Garry Kasparov traff spikeren på hodet: det var et valg, men det var ikke noe valg. Ikke var debatten fri og ikke var det noen reell konkurranse. Resultatet var gitt på forhånd. Som Morten Strand bemerket: Putin har aldri stilt opp til en politisk debatt i de åtte årene han har sittet med makten, og leder av partiet hans, og president i Dumaen, presterer å si at nasjonalforsamlingen ikke er noe sted for debatt. Det er symptomatisk at mannen som ifølge britisk politi drepte Alexandr Litvinenko for ett år siden i London, Andrej Lugovoj, ble innvalgt og nå nyter immunitet. Det er en frekkhet på linje med drapet: Putin vil peke nese av sine utenlandske motstandere.

Det har etter hvert gått opp for de fleste norske aviser at det har skjedd noe i Putins Russland. Men Aftenposten spør: hvorfor er han så nervøs? hvorfor må opposisjonen, som nesten ikke synes, likevel trakasseres? Lederskribenten tror det skyldes nervøsitet, en indre usikkerhet. Er det så sikkert? Kasparov sa dette var et fryktens valg. Putin spilte på frykt-refleksen som ble podet inn under kommunismen. Den har Putin bevisst dyrket frem, og under valget ble det spilt på den. Likevel fortsetter utenlandske journalister å late som om Putin er populær blant den jevne mann. Det er et høyst problematisk påstand. Putin er populær blant the professional classes, alle som har kunnet skumme fløten. Vanlige folk har det siste året opplevd en voldsom prisvekst.

Den som har gått lengst i å skamrose Putin er ingen ringere enn Hans Wilhelm Steinfeld. Steinfeld ramser opp alt som Putin har fått til. Det er akkurat samme tankegang som da man forsvarte Benito Mussolini og fascistenes maktovertakelse i Italia: Togene går igjen i rute.

Men de snakket ikke om hva det hadde kostet. Hva prisen var. Det gjør heller ikke Steinfeld.

Garry Kasparov traff spikeren på hodet: det var et valg, men det var ikke noe valg. Ikke var debatten fri og ikke var det noen reell konkurranse. Resultatet var gitt på forhånd. Som Morten Strand bemerket: Putin har aldri stilt opp til en politisk debatt i de åtte årene han har sittet med makten, og leder av partiet hans, og president i Dumaen, presterer å si at nasjonalforsamlingen ikke er noe sted for debatt. Det er symptomatisk at mannen som ifølge britisk politi drepte Alexandr Litvinenko for ett år siden i London, Andrej Lugovoj, ble innvalgt og nå nyter immunitet. Det er en frekkhet på linje med drapet: Putin vil peke nese av sine utenlandske motstandere.

Det har etter hvert gått opp for de fleste norske aviser at det har skjedd noe i Putins Russland. Men Aftenposten spør: hvorfor er han så nervøs? hvorfor må opposisjonen, som nesten ikke synes, likevel trakasseres? Lederskribenten tror det skyldes nervøsitet, en indre usikkerhet. Er det så sikkert? Kasparov sa dette var et fryktens valg. Putin spilte på frykt-refleksen som ble podet inn under kommunismen. Den har Putin bevisst dyrket frem, og under valget ble det spilt på den. Likevel fortsetter utenlandske journalister å late som om Putin er populær blant den jevne mann. Det er et høyst problematisk påstand. Putin er populær blant the professional classes, alle som har kunnet skumme fløten. Vanlige folk har det siste året opplevd en voldsom prisvekst.

Den som har gått lengst i å skamrose Putin er ingen ringere enn Hans Wilhelm Steinfeld. Steinfeld ramser opp alt som Putin har fått til. Det er akkurat samme tankegang som da man forsvarte Benito Mussolini og fascistenes maktovertakelse i Italia: Togene går igjen i rute.

Men de snakket ikke om hva det hadde kostet. Hva prisen var. Det gjør heller ikke Steinfeld.