Av Ante Bergan: En ting jeg lærte i min tid i Røde Kors, var at kommer du til et skadested, er det som oftest ikke de som gauler høyest som er de mest trengende. Heller tvert i mot, de som sier ingenting er oftest langt nærmere døden enn de som vræler og bærer seg. De døende har ofte nok med å dø.

For noen år siden leste jeg Dalai Lamas selvbiografi fra tiden rett etter at han i -59 hadde flyktet fra det okkuperte Tibet. Sjelden har jeg lest noe så medfølende. Her var altså en mann, fordrevet fra sitt land av en okkupasjonshær uendelig langt mer brutal enn den som holdt Norge fanget på 40-tallet, allikevel snakket han varmt om kinesernes kultur og dets mennesker. Ja, selv deres regime fikk ikke hatet rette mot seg fra Hans Hellighet. Klok, formfullendt, tålmodig og oppmerksom gjorde han rede for sitt liv opp til da, om okkupasjonen, drapene, fornærmelsene, den trampende kinesiske jernhæl.

Den arabisk-israelske konflikt ble utløst rundt samme tid som kineserne okkuperte Tibet. I det hele tatt tilsier de tørre tall at den tibetansk-kinesiske konflikt er mer brutal enn den arabisk-israelske: 1 million døde tibetanere (for første gang i landets lange historie opplevde Tibet hungersnød under Maos stadig nye sprang fremover), 6.000 ødelagte religiøse bygg under kulturrevolusjonen (det stod knapt et kloster eller stupa igjen da rødegardistene hadde mettet sin ødeleggelseshunger), et folk som er minoritet i eget land (7 millioner han-kinesere har blitt transportert inn, 5 millioner tibetanere bodde der fra før), tibetanere som andreklassesborgere (han-kineserne gis økonomiske privilegier samt andre rettigheter som tibetanerne ikke har for at kineserne skal gidde å kolonisere det golde landet), kineserne bortfører åndelige ledere (ja, de materialistiske kineserne fornekter seg ikke, de har selv utnevnt noen av Tibets fremste åndelige ledere).

Listen over det tibetanske folks lidelser under okkupasjonen er så lang, mye lengre enn dette, at den fort kan komme til å kjede en. Og det er kanskje det som skjer, for Tibet-saken får i alle fall ikke oppmerksomhet i vestlige media.

Er det egentlig noen rasjonell grunn til at tibetanerne skal måtte nøye seg med 1 del av verdens mediale og politiske oppmerksomhet, mens palestinerne skal få 10.000 ganger mer? Her vil selvfølgelig de moralsk bevisste vesterlendinger brumle at «man kan ikke sette svake grupper opp mot hverandre», noe man selvsagt kan og må, all den tid verdens ressurser, inklusive den mediale oppmerksomhet, er et begrenset gode – får én mer, får en annen mindre. Og palestinerne har fått til gangs, mens tibetanerne har måtte lide uten de stirrende kameralinsers tomt sympatiserende blikk.

Hvorfor er det slik? Bør det være slik?

Er det noen grunn til å sette spørsmålstegn ved de valg, bevisste som ubevisste, som skjer i det vestlige sinn når man faktisk velger seg et fokus og indirekte velger bort noe annet?

La meg komme med noen forslag til hvorfor det tibetanske folk er så underfokusert, og det palestinske så overfokusert:

1. Det blodige: Konflikt fenger. Spetakkel drar til seg oppmerksomhet mer enn stillhet gjør. Han som roper og hytter, får øynene på seg mer enn han som snakker stille og nyansert. Det ser vi i vår egne omgivelser, på mikronivå, og det ser vi på makronivå, når media velger å sette fokus på noen konflikter til forkleinelse for andre.

2. Det marxist-leninistiske: konflikter der Vesten er innblandet i konflikter i fattige land langt borte bebodd av fargete mennesker er mer sexy, for vestlig venstreside, enn den der andres, for eksempel, kinesisk imperialisme spiller seg ut.

3. Den kommersielle: CNN og NRK synes det er mer spennende med konflikter der amerikanske og norske gutter er innblandet enn de der kinesiske er det.

4. Den rase- og nabomessige: folk som ligner på oss og er våre naboer, får lettere vår oppmerksomhet.

5. Den bibelhistoriske: Midtøsten er kristendommens vugge, det vi leste om i bibelhistorien på folkeskolen. Hvem faen leste om Khamdo på skolen?

Kanskje bør tibetanerne begynne å drepe kineserne, sivile som militære, sprenge busser i lufta, kanskje er det den eneste måten å få verdens sympati og oppmerksomhet på? Å kollektivt agere som Jesus kommer det i alle fall ikke noe ut av. Man får i hvert fall ikke de vestliges oppmerksomhet.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.