Tre kjente, hvite menn synser om Afghanistan i Morgenbladet, og alle er veldig bekymret og tror at dette kommer til å gå helt galt – for NATO (merkelig nok gjelder ikke bekymringen Afghanistan).

Kristian Berg Harpviken lyder nesten som en diplomat for Taliban. Han tar den ikke helt ut, men hovedmålet for kritikken er hele tiden NATO og Vesten, som er så dumme at de fører krig. Det er Vestens krig som er skyld i Talibans vekst. Virkelig? Dette er samme argument som brukes om ekstrem-islamismen globalt: den er en reaksjon på Vestens politikk. Men vi har nå hørt dette argumentet så mange ganger at det har gått opp for oss at det fungerer som en unnskyldning og undergraver all motstandskraft.

– Denne situasjonen viser kanskje at den militære nedkjempingen av Taliban er berettiget? Altså at det er riktig at om radikale islamister i Afghanistan får utvide sin makt i fred, så destabiliseres hele regionen?

– Det kan sikkert også sees slik. Men når Taliban har vokst seg så sterke i Afghanistan og Pakistan så mener jeg det skyldes feilslått krigføring fra Vestens side. Krigføringen har ikke lyktes i å svekke Taliban, men den har i betydelig grad snudd lokalbefolkningen mot det internasjonale militære nærværet. De fikk en varm velkomst fra Afghanere flest høsten 2001, men denne gjestfriheten er i ferd med å forvitre. I Pakistan er utenlandsk innblanding enda mer sensitivt. At Musharraf skal være en lakei for Vesten er en viktig del av kritikken mot ham og har direkte ført frem til den politiske krisen vi nå ser.

Det er interessant at denne uken, hvor vi har opplevd norske soldater i de hardeste kamper siden annen verdenskrig – noe som gjentas som man nesten koser seg med det – velger kjente kommentatorer å fremheve NATOs dårlige utsikter, og Vestens feilgrep. Det skjer på svært tynt grunnlag.

Aslak Bonde beveger seg sjelden langt utenfor mainstream. Han slår an den ansvarlige tonen ved å spørre:

Er det riktig av norske myndigheter å be soldater om å drepe mennesker som ikke direkte truer våre liv og vårt samfunn?

Det er opplagt at Bonde mener svaret er nei. Men det tør han ikke si direkte. Han føler seg frem ved å lage en uhyre spekulativ forestilling om at det ikke er Taliban, men lokale narkobaroner og krigsherrer som dreper de norske. Det er regjeringens fortielser som gjør at dette ikke er kjent. Hadde det vært det ville reaksjonene kommet for lenge siden:

Vi vet ikke helt hvem som ble drept av norske soldater tidligere denne uken, men det kan ha vært folkene til lokale krigsherrer som ikke har forbindelser til internasjonal terrorisme. Det er sannsynlig at de driver med narkotikaproduksjon, og vi kan derfor – i beste fall – si at vi har kommandert soldatene til å drepe for å få stanset narkotikaproduksjonen. Men det er høyst tvilsomt om det under andre omstendigheter hadde vært politisk vilje i Norge til å gå til krig for å stanse noen opiumsbaroner.

Oraklet Stein Tønnessson, direktør ved Institutt for Fredsforskning, forkynner like godt:
Afghanistan kan bli NATOs grav.

Det er det globale maktspillet han tar opp og Tønnesson er bekymret: Vesten dvs. USA har gjort så mange feil. BRIC-landene kommer til å profitere på det. Men så lager Tønnesson en interessant kobling: intervensjoner som i Irak og Afghanistan kan påvirke forholdet til innvandrere i Europa.

Ver­ken ok­ku­pa­sjo­nen av Af­gha­ni­stan el­ler Irak har bi­dratt til noen sta­bi­li­se­ring av Midtøsten el­ler Vest-Asia. Ves­tens in­ter­ven­sjo­ner har sna­re­re de­sta­bi­li­sert re­gio­nen. Nå kan vi bli stemp­let som fi­endt­li­ge ok­ku­pan­ter for fle­re tiår frem­over. Det vil på­vir­ke for­hol­det til uli­ke inn­vand­rer­grup­per i Europa, og det vil svek­ke Ves­tens evne til å spil­le en til­lits­byg­gen­de rol­le i in­ter­na­sjo­nalt di­plo­ma­ti.

Jeg tror ikke Tønnesson er seg helt bevisst rekkevidden av årssaksammenhengen han antyder. Men syllogismen begynner med Harpviken: Det er Vestens krigføring som er årsaken til Talibans oppblomstring. Vesten er the prime mover. Det er ingen iboende natur hos Taliban som gjør at de angriper vestlige soldater og vil styrte Karzai. Uansett.

Neste premiss forsyner Tønnesson oss med: Vestens dvs. USAs intervensjoner har vært forfeilede. Det vil vi måtte slite med i årtier – dvs. sone, og vårt Golgata blir møtet med våre nye landsmenn, som vil minne oss på våre synder.

Det finnes en lett, overflatisk tolkning og en dypere. Jeg tror på den dypere rett og slett fordi den tilsvarer behovene hos begge parter. Hos muslimene; til både å spille offer og herre. Hos den hvite, tolerante eliten til å legge all ondskap på en ond høyreside, og identifisere seg med aggressor, selv om det går ut over en selv. Det ligger ikke rent lite masochisme i dette.

For oss andre er kulene og bombene virkelige kuler og bomber. Plassert av noen for å drepe.

Menneskerettsaktivisten Shahida Barmal vet hva hun mener. Hun er intervjuet i Kabul av An­ders Søm­me Ham­mer for Morgenbladet. Men avisens redaksjon ser heller ikke ut til å skjønne hva hun sier.

– Jeg tror det er håp for Af­gha­ni­stan så len­ge ISAF-sol­da­te­ne og de in­ter­na­sjo­na­le or­ga­ni­sa­sjo­ne­ne er her. Af­ghan­ske sol­da­ter og po­li­ti­menn er alt­for sva­ke til å for­sva­re den af­ghan­ske sta­ten ale­ne, og vi tren­ger mye hjelp for å byg­ge opp ut­dan­nings­sy­ste­met og hel­se­ve­se­net, sier Bar­mal.
..
– Det er ikke bare af­gha­ne­re som kom­mer til å lide hvis Natos in­ter­na­sjo­na­le sik­ker­hets­styr­ke trek­ker seg ut. Alle kom­mer til å lide hvis Af­gha­ni­stan gjen­opp­står som ver­dens stør­ste tre­nings­leir for ter­ro­ris­ter.

Bermal nevner noe innlysende: de fattige, analfabetene på landsbygda blir lokket til å gjøre dumme ting av Taliban. De forstår ikke sitt eget beste.

Bar­mal var den enes­te kvin­ne­li­ge del­ta­ge­ren som vå­get å la seg in­ter­vjue av Mor­gen­bla­det på PEN-kon­fe­ran­sen. De and­re kvin­ne­ne er red­d de kom­mer til å bli straf­fet av opp­rø­re­re hvis de ut­ta­ler seg. Bar­mal nek­ter å la seg skrem­me.

– Jeg kan bli sprengt i luften nes­te gang jeg går ut på gaten, men jeg er ikke redd. Vi må ikke opp­fø­re oss som mus som kry­per inn i hul­le­ne våre for å be­skyt­te oss. Vi er men­nes­ker som må sør­ge for at Af­gha­ni­stan ut­vik­les, sier hun.

Sannheten er enkel og sterk. Hvilken slående kontrast mellom de norske eksperter og kommentatorer, som bare finner feil og spår fiasko for NATO. Hvem sin side er de på?