og nazismen.
Politisk Viagra
Nazismen er venstresidens Viagra. Når potensen svikter kan man hengi seg til fantasier om 30-årene. Faren fra ytre høyre ble konstant trukket frem også i glansdagene på 70-tallet. Man kjempet den spanske borgerkrig om igjen. Noen kledte seg sogar som bolsjeviker. Det var en egen macho-stil, som man overtok helt uproblematisk. Også språklig. Folk ble kjørt til veggs. Det var nok å si ordet fascisme. Det ble sagt på en spesiell måte. (En del islam-kritikere har overtatt denne språkbruken og bruker den uhemmet. Det svekker argumentasjonen.)
Dagens venstreside er rammet av schizofreni. Den er manifest og tilsynelatende ubotelig. Da skal det voldsomme doser Viagra til.
Klassekampens utrettelige redaktør, Bjørgulv Braanen, er et studium verdt. Han føler seg kallet til å forstå og underbygge Dags Solstads angrep på ytringsfriheten. Det var en salve i klassisk stalinistisk form. Det instrumentelle synet på friheten gjør at man får strange bedfellows. Braanen presterer det kunststykke å angripe Per Edgar Kokkvold og forsvare nazisters ytringsfrihet i en og samme leder. Godt gjort.
Først Viagraen:
Det er for eksempel åpenbart, i hvert fall for denne avis, at det er en helt avgjørende utfordring å hindre at vi i vestlige land får en tilsvarende brun og rasistisk offentlighet, som den Tyskland opplevde på 1920- og 30-tallet. Da holder det ikke å la alt ende i fordummende debatter om hva som er lov. En dag må vi også ta debatten om hva vi skal bruke denne retten til.
Dette er politisk teater av første klasse: fordummende debatter om hva som er lov!
Braanen stiver seg opp med en dram støvletramp og swastikaer, det er rent nostalgisk. Men beklager i neste øyeblikk de dumme debattene om ytringsfrihet, slike som Kokkvold initierer. For hva er det ikke han tillater seg?
Det er heller ikke noe vakkert syn å se hvordan forsvarere av «den hellige ytringsfrihet», som for eksempel Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund, driver utstrakt dobbelt bokholderi.
Kokkvold er ikke konsekvent. Han forsvarer retten til å krenke islam feks. Men mener samtidig at noen ikke bør få ytre seg. Hvem er det? Nazistene!
I motsetning til Klassekampen, er for eksempel Kokkvold for sterke restriksjoner på hva norske nazister skal ha rett til å si, samtidig som han, slik vi har forstått det, heller ikke er uenig i at det skal være forbudt å fornekte Holocaust.
Klassekampens forsvar for ytringsfrihet er på vegne av nynazister og retten til å benekte Holocaust. Braanen er moden for innleggelse.
