Det er pussig, men et opplagt spørsmål blir aldri stilt: Hvorfor er irakerne så fucked up? At de er det hersker det ingen tvil om, og ikke bare galningene i Fallujah eller Mahdi-militsen. Les bare historien om den storstilte plyndringen som fortsatt foregår.

Daglig kommer 100 trailere til Jordan med såkalt skrapmetall. Hele industri- og militæranlegg demonteres. Men ikke bare det. Også splitter nytt materiale stjeles og sendes ut av landet. Én ting er at amerikanerne betaler. Noe annet at gjenreisingen av landet hindres. Med vanlig målestokk kan det virke som om en del irakere driter i landets fremtid.

In the Scrapyards of Jordan, Signs of a Looted Iraq

At irakerne er fucked up, er det ingen tvil om. Men det er ikke noe nedsettende i påpekningen av det. Også vi ville vært ganske ødelagt etter 25 år med Saddam.

Denne craziness har også en politisk pendant: la amerikanerne dra, selv om det skulle utløse borgerkrig. Stadig fler er så sinte på USA at de velger dette alternativet. Men mange sier fortsatt som Adel Abdul Mehdi, som nevnes som en mulig statsminister, at irakerne ikke har noe valg: Amerikanerne må bli, foreløpig.

For people like Mehdi, resistance is a luxury that Iraq cannot afford. Iraqis must patiently stomach the Americans, for all their faults, and extract promises of money and support for long-term stability. For all the explosions and assassinations now, the fear is that the violence could lead to something far worse, a future that cleaves the nation along ethnic and religious lines, in which neighbor could rise up to slaughter neighbor.

For Americans grasping for a reason to stay optimistic about their experiment in Iraq, it may be this: There are still far more people in Mehdi’s camp, people who are skeptical of, and maybe even hate, the Americans but see them as the only way to save themselves.

Sadim Samir, 23, a political science student at the University of Baghdad, found that out in research he did for a recent class paper, in which he canvassed five neighborhoods, mostly in the poorer area of the capital’s southern section.
.
«The answer that everyone gave was, ‘It’s been a year, and they have done nothing for us,'» he said. «But after that I asked, ‘Do you want them to leave?’ And they all said, ‘No. It’s going to be more chaotic.'»
.
«I don’t know if that is a contradiction as much as what I might call a weakness. It’s weakness and fear.»

Dette er egentlig en pragmatisme som alle vettuge mennesker besitter som bryr seg om seg selv og sine barns fremtid. Den positive siden er at etter 25 år med Saddam ønsker folk seg en fremtid.

Men faresignalet for amerikanerne er at irakerne begynner å oppfatte det amerikanske nærværet som destabiliserende i seg selv. Det er ikke bra.

But his research also uncovered limits to the hope that Iraqis will make, in the end, a rational and self-protective choice about their future. The recent surge in violence is beginning to make people feel that the Americans are no longer in control, that they have broken faith with Iraqis, that the mere fact of an American occupation in Iraq is what is driving the violence..

Sitatene er fra den gode artikkelen i NYT av Ian Fisher:

For many Iraqis, pride trumps fear of future

Hvorfor er det hverken slike nyhetsreportasjer eller analyser i norske aviser? Norske medier vil intervjue de mest ekstreme eller vanvittige, uten forbehold, og har over tid skapt inntrykket av at alle irakere hater amerikanerne. Med enkelte unntak. De kalles kollaboratører.

Dette følges opp på kommentar- og lederplass, hvor det ikke er et fnugg av sympati igjen for USA. Gårsdagens leder i det vanligvis litt USA-vennlige VG var helt forferdelig: La dem steke i sitt eget fett.

Det er den samme holdningen som ansvarlige europeiske regjeringsledere inntar. Den nye franske utenriksministeren Michel Barnier sa i midten av mai at det aldri kom på tale å sende franske soldater til Irak. Uansett om det kommer en FN-resolusjon. Det er februar 2003 om igjen: Vi nedlegger veto. Den spanske statsministeren Zapatero har også skjerpet standpunktet: Det blir aldri aktuelt å sende tropper til Irak igjen. Tyskland sier det samme. Men Frankrike og Russland vil gjerne ha en internasjonal konferanse om Irak!

Old Europa driver altså fortsatt sabotasjepolitikk, og gudene må vite hva de tenker på.