Giften Saddam sådde

I dokumentarfilmen om Åsne i Bagdad som NRK viste forrige helg, var noen sentenser av NRKs faste drosjesjåfør det mest verdifulle. Han sa en god mor gir barna sine melk, og barna vokser opp til å bli gode mennesker. Men Saddam fødde irakerne på gift. Det vi ser i gaten er Saddams barn, sa drosjesjåføren, og tenkte på plyndringen, kidnappingene og angrepene.

Giften har også spist seg inn i shia-muslimens lederskap. Det sier noe om hvor langt utviklingen i Irak har gått, når de destruktive kreftene våger å arrangere et nytt attentat, denne gang mot Muhammed Baqr al-Hakim, bare noen dager etter at et annet mot nevøen slo feil. Men så er da også amerikanerne nesten fraværende i Najaf. De kvier seg for å gå inn i denne situasjonen, men hvem skal ellers gripe inn? Hvis de ikke gjør det nå, kommer kontrollen til å gli ut av hendene på dem.

Hvem gjorde det? Offisielt snakker familien om Saddams håndlangere, og andre, som Ahmed Chalabi gjør også det. Men alle som har fulgt med i motsetningene blant shiaene den senere tid, vet at alle tenker på Moqtadah al-Sadr.

Det skriver også NYTimes’ Neil MacFarquhar og Richard A. Oppel Jr. som befinner seg i Najaf:

Publicly, officials and residents blamed former members of the Baath Party or Saudi extremists for killing the ayatollah. But the suspicions they were whispering among themselves focused on the group of militant young clerics around Moktada Sadr

Her gjenfinner vi et annet trekk fra Saddam som er høyst levende: frykten. Selv etter Saddams fall får ikke Åsne Seierstad irakerne på stamcafeen til å fortelle om hvorfor de fremdeles er redde. Hadde de kunnet, ville de nå pekt på Najaf og sagt: Der har du svaret. Moqtadah al-Sadr viser Saddam-takter: total hensynsløshet. Ikke bare mot de levende, men også de døde. En religiøs leder som sprenger trossamfunnets overhode i filler foran den største helligdommen, er i stand til hva som helst. Det burde amerikanerne skjønne før det er for sent.

Det er én uke siden FN-bomben. Nå er både det internasjonale samfunn ved verdensorganisasjonen og ledende moderate innen landets flertallsreligion sprengt i filler. Symbolsk var det det terroristene gjorde da de sprengte FN-hovedkvarteret. Like vanskelig som det er for oss å forstå FN-bomben er det for vanlige shia-muslimer å forstå at noen kunne sprenge Hakim i lufta sammen med nærmere 100 troende, rett utenfor gravstedet til Ali.

Det er nettopp det som er terrorens vesen: Å trosse det logiske, fornuftige, å spre skrekk. Fienden slås av full forvirring fordi handlingene er så destruktive at alle holdt dem for umulige.

Er det noen sammenheng mellom de to bombene? Ideologisk er det absolutt det. Om det er Al-Ansar i Bagdad og Moqtadah i Najaf spiller ingen rolle. De fører den samme krigen: For Døden, mot Livet.

Verden blir nå nødt for å gå inn i hva saudierne sådde i sine madrasser, og hva Saddam sådde i Irak. Det farlige er ikke WMD, men det de gjør med folks hoder.