Et bølgende hav av shiaer foran imam al-Khadim helligdommen i Bagdad onsdag 31. august. Beskutt av granatkastere. Et rykte om at en selvmordsbomber befant seg blant dem, utløste panikk og hundrevis av druknede og nedtrampede.

Bildet av menneskemassen gjør er et mektig inntrykk.

Det er ikke bare avstanden som gjør det vanskelig å forstå. Det er også den indre verden til disse menneskene. En så brennende tro er hinsides vår fatteevne.

Vi er heller ikke istand til å fatte nihilismen til dem som prøver å sprenge shiaene i lufta.

Uforstående stiller vi oss. Men dermed er vi heller ikke i stand til å fatte at muslimer kan bombe oss i våre byer. Vi rasjonaliserer og forstår palestinere, og legger skylden på jødene. Men når det samme skjer hos oss, stanser det opp. Vi snakker om utestengning, og integrering, men har egentlig ikke noe svar.

På 60-70-tallet var det et dikt av Yeats som ble sitert i mange sammenhenger. Det har ikke mistet noe av sin kraft. Det omhandler Jesu gjenkomst, The Second Coming. Men den som kommer er kanskje noe helt annet.

Villa Grande på Bygdøy ble tirsdag overlevert HL-senteret av Statsbygg. Både Bondevik og Stoltenberg holdt taler. Ingen av de store avisene fant det for godt å sitere dem, men brokker på radio ga gjenkjennelige budskap.

Stoltenberg snakket om Glemmeboken som den største historieboken. At det er viktig med kunnskap. Han siterte Satanya; den som ikke vil lære av historien, er dømt til å gjenoppleve den.

Bondevik sa «det» kan skje igjen, og derfor må det drives undervisning i fortidens forbrytelser. På spørsmål svarte han at fremmedfrykten er til stede i det norske samfunn, og derfor må den motarbeides. Det ga den tilmålte dosen med dårlig samvittighet som er blitt en del av vårt syn på oss selv og motor i politikken. Velment og trivielt.

Hjelper det? Neppe. Det slår meg at Jesus fremste egenskap var at han som Nordahl Grieg sa; gikk inn i sin tid. Den tro som ikke går inn i sin tid er ikke noe verdt. Det er derfor kirkene står tomme. Hva vil det si? Det er et nesten uoverstigelig krav, men går like vel ikke an å slå av på: Å bry seg. Men også å kjennes ved sine og sitt.Det man har ansvar for.

Yeats dikt rommer en voldsom uhygge. Det Dostojevskij og flere andre forfattere intuitivt følte om fremtiden, finner ikke utløp i dag. Til tross for at terroristene sprenger sine bomber i Europa. Vi er tilskuere. Europa er blitt et museum. Slik oppfatter jeg åpningen av Nobelsenter, Wergelands hus, og HL-senteret. Det er en dyrking av historien som vi fjerner oss fra i raskt tempo, og vår dårlige samvittighet. I middelalderen ville man sagt det var en synd.

The Second Coming

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;
Surely the Second Coming is at hand.
The Second Coming! Hardly are those words out
When a vast image out of Spiritus Mundi
Troubles my sight: somewhere in sands of the desert
A shape with lion body and the head of a man,
A gaze blank and pitiless as the sun,
Is moving its slow thighs, while all about it
Reel shadows of the indignant desert birds.
The darkness drops again; but now I know
That twenty centuries of stony sleep
Were vexed to nightmare by a rocking cradle,
And what rough beast, its hour come round at last,
Slouches towards Bethlehem to be born?

W.B. Yeats