For franske jøder var brannen i den jødiske skolen og bombene i Istanbul to hendelser som virket koordinerte. På BBCs nisending avviste en av talsmennene for franske jøder dette som helt usannsynlig. Det holder at to så forferdelige ting skjer samtidig. Men hjernen leter etter en forklaring likevel.

Istanbul-bombene vitner om er at den morderiske utgaven av terror-islam er sterk nok til å slå til i hjertet av et NATO-land. Brannen utenfor Paris velger vi å tro var på et annet nivå, men like fullt alvorlig. Franske jøder har lenge følt seg på defensiven. Det er skapt et klima der holdningen til Israel er blitt så negativ at den slår over i jødefiendtlige holdninger. Som franske jøder sa ikveld: Det er en liten minoritet blant muslimsk ungdom som agerer slik. Flertallet av muslimer er bekymret for følgene, for nå er en backlash å spore i den franske befolkning. Men jeg våger å påstå at det er storsamfunnets holdning til Midtøsten som gjør at en viss del av denne ungdommen føler de har hatt frihet til å gå løs på jøder.

Mangelen på sympati ligger i luften. Det gjør den også i Norge. Bare måten flere ledende politikere, blant dem Marit Nybakkog SV, har hisset seg opp over norske våpenkjøp i Israel. Det er mangelen på proposjoner og vilje til saklighet. Israel-hamring er blitt en sak å score politiske poeng på.

Irak har aksentuert motsetninger. Nå drar noen av de mest engasjerte og ekstreme som frivillige jihadister til Irak.

Europa har således fått to problemer i fanget, delvis by their own making. En ny antisemittisme og en lite muslimsk mindretall som er villig til å la jøder over hele verden unngjelde, og drar til Irak for å drepe ja, hvem? det kunne vel like gjerne være FN-folk som amerikanere?

Chirac nedsatte en regjeringskommisjon med Raffarin i spissen. Hva skal de gjøre med de frivillige jihadistene? Begge deler er resultat av at europeere lar seg drive med av begivenhetene: man er moralsk selvrettferdig overfor jødene, for man kan ikke tilgi dem Auschwitz. Enkelte muslimer har fått en oppfatning av at det tolerante samfunnet kan utnyttes til sin egen undergang.

Chirac sa ikveld at et angrep på en fransk jøde er et angrep på hele Frankrike. For de franske jødene kommer denne solidaritetserklæringen lovlig sent. Chirac har med sin antiamerikanisme gitt et vesentlig bidrag til dagens skjerpede situasjon. Selv Thorbjørn Jagland sier at det er helt uforståelig at Frankrike og Tyskland sitter på sidelinjen og nekter å delta i gjenreisingen av Irak. Da risikerer vi, sier han, å få et belte av terror fra Bali til Gibraltar. Det har vi allerede.

Det nye ved dagens situasjon er at antiamerikanisme og antisemittisme er så tett forbundet. Det er nettopp de som har gjort ordet jødisk lobby stuerent som bærer et tungt ansvar for dagens utvikling. De finnes også i Norge, også blant journalister, men ingen ville finne på å navngi dem. Det forbyr den gode smak. Disse giftsprederne blir tvert om invitert på konferanser og seminarer, og møter liten eller ingen kritikk.

Før man reagerer på denslags har jeg liten eller ingen tro på avskyresolusjonene når en skole brenner ned, eller en bombe går av.

Jeg vil snu forestillingen om den jødiske lobbyen på hodet: det er heller den sterke posisjonen jøder har i USA og deres store bidrag til kultur og samfunnsliv som gir håp om at utviklingen vil få et annet forløp denne gang. Men hva med Europa? Det kan være større grunn til bekymring for Europa.