Jeg vet det faller mange tungt for brystet. Men det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon etter å ha lest Richard A. Clarke «Against all Enemies». Bush-løpet er kjørt. Det er ikke det at han overbeviser meg. Det er mer at det han sier stemmer med det jeg observerer:

Bush blir mer og mer monoton, ensporet, defensiv. Det er som om han selv er i forsvar mot feilene han vet han har begått. Gnager tvilen ham? Han er noen ganger på nippet til å bli en karikatur av seg selv, når han med southern drawl sier «terrorists» i hver eneste setning, og gjentar det samme han har sagt hundrevis av ganger før.

Ufrivillig karikatur
Det er denne endimensjonaliteten som gjør at Michael Moore får inn så mange fulltreffere. Det finnes for mange «chinks in the armour». Moore er ekspert på å blottstille sprekkene og den nakne huden under.

Det var blant annet fordi Nixon ble en karikatur og ble oppfattet som ufrivillig komisk, at han mistet noe av respekten og autoriteten i offentligheten. Bush er i ferd med å havne i samme rolle i et polarisert Amerika, en polarisering han og administrasjonen må ta en stor del av skylden for.

En hard kjerne driver demonisering av Bush og USA. Den hadde vært mindre hvis Bush hadde vært litt smartere.

Feilen er Irak, men ikke i en entydig forstand, selv om Jeffrey Record ved instituttet for strategiske studier ved Army College kaller det «en strategisk feil av første klasse».

Forspilte muligheter
Det er ikke bare hva som har gått feil i Irak, men minst like mye hva man kunne gjort i stedet: de forspilte mulighetene. Den største anklagen mot Bush-administrasjonen er at den er preget av mangel på fantasi.

Det var også det som gjorde 911 mulig, og det er en parallell som maner til ettertanke.

Clarke beskriver hvordan Irak kom opp fra dag én, dvs. allerede da the Principals møttes 12. september. CIA var da bombesikker på at det var Al Qaida, men Rumsfeld ville gjerne «gjøre Irak».

Helt siden første World Trade Center i 1993 hadde en gruppe mennesker arbeidet med teorien om at det egentlig var Saddam som sto bak, blant dem Wolfowitz, Perle, Rumsfeld, the neocons.

CIA og FBI konkluderte med at det var en gruppe enkeltmennesker som fant sammen og gjennomførte bombingen. Det var også usannsynlig. Neocons hadde rett i at det ikke var enkeltpersoner, men de visste ikke om Al Qaida, og forsto ikke faren. Selv ikke etter 911 godtok Wolfowitz og Rumsfeld at det var Osamas folk. Operasjonen var for sofistikert. Det måtte stå andre bak, les: en stat.

Al Qaida-historikk
Al Qaidas vekst ble ikke lagt merke til. De første angrepene på USA ble ikke forstått og ikke besvart. Heller ikke Reagan hadde svart på at 278 marinesoldater ble drept av Hizbollah i Libanon, og George H. W. Bush svarte ikke på Lockerbie.

Al Qaidas første operasjon på amerikansk jord var drapet på den rabiate selvutnevnte rabbineren Meir Kahane. Osama betalte for rettssaken mot morderen. Hjemme i leiligheten til attentatmannen fant FBI papirer fra Det afghanske servicekontoret, Osamas frontorganisasjon. De ble liggende uoversatt i flere år. Hovedmannen bak første WTC-bombe, Ramzi Yousef, ringte Osama fra USA.

Det fascinerende med Clarkes bok er at han forteller historien innenfra. Han satt i en nøkkelposisjon under tre presidenter.

Clinton
Han har lite å utsette på Clinton, og mener han tok terrortrusselen alvorlig. Når ting ikke ble gjort eller fulgt opp var det på grunn av motstand fra andre etater (særlig Pentagon), eller rivalisering. Jeg mistenker at dette er skjønnmaling.

