Ukraina kommer aldri til å gjenerobre de østlige områdene, og bør oppgi både disse og NATO-medlemskapet, sier Victor Davis Hanson.
Europeerne – som ser med uro på det forestående møtet mellom Trump, Putin og Xi – er på sidelinjen, og det er fortjent, på grunn av deres svakhet, dobbeltmoral, illojalitet og forurettethet, mener den kjente amerikanske historikeren og forfatteren.
Her følger en maskinoversettelse av det Hanson sier på videoen:
Det er mye bitterhet akkurat nå rundt et planlagt toppmøte med de tre mektigste lederne – i hvert fall når det gjelder atomvåpen og militærmakt: Vladimir Putin, Kinas president Xi og Donald Trump. Og Vesten er rasende akkurat nå fordi de anklager Donald Trump for å svikte Ukraina, fordi han sa noen negative ting om dem, altså den ukrainske krigen, og de føler at europeerne blir holdt utenfor og at den amerikanske Kongressen blir holdt utenfor, og at Trump vil gi bort Ukrainas suverenitet.
Men hvorfor møtes de? Hvorfor vil Trump dette – hva ønsker han å oppnå med dette? Vel, det åpenbare er at han har nevnt det så mange ganger før at han gjerne vil være en «triangulator». Han vil gjerne si til Putin: «Jeg er din … jeg vil ikke at du skal være vennligere mot Kina enn du er mot oss.» Han vil si til Xi: «Jeg vil ikke at du skal betrakte oss som en større fiende enn du betrakter Putin.» Vi vil at alle tre skal balansere hverandre.
Hvor har han dette fra? Det er den tradisjonelle trianguleringen à la Henry Kissinger. Det er en annen grunn til at Trump ønsker å møtes i denne pausefasen i krigen mot Iran. Det er ganske klart at vi ikke har angrepet anlegg ved Kaspihavet, og vi har heller ikke stanset alle motorvei- og jernbaneforbindelsene over land fra Iran som fører inn i russiske provinser, tidligere sovjetiske provinser, og til slutt Russland. Og Iran får tak i noen materialer.
Trump vil si til Putin: «Jeg vil gjerne forhandle om USAs rolle i forhold til Ukraina hvis du stopper alt dette, så kan vi få det avsluttet.» Det siste Donald Trump ønsker, er to kriger samtidig. For det tredje ønsker han selvfølgelig lave oljepriser. Akkurat nå går 24 millioner fat ut fra Persiabukta – det er på samme nivå, om ikke litt høyere, enn før krigen. Men bensinprisene har ennå ikke merket den nedgangen eller det økte tilbudet. De har ikke registrert det på grunn av raffineriene, og ukrainerne angriper raffinerier i Russland, og vi har ikke nok raffinerier på grunn av vår regulerings- og miljømani de siste to tiårene. Så problemet kommer ikke til å være oljen, men raffineringen. Og Trump ønsker å snakke med Putin og si: «La oss avslutte krigen, så skal vi hindre ukrainerne i å angripe raffineriene dine, og vi skal oppheve sanksjonene, og bensin- og oljeprisen vil falle, og verdensøkonomien vil blomstre.»
Nå er ukrainerne livredde, og de tror at han kommer til å gi Putin alt. Dét vil han slett ikke, ut fra det som har lekket ut. Det er det vi kaller uti possidetis, dvs. «det du besitter». Det er en formel for situasjonen før krigen. Med andre ord: Før krigen var det et suverent Ukraina og et aggressivt Russland. Det kommer du ikke til å endre. Men «som du besitter det» betyr også at frontlinjen mellom de to partene vil bli den nye våpenhvile-linjen. Ukraina har i den 500–600 mil lange korridoren sammenhengende byer, veier og en levedyktig forsvarsfront. Det må det ha, ellers vil russerne fortsette å rykke inn mot Kiev. Russland har fått cirka 6–8 millioner russisktalende ved å annektere Krim og Øst-Ukraina.
Det er umulig at Ukraina, som har mistet 25 til 30 % av befolkningen og lidd et ødeleggende tap for økonomien, noensinne vil ha ressursene til å ta tilbake Krim eller Øst-Ukraina. I tillegg kommer det faktum at Krim tradisjonelt har vært en del av Russland siden slutten av 1700-tallet. Det var bare autonomt som et uavhengig land i omtrent tre år etter Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd. Og Ukraina sikret seg Krim før sovjeterne – eller russerne – rakk å gjøre det. Og den østlige delen av Ukraina ble tilknyttet Ukraina av Nikita Khrusjtsjov, delvis som et uttrykk for sympati for den ukrainske nasjonale frigjøringsbevegelsen – med andre ord et uavhengighetsinitiativ. Så det er en broket historie der.
Dette minner veldig om den kommende konflikten, om den finske krigen, vinterkrigen i 1939. Russland, like aggressivt som alltid, angrep det lille Finland, akkurat som Putin angrep Ukraina. De sa at de skulle overvelde Finland. Og finnene kjempet i fullstendig undertall, 1 mot 10. De kjempet voldsomt gjennom hele høsten og inn i våren 1940, akkurat som ukrainerne. Og så innså de at de ikke kunne beseire denne sovjetiske krigsmaskinen. Så inngikk de en avtale og sa: «Dere ville at vi skulle overgi 10 eller 15 %. Vi gikk til krig for å bevare det. Dere kan ta det dere har nå. Men vi vil kjempe mot dere til døden; for øvrig lover vi at vi ikke skal angripe dere, men holde oss for oss selv. Tyskerne er våre allierte. Skulle det noen gang bli krig, vil vi ikke slutte oss til tyskerne i å angripe dere på russisk jord. General Mannerheim holdt sitt løfte, og Finland overlevde – til tross for alle vitsene om «finlandisering» under den kalde krigen, om at det var en slags nøytral, opportunistisk nasjon i stil med Østerrike eller Sveits.
Det er en god modell for Ukraina. De kan si: «Jeg vil ikke være med i NATO. Jeg vil være bevæpnet til tennene. Jeg skal være Europas frontlinje. Men vi kan ikke åpent være en del av NATO og åpent være aggressive overfor Russland. Men vi vil være i stand til å avverge russisk aggresjon. Det er i grove trekk en avtale som jeg tror de kommer til å inngå.»
Hvorfor ville de ellers gjøre det? Bortsett fra krigen mot Iran, bortsett fra uroen i Midtøsten, og bortsett fra de humanitære hensynene som nesten ingen på venstresiden snakker om – sannsynligvis 2,5 millioner døde og sårede totalt. Dette er Stalingrad, Somme og Verdun til sammen. Dette er den verste massakren i Europa siden den tyske invasjonen av Sovjetunionen.
Og den er uendelig. Det er ingen avslutning i sikte. Ingen har lagt frem noen fredsplan. Ingen har funnet en løsning for å få slutt på det. Ukraina har ikke gitt etter for russernes vrede. Man vil ikke gi etter. Og russerne vil ikke stoppe. De befinner seg på en måte i en svært ironisk situasjon. Som jeg sa, er de i den omvendte Stalingrad-posisjonen, der den tyske hæren – husk dét – ikke kunne rykke frem og slå dem, men heller ikke ville trekke seg tilbake. Man nektet å trekke seg tilbake og bli reddet. Russerne vil ikke trekke seg tilbake, men de kan heller ikke rykke frem.
Derfor er det i alles interesse å finne en løsning ut fra humanitære hensyn. Til slutt er det spørsmålet om Taiwan. Når Russland, Europa og USA er opptatt av Ukraina, og USA er opptatt av Iran, ser Kina en mulighet og kan komme til å gå inn mot Taiwan. Derfor ville det være bedre å snakke med Russland og Taiwan – spesielt med Russland – om at det ikke er i deres interesse at Kina går inn i Taiwan.
Jeg vet at de har mistet Syria, de har mistet Iran, de har mistet Venezuela, de har mistet mange allierte, men det siste man ønsker, er å ha et aggressivt og fremadstormende Kina rett ved siden av Russland – et land med lav befolkningstetthet, verdens største areal og verdens rikeste naturressurser.
Så det er mye egeninteresse blant disse tre landene. Kritikken som kommer fra Europa, skyldes at Europa føler seg utenfor, og at Trump er ond og er Putins mann – de har tatt til seg all propagandaen fra den første valgperioden.
Men hvis Europa ønsket at USA skulle engasjere seg mer – og vi har bidratt med et beløp på mellom 100 og 200 milliarder, avhengig av hvordan man beregner kostnadene for logistikk, rekognosering og etterretning – så hadde man kanskje sagt til USA: «Vi må ha russisk naturgass. Vi er den største kunden. Så jeg kan forstå hvorfor dere også var bekymret og kanskje ville kjøpe diesel.»
Det gjorde de ikke. De kritiserte Trump voldsomt. De kunne ha sagt: «Akkurat som Russland utgjør en eksistensiell trussel mot Europa – langt mindre mot Ukraina, jeg mener, langt mer mot Ukraina – så ønsket vi at dere skulle levere våpen, gripe inn, bruke mye penger og gi støtte.» På samme måte var dere i en eksistensiell trussel eller krig med Iran for å stoppe iranske atomraketter rettet mot dere og oss spesielt. Og derfor ønsket vi å hjelpe dere med Iran, slik dere hjelper oss