Det heter at journalistikken skal bli mer forklarende. At den skal lære folk å tolke hendelsene. Men gjør den det? Kommentarene begrenser seg stort sett til kjedelige oppsummeringer, ispedt noen resonnementer som vanligvis tilhører flertallet. Det er smått med innsikt.

Hvorfor er det så sjelden journalister våger å kaste blikket utenfor allfarvei, våger seg ut på dypere vann, tør å formulere noen dristige tanker, som kanskje står bedre til skjebnesvangre begivenheter.
Skjebnesvangre? Jeg tenker på mordet på Anna Lindh.

Noen hendelser blir stående. Jeg husker nyheten om knivstikkingen, det første sjokket, og en forutanelse av at dette ikke kom til å gå godt.
Har vi fått «plassert» mordet? Et slikt behov er tydelig i rettssaken som pågår. Folk ønsker å få svar. På mange plan. Ikke bare hvem som gjorde det, og hvorfor han handlet. Det finnes så mange andre «hvorfor», som kan bidra til å gi hendelsen mening. Det er det det handler om.

Drapet etterlot en stor revne i det svenske kollektive sinnet. Det trengs forklaringer som kan binde det sammen til et minne. Mihailo Mihajlovics forklaring er ikke nok til å gi mening.

Han har dessuten interesse av å holde alt skjuler som taler mot ham. Han er syk, men ikke sykere enn at han greide å handle fornuftig etter drapet, komme seg vekk, og nå utholder en rettssak under en enorm belastning.
Kjellermennesket og eneren
Mihailovic har forklart at han ikke er politisk, at handlingen ikke hadde noe politisk motiv. Det skal ha vært en spontanhandling, på impuls.
Men hvorfor blinker han seg ut Anna Lindh og følger henne i 14 minutter før han slår til med voldsom kraft og hugger kniven i henne – ni ganger. Er det utenriksministeren han vil ramme, eller er det fordi hun skiller seg ut som politiker, har utstråling, og et medietekke som få. Hun er den mest eksponerte politikeren i Sverige. Ble det hennes bane?
Säpo unnlot å ta trusler og ubehagelige episoder alvorlig. De tenkte konvensjonelt, og ikke subterranean; kjellermennesket eller Taxidriver er en ukjent verden for dem.
Morderen ble trukket til Anna Lindh, og ingen annen. Han var på et politisk møte kvelden i forveien, men der var det bare grå politikere.

Hva er det som trigger mordet? At Anna Lindh er spesiell. Hun skiller seg ut, og forstår kanskje ikke selv hvilken enorm kraft hun har gjennom media. Rockestjerner opplevde dette for mange, mange år siden. Etter at Lennon ble skutt, var det slutt på uskylden. Jeg husker et intervju med en av gutta i Stones, hvor en spesielt utseende person kommer gående mot bordet hvor han og journalisten sitter, og han, stjerna, stivner til. Da er det slutt på å spasere gatelangs med en venn. Det er ikke mange politikere i den kategorien. Anna Lindh var det.

Stemmen
Men hva er det som gjør at en person går løs på landets utenriksminister for å drepe henne? for det var det han var ute etter. Mihailovic hadde tidligere maltraktert sin far med kniv, men det var som reaksjon på farens brutalitet.
Er det tilfeldig at stemmen snakker serbo-kroatisk? Serberne har vært gjennom noen svært spesielle år, fylt av vold. Organisert vold, statlig vold/kriminell vold. Grensene ble utvisket. Det har satt sine spor.
Det har gjort noe med hodet til mange av dem. Det er en spesiell hissighet, en hardnakkethet, en påståelighet, en blånekting for hvordan tingene henger sammen. De har mistet tråden til virkeligheten. Se bare de frenetiske angrepene på filosofen Arne Johan Vetlesen for det han skrev om Srebrenica i Aftenposten. Det gir assosiasjoner til nazismen etter nederlaget. Det måtte bortforklares. Krigen var ikke deres skyld.
Serberne har et eget ord for denne kjerringa-mot-strømmen egenskapen. Den kalles inat.

Svarte hull
BBC Reporters viste nylig et film som ga noe av forklaringen på hvorfor Radovan Karadzic og Ratko Mladic ikke er tatt. Det er ikke billig å være på rømmen med en livgarde som skal ha betalt. Hvordan finansiere det når kassen går tom? På en måte som ligger snublende nær: De stifter en egen kirke. Den er laget til minne om alle som falt på bosnisk-serbisk side. Gravene trenger stell, kirken også. Det skjer gjennom bidrag fra de pårørende, – cash. Ingen kan spore hvor pengene blir av, eller hva de brukes til. En ganske fiffige ordning. Både overfor de etterlatte og omverdenen. Ingen tør å si nei når bøssa går rundt. Utpressingen kommer i den helt riktige forkledningen: bevaring av minnet om krigsofre. Bidragene fungerer som en blodsed.
Republika Srpska, der dette finner sted, er som ett av disse svarte hull i universet som sluker all materie, selv lyset. I Serbia er de destruktive kreftene mye sterkere. De felte Zoran Djindjic. Serbias statsminister, også han vakker, karismatisk, en som skilte seg ut.