Clarke og Clinton kommer begge fra enkle kår. Begge er dyktige. Clinton er en av de mest begavede presidenter i nyere tid. Likevel: he screwed up. Etter min mening fordi hans konstante ledestjerne var suksess, suksess for enhver pris. Det førte til en enestående økonomisk oppgang, en boom som endte i bust. Betegnende nok. Det var mange fine ord, og svindlande affärer. De sprakk under Bush, men oppsto under Clinton. Mange har glemt det.

Samantha Power beskriver hvordan Clinton called off Somalia som noe av det første han gjorde etter innsettelsen. Mogadishu var bad publicity. Hvordan det gikk med somalierne spilte mindre rolle. Akkurat som Clinton ga blaffen i Rwanda. Jeg kjøper derfor ikke Clarkes versjon på dette punkt. Det var nok mer at de to var i sync og arbeidet godt sammen, slik han gir eksempler på. Clarke var mer in tune med Clintons folk.

Clintons sikkerhetsrådgiver Sandy Berger ga et ynkelig eksempel på denne dobbeltmoralen da han ble tatt i Riksarkivet med lommer og sokker fulle av dokumenter. Berger var i arkivet for å friske på hukommelsen om hva som skjedde mens han selv var ansvarlig for antiterrorinnsatsen. Han skulle forklare seg for 911-kommisjonen. I arkivet er det ikke en gang lov å ta med seg egne notater ut. Berger tok med originaldokumenter, og noen «ble borte» hjemme hos ham da arkivet ville ha dem tilbake. Berger har forsvart seg med naturlige forklaringer, men måtte trekke seg som John Kerrys sikkerhetsrådgiver.

Flawed thinking
Da Bush overtok var Clarke og antiterrorkommisjonen hans klar over faren som truet fra Al Qaida. Terror sto ikke øverst på Bush-administrasjonens liste. Det kan man delvis forstå. Clarke maste hele tiden om et møte med the Principals, som altså er Presidenten og de viktigste rundt ham. Det skjedde først en uke før 911.

Men i stedet for å følge det kronologiske sporet, la oss istedet se på hva som er feil med Bush-adminstrasjonen: Det kan best sammenfattes i ordet «flawed thinking», og det kommer til syne på alle fronter:

Hjemme, ved at det amerikanske folk ble lurt til å tro at det kunne føre krig mot terror, invadere et arabisk land, bygge det opp igjen, og likevel senke skattene. Clarke: Amerikanerne ble post-911 bedt om å «go shopping». Thomas L. Friedman har hele tiden hevdet med styrke at Bush skulle innført en skatt på bensin som skulle gå til forskning på energi som kunne gjøre USA uavhengig av Midtøsten-oljen.

Man kan si at det er med fasit i hånd vi kan kritisere invasjonen av Irak. Praktisk talt alle verdens etterretningsstjenester trodde at Saddam hadde WMD i en eller annen form. Men det er mer «troublesome» informasjon: Som det at neocons nærmest hadde sett seg ut Irak på forhånd. Krigen var en foregone conclusion.

Hybris
Mangel på skille mellom innhenting av informasjon og analyse i CIA, og andre organisasjoner minner om problemet i meklerhusene: Analytikerne ble påvirket av meklere og kundeforhold. De lot seg innfluere av «virkeligheten», hva som var tjenlig.

Men feilen er mer graverende: Man lyttet til eksil-iranere som viste seg å være helt upålitelige. Chalabi viste seg å være mer skurkaktig enn selv hans verste kritikere trodde. Han solgte seg til Iran. Informasjonen han og andre skaffet var høyst upålitelig, for ikke å si løgnaktig, som en agent kalt Curveball. Det var slike folk som var kildene til Colin Powells presentasjon i FN, noe som fikk Powell til å kalle Douglas Feiths kontor i Pentagon for Gestapo. Feith er nummer tre på den sivile rankinglisten. Når USAs utenriksminister blir satt til å overbevise verdenssamfunnet på så tynt grunnlag, er noe fundamentalt galt. Det samme gjaldt nyheten om at Irak hadde forsøkt å kjøpe yellowcake fra Niger. Det stemplet som upålitelig av CIA i oktober, men havnet altså i presidentens tale om rikets tilstand i januar!

Man får mistanke om at noen ikke har vært i god tro, men spilt sine kort godt. Clarke siterer en republikansk kommentator:
-These guys are more inbred, secretive, and vindictive than the Mafia.

Patriot Act og Guantanamo
Det var den samme blanding av hybris, arroganse og overdreven selvtillit som lå bak innføringen av begrepet «enemy combatants» og the Patriot Act. Ting gikk så fort etter 911 at mange ikke rakk å summe seg. Det var et patriotisk klima.

Men nå kommer kritikken for fullt: Det er uhørt at en amerikansk borger kan arresteres og puttes i amerikansk fengsel uten tilgang til rettshjelp. Det er å suspendere habeas corpus på ubestemt tid. Det kan skje i en krisesituasjon, men tre år senere? Denne politikken, dette synet på politiske rettigheter, har provosert store deler av det liberale USA. Hadde Aschcroft og Bush vist litt ydmykhet, litt selvkritikk, hadde mye vært reddet. Men det har aldri kommet så mye som en antydning. De fortsetter å polarisere.

Det var et stort nederlag da et flertall i Høyesterett kom til at også «enemy combatants» på Guantanamo har rett til rettslig prøving av sin sak.

Soft power
En administrasjon har et problem når den produserer negative symboler på rekke og rad. Man trenger bare si Guantanamo og Abu Ghraib, og en hel verden forstår. Bush har tapt symbolkampen, og later ikke til å ha forstått det. I stedet sto han skulder ved skulder med Donald Rumsfeld, som under besøket i Abu Ghraib utbrøt: «I’m a survivor. I don’t read the newspapers».

Det er nettopp når det kommer til spørsmålet om «soft power» at Bush viser seg mest uegnet til å være leder av den frie verden. «Soft power» er en masse ting. Det er den enorme goodwill og sympati som USA nøt godt av etter 911. Det er den udefinerbare nimbus som omgir landet med Frihetsstatuen, Det hvite hus, rap-musikk, California, Schwarzenegger, Microsoft, Walt Disney, Warhol. De er del av en hel mytologi om og av Amerika, som hele verden deler. Det er det fremste bevis på Amerikas makt og innflytelse. Pentagon er ingenting uten denne mytologien.

Det er først når soft power, menneskerettigheter, akademiske prestasjoner, politisk kløkt og diplomati går hånd i hånd med militær makt, at USAs soldater seirer. Ikke bare på slagmarken, men i folks sinn. Det er der kampen avgjøres. It’s all about hearts and minds. Ikke bare i Irak.

Clarke er veldig klar på dette punkt. Den vestlige verden og USA vant den kalde krigen, delvis fordi man forsto at den mentale kampen var viktig. CIA kanaliserte store summer til sosialdemokratiske og kristeligdemokratiske partier i Vest-Europa. Denne støttene er senere blitt diskreditert og «avslørt», det klareste eksemplet er historien med tidsskriftet Encounter. Man kan diskutere om det var riktig å la den litterære redaktøren Stephen Spender være i god tro. Problemet var at i mange land ville CIA-penger gjort budbringerne spedalske. Ettertiden har kunnet dømme ut fra trygghetens privilegium.

I dagens situasjon trenger muslimer sårt at det bygges opp en moderat versjon av islam, som viser at islam kan forenes med demokrati og modernitet. Det vil koste penger. Noen vil bruke parallelen fra den kalde krigen til å fordømme amerikanske virkemidler. Det er en luksus vi ikke kan unne oss. I verdens mest folkerike muslimske nasjon, Indonesia, nyter skoleverket godt av amerikansk hjelp (157 millioner dollar). Det skjer i full åpenhet, og lokale krefter bestemmer hvordan de skal brukes.

USA har også en selvskreven rolle som leder av en gryende global kultur, med egne normer og verdier. Det krever fingerspissfølelse, integritet, respekt for andre kulturer. USA kunne hatt denne plassen, men vi må i dag innse at plassen står tom.

Richard A. Clarke:
Against All Enemies.
Inside America’s War on Terror

Free Press
Isbn: 0-7432-6024-4