Det er en vanlig forestilling at Mahmoud Ahmadinejad bare er den mest ytterliggående av en konservativ falang. Men Ahmadinejads populistiske og anti-elitære profil skremmer Irans elite, og spesielt de intellektuelle.

I Iran er man vant til at eliten styrer. Etter 1979-revolusjonen ble sjahens «tusen familier» erstattet med nye, som konstituerte seg som en ny elite. Mange er idag styrtrike.

Overbevisningen har hele tiden vært at det trengs noen som kan formidle mellom makten og folket. Folket greier seg ikke alene.

Det mest skremmende for eliten var at Ahmadinejad ikke trengte dem. Han hvendte seg direkte til massene, og vant.

Lørdag er det ett år siden. Han har fortsatt i samme spor: Mens Khatami snakket på universitetene, holder Ahadinejad taler til store folkemengder.

Det anti-intellekutelle draget er fremtredende:

A philosopher and cleric, Mohsen Kadivar argues Islam is not threatened by critical or western thought and this, he feels, puts him at odds with Mr Ahmadi-Nejad. «As a fundamentalist, the president is opposed to intellectuals, who ask questions,» he says. «His style is dogmatic – the opposite of analytical or critical thinking.»

The stark gap between Mr Ahmadi-Nejad and Iran’s intellectuals cannot be reduced to the long-running conflict between conservatives and reformists such as Mr Kadivar.

Even conservative intellectuals are uncomfortable. In April, Emad Afroogh, head of parliament’s cultural commission, said he was «sounding the alarm» over the government «ignoring» intellectuals, experts and clerics.

Akbar Ganji sier at presidenten er løpegutt for Den store leder, Ali Khamenei. Ikke alle oppfatter det slik. Noen vil si at Ahamdienjad representerer noe nytt, men får støtte av Khamenei. Den store leder har ennå ikke falt ham i ryggen.

Reformist intellectuals say this hides the stifling of dissent. Hamid-Reza Jalaipour, sociology professor at Tehran university, feels the government is tightening restrictions on academia and threatening social science, politics and theology.

«For the new president, concepts like civil society, individuality, freedom, and parliamentary democracy are not reliable for ‘real Muslims’,» he says. «Whereas for us, these concepts are universal, even if some emerged from western universities.»

Det virker som om Ahmadinejad følger et program, som har som mål å vende tilbake til revolusjonens begynnelse og rense vekk alt urent. Intellektuelle er ikke til å stole på. Det tas som et dårlig tegn at den upolitiske professoren Ramin Jahanbeglou ble arrestert ved hjemkomsten til Iran, anklaget for kontakt med utenlandske krefter.

Nå stenges aviser og tidsskrifter bare med en telefon.

Intellectuals also say restrictions on newspapers and books are increasing. «With papers, it’s now a matter of a phone call rather than anything in writing,» says one. «Newspapers close to the reformists are being monitored very closely.»

Mr Kadivar’s book on Grand Ayatollah Mohammad Kazem Khorasani, the Najaf-based cleric who supported Iran’s 1905-11 constitutional revolution, has been awaiting clearance for publication for a year. Mr Kadivar fears the problem may be his comparison of Khorasani with Grand Ayatollah Ali Sistani, whose vision of Iraq’s constitution differs from Iran’s system, which is headed by a cleric.

Supporters of Mr Ahmadi-Nejad argue dissent weakens the country at a time of western pressure over Iran’s nuclear programme.

Iran’s intellectuals sense a chill wind
By Gareth Smyth in Tehran
Published: June 20 2006
(sub only)