Det pågår en heftig debatt om å beskytte universitetenes frie stilling, registrerer jeg. Men hvis friheten brukes til å utvikle tanker om de positive sider ved nazismen, kan man lure på om den er verd å forsvare.

La det være sagt med en gang, at dette er en foreløpig dom, jeg har kun fått tilsendt bruddstykker av anmeldelsen til førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, Espen Arntzen. Han har tatt for seg biografiene over Hamsun i en anmeldelse til bladet Prosa. I omtalen av Jørgen Haugans bok skriver han:

Som de fleste ideologier har nazismen både positive og negative sider. De negative sidene kjenner vi alle: Til nazismens mer positive trekk hører fellesskapsfølelse, sansen for naturen, kritikken av kapitalismens forflatende sider.

Dette beviser at utdannelse ikke nødvendigvis fører til dannelse. Antakelsene er to: Enten har ikke Arntzen begrep om hva nazisme var. Eller: hans ideologiske utgangspunkt gjør ham blind, jfr. uttalelsen om «kapitalismens forflatende sider».

Akkurat slik uttrykte svermeriske völkische seg i Tyskland mens landet ennå var et demokrati. Den gang var det svermeri. I dag vet vi resultatet. Den som ytrer slike tanker i dag, har ikke lenger fordelen av å ytre seg pre-Auschwitz. Han er kompromittert.

Gjennom sin antidemokratisme, antikapitalisme, idealisering av naturen og lengsel tilbake til mer feudale forhold, til bondeøkonomi og naturgitte relasjoner mellom mennesker og verden, tangerer Hamsun utvilsomt ‘Blut und Boden’-romantikken, altså nazismens positive verdier.

Igjen: Blut und Boden var svermerisk før 1933, men anno 2005 er det demonisk. (jfr. Brynhildsens bok om Hamsun)

Parallelt med at samtiden «husker» mer og mer på og om Auschwitz, brer en slags revisjonisme seg, som fordrer å se på fortiden med nye øyne. Rektor Tove Bull har et essay i samme Prosa-nummer om Fløgstads pamflett «Brennbart», om NS og målrørsla og riksmålsbevegelsen. I et sitat fra henne som sto gjengitt i Aftenposten, het det at et språk ikke kan være nazistisk eller ikke-nazistisk. Samme tanke og tendens: selvfølgelig kan det det. Det var jo det forferdelige med nazismen at den korrumperte også språket. Det skriver de tyske eksilforfatterne om, både de i ytre og indre eksil. Viktor Klemperer gjorde det til en livsoppgave å dokumentere nazi-språket. Jean Amèry skriver meget klokt om hvordan nazistene overtok tysk kultur, også språket.

Som i debatten rundt læreboken til Samlaget som betegnet både NS-staten og Gerhardsen-staten som «ensrettet», på tysk heter det jo Gleichschaltung! det var uttrykket man brukte om å ensrette hele samfunnet etter nazistisk mønster. Her overtar man uttrykket i kritisk øyemed!

Underliggende er et ønske om å kutte trådene bakover i fortolkningstradisjonen, fordi disse trådene er verdimessig knyttet til selve hendelsene. Fortelleren tar side, er aktør. Man ønsker å se fritt og distansert på historien.

Dette er ikke vanlig revisjonisme. Kanskje et ønske om å befri seg fra historiens byrde. Som en BBC-reporter sa om 27. januar: Kan man ikke huske for mye? Eller det skjer for å oppnå maksimal kunstnerisk frihet, som teaterstykkene til Lars Norèn.

Vi kommer tilbake til dette Prosa-nummeret