«Nære på» pleier vi å si om nesten-ulykker. Hvis konsekvensene hadde vært alvorlige nok, stanser vi opp og kjenner et gys, før vi går videre.

Bombene i London er ikke i den kategorien. De er ikke ulykker, men menneskeskapte katastrofer. Man kan ikke en gang si, som ved nesten-ulykker: «Det gikk bra denne gang.»

Det var funnet av bil nummer to som kvalte en slik følelse. Bil nummer to var plassert i nærheten av nummer én. De var trolig «timet» til å gå av i rekkefølge, slik at menneskene som rømte fra første eksplosjon ville bli rammet av den andre. Man kan forestille seg sjokket: først en ildkule som ville rammet alt i 400 meters omkrets, og så en ny.

Det var funnet av den andre bomben som overbeviste om at dette handler om internasjonal terrorisme.

Én setning har en voldsom kraft:

The discovery of the bombs confirmed the fears of counterterrorism chiefs, that al-Qaeda would bring Iraq-style tactics to Britain.

Det har vært skrevet om at metoder fra Irak tas i bruk i Afghanistan. Nå har de kommet til Europa.

Forberedt

Britiske myndigheter har vært klar over at noe var på gang. For et par uker siden ble nattklubber orientert om faren for et angrep.

The drama came as it emerged that a 53-page document alerting businesses to the threat posed by VBIEDs — vehicle-borne improvised explosive devices — had been issued to police two weeks ago. It had been passed on to the Tiger Tiger club only a few days before yesterday’s events.

The incident also appeared to be foreshadowed by a posting on an internet forum used by terrorists, saying: «Today I say: Rejoice, by Allah. London will be bombed.»

Sir Ian Blair, the Metropolitan Police Commissioner, gave warning recently that car and lorry bombs were «the greatest danger» facing Britain.

Tanken på at tankbiler eller lastebiler fylt med gass kan bli brukt som bevegelige bomber i Londons gater er vanskelig å ta inn over seg. Vi kjenner alle bildene fra Bagdad. Hvis noe tilsvarende skulle utspille seg i London, eller hvilken som helst annen vestlig storby, er det vanskelig å forestille seg konsekvensene.

Det var ikke mulig å overføre bilder fra bombene på t-banen i London for to år siden. Men en bilbombe vil bli overført live til hele verden.

Da planene om å bombe et titall transatlantiske fly ut fra Heathrow ble kjent for ett år siden, gjorde det voldsomt inntrykk på britene. Hele 53 prosent sa i en gallup at de anså islam for å være en trussel. Kombinasjonen av flyplasskontroll og sikkerhetstiltak gjør at slike nyheter går inn på en annen måte enn før. Hva bilbomber i hjertet av London vil utløse, kan man bare spekulere om. Men at folk vil reagere med sjokk og raseri, er det neppe tvil om. I første omgang vil det neppe gå ut over tilfeldige muslimer, men man kan jo tenke seg hva det vil gjøre med den «sosiale freden». Det er da også hensikten: å utløse krig mellom folkegruppene. Dette er ikke hevn for Irak, som noen velmenende kommentatorer liker å tro. Det er et forsøk på å føre krigen over til europeisk jord.

Britene har såpass lang erfaring med sikkerhetstrusler av terrorkarakter at de trolig vil revurdere kontrolltiltakene. Trusselen er at helt annet omfang enn IRA. Det bodde aldri 2 millioner irer i Storbritannia som hadde en helt annen tro.

Tony Blair antydet en helt annen kurs i artikler like etter at han gikk av: han hadde revurdert sin posisjon: det var feil å sette borgernes rettigheter først. De må vike der de hindrer en effektiv kamp mot terror.

Moderne teknologi gir nærmest ubegrensede muligheter til kontroll med hvem mennesker er og hvor de befinner seg. Hvis det er prisen for å bevare den sosiale freden, vil de trolig bli tatt i bruk. Det må snart de velmenende ta inn over seg.