Slobos barn
Har vi glemt det? Glemt å trekke linjer mellom punkter som står som tårn i landskapet: Blødende, døende statsledere i to europeiske land. Er det fordi vi er redde for å se sammenhengen? Volden som rammet Djindjic var åpenbart fra den politiske mafiaen, drapet på Anna Lindh mer en påvirkning. En åndelig forgiftning. Jeg mener det er en sammenheng. Akkurat som man snakket om Hitlers barn, kan vi snakke om Slobos barn.

Derfor er mordet på Anna Lindh også et politisk mord, liksom mordet på Zoran Djindjic var det.

Mediene er tydeligvis ikke helt ubevisst om hvilke assosiasjoner ordet «serbisk» fremkaller i opinionen. For å dempe assosiasjonene har man skrevet «jugoslavisk» i noen tilfeller. Men ingen har såvidt jeg kan se våget seg inn på spekulasjoner om det er noe med påvirkningen fra Serbia, som slo ut på NK i Stockholm 10. september.

Folks instinkt er korrekt. Vi må tore å se sammenhengene. Ellers går det oss ille. Idag er blindheten iboende, immanent.

Jeg sier ikke at alle serbere er potensielle mordere. Men veldig mange av dem er mer eller mindre «fucked up» i hodet, og Mihajlovic er utvilsomt blant dem. Hvorfor ble han slik, det er vel ikke bare skylden til svensk helsevesen. Kan det ha noe å gjøre med den verden han opplevde som barn, og hvor uskikket det gjorde ham til å møte svensk virkelighet igjen?

Vold som språk
Til de som måtte finne dette spekulativt: Dere aner ikke hvilken atmosfære som fylte Serbia i de årene Mihailovic var der, fra han var 6 til han var 13. Destruktiviteten var i luften de
pustet inn. Den sanksjonerte volden. Vold i alle former. Vold som språk, som fortrengte de andre måter å kommunisere på. De som gjør oss til siviliserte mennesker.

Noen bilder blir stående. Ron Havivs bilder Arkans menn i Bijelina, i april 1992, de første tegn på hva som skulle komme. Unge atletiske menn med Ray Ban-solbriller som står og sparker til tre sivile de har drept: naboer som har forsøkt å komme hverandre til unnsetning.

Vukovar: Den svarte fanen med dødningehodet. Milits. Men det var den føderale hæren som sto for bombardementet. Offiserer i uniform som tømte sykehuset og førte leger/sykepleiersker og pasienter ut av byen og skjøt dem ned, og la dem i en massegrav.

Disse offiserene beskyttet president Kustunica til det siste.

Milosevic tømte fengslene, og sendte dem til Bosnia på røvertokt. Under et TV-program sitter en kvinne i studio med et sjeldent fint smykke rundt halsen, og det kommer inn en telefonsamtale der en stemme forteller at det var et arvestykke i hennes familie. Hvordan det har havnet rundt halsen på TV-damen kan alle forstå, men det kan ikke sies.

Vold har en egen lukt. I Serbia er det stoff nok til Gudfar-filmer i fleng, men mer forferdelige enn Mario Puzo noengang kunne tenke ut. En film kan dessuten aldri få oss til å kjenne stemningen i de hvite flisbelagte rommene i kjelleren under Grand Hotel i Pristina. Man trenger ikke vite for å kjenne hva som har foregått der.

Serberne er stolte, med en sterk selvbevissthet. Deres beste egenskaper er forkvaklet og brukt til ondskap. Det kommer man seg ikke så lett ut av.

Balkan har eksportert denne giften til resten av Europa. Europa/Vesten satt på gjerdet og så ondskapen utfolde seg. Grep først inn da det var for sent, Bosnia var ødelagt, og fredsavtalen gjorde ikke noe forsøk på å reparere det. Bosnierne er blitt hjemløse i sitt eget land.

Alt dette klinger med, ligger og murrer i underbevisstheten hos alle som kommer fra det tidligere Jugslavia.

Det er noe slapt ved oss. Vi tror at krigen er over når geværene tier. Men det er bare en våpenstillstand. Det er ingen fred, i en dypere betydning, i Bosnia. Hvordan kan vi tro at vi kan slippe uberørt fra en slik kalamitet?

Jeg leser at mannen og barna til Anna Lindh er så ille berørt at de har nok med å greie hverdagen. Ektemannen skal ha mistet tidsfornemmelsen. Det er forståelig. Vi har mistet noe uten å merke det.

Carsten Jensen var i Kroatia for Ekstrabladet høsten 91. Han kom til en kirke der det lå drepte sivile. De var drept med spader. Han tok et bilde. Det viste seg å være undereksponert, slik at mørket fylte bildet og understreket uhyggen. Carsten spekulerte både da og senere på hvilke konsekvenser dette barbariet ville få for oss.

Det er om å gjøre for vår egen del at vi skjønner dette. Det som før var historier fra fjerne land er i dag naboens fortid.