Tittelen AFTER JIHAD
America and the Struggle for Islamic Democracy er brennaktuell. Det samme er forfatteren, Noah Feldman. Han er nettopp utpekt av Bush-administrasjonen til å være rådgiver for gruppen som skal lage et utkast til grunnlov for Irak. Feldman er i 30-årene og ekspert på islamsk og amerikansk forfatningslære, oppvokst i et ortodokst jødisk miljø og arbeidet for Al Gore under Flordia-valget. Litt av en kombinasjon! Boka er anmeldt i siste NYTimes magazine: ‘After Jihad’: A Delicate Balance, by Jonathan D. Tepperman.

Feldmans line of arguement er at autokratene i Midtøsten spiller på Vestens frykt for islamister. De sørger for å undertrykke liberal opposisjon, og tillater islamistene nok rom til å holde trusselen levende. De er dessuten vanskelig å kvele, siden de har moskeene som fristed. Dette er en uholdbar situasjon. Det kan ende med revolusjon, eller demokratiske valg som islamistene høyst trolig vinner. Er det så ille? Feldman er ikke så sikker på det. Han mener islam er båret av en sterk sans for rettferdighet. Med islamister mener han ikke terror-islam, men moderate islamister, som han finner eksempler på i Indonesia, Jordan, Marokko og Tyrkia. Islam er den eneste idealistiske ideologien som er igjen, de andre er kompromittert: en ikke-religiøs nasjonalisme og sosialisme.

With these arguments, Feldman has thrown himself into the center of an unruly brawl now raging in policy circles over what to do with the Arab world. One faction consists of the cautious staff members of the State Department, pessimists (or »realists,» as they prefer to be called) for whom culture is destiny and the Middle East an unredeemable mess. Another camp is represented by thinkers like Bernard Lewis and Fouad Ajami, who are almost as critical of Arab states as the pessimists but advocate a new American imperium to remake the region. Still a third faction includes scholars like Graham Fuller and John L. Esposito, who have so much faith in Arab reformers that they oppose outside interference.

Feldman mener USA bør blande seg inn og påvirke, men til forskjell fra neocons og andre tror han på et islamsk demokrati. Anmelderen er ikke overbevist av historiske eksempler:

The 2_kommentar problem with the choice Feldman offers, however, is his presumption that moderation will ultimately prevail. For that to happen, we have to rely on the Islamists not to interfere with future elections once they themselves win office. Unfortunately, Islamists have proven unreliable protectors of pluralism: for example, the Ayatollah Khomeini’s mullahs assembled a broad-based republican coalition to topple the shah in 1979 — and then proceeded to undermine and eliminate every rival. Absolutists and fundamentalists tend not to be good compromisers.

NYTimes har lagt ut første kapittel, les og døm selv: ‘After Jihad’.

Feldman ser på islams gode side, og det er viktig ikke å glemme den:

Islamists also speak a language of truth and values. Like other religious traditions, Islam provides a deeply resonant vocabulary for criticizing government from the standpoint of morality. Muslim scholars, judges, and philosophers have long called for justice and righteousness in the name of Islam. When people in the Muslim world criticize their governments as being «un-Islamic,» they are often simply calling those governments unjust, corrupt, and repressive. One of the great strengths of Islam in the political realm lies in the clarity of its moral vision, which holds rulers accountable to justice and the rule of law. The word Islam, conventionally translated as «submission,» implies no subjugation of one person to any other. The word implies, rather, a recognition of God’s ultimate sovereignty-a sovereignty that places all people on equal footing before the divine Majesty. To mistreat one’s fellows not only violates their rights but offends God. Muslims serve God alongside other Muslims who are their equals and partners in the creation of the Muslim community.

Men den mørke siden er her helt fraværende, og inntrykket er av noe visst idealistisk. Det er langt mellom ideal og virkelighet, slik vi har sett det i Algerie og Iran.

Iran står foran fireårsdagen for studentopptøyene i 1999. 4.000 studentaktivister er arrestert for å hindre demonstrasjoner. Begge ekspertene som ble intervjuet på BBC sa at Iran hadde gått glipp av en fredelig reformasjon da Vokterrådet og mullahene blokkerte president Khatami. Begge mente neste fase kom til å utspille seg i gatene, og bli voldelig. Men de tvilte på om Revolusjonsgarden var villig til å slå ned studentene a la Den himmelske freds plass.

Kvinneundertrykkelsen er noe av det verste ved dagens politiske islam. Når Feldman skriver at det er mulig å la islam diktere f.eks. familiepolitikken, og overlate andre samfunnsområder til verdslig lovgivning, er han etter min mening helt på jordet. Jeg lurer på om det er hans ortodokse bakgrunn som slår inn.

Politisk islam har erklært kvinnene krig. Det var da jeg så den iranske filmen «Sirkelen» at jeg forsto hva regimet i Iran virkelig innebar. Kvinnene levde som pariaer, de var jaget, qua kvinner. Det er ikke bare snakk om undertrykkelse. Det er et for tamt ord. Det er noe i politisk islam som virkelig hater kvinner. Taliban gjorde det til gagns. Kona til Ola Skuterud fortalte fra sin tid i Afghanistan at kvinnene der ble så fortvilte at de til slutt tok rottegift og blødde ihjel innvendig. Selv ble hun så nedfor at denne virkeligheten at hun til slutt hadde bare et esel å snakke med.

Jeg vet ikke hvor kvinnebevegelsen har vært som ikke har sørget for at denne virkeligheten har kommet fram. Det er et forræderi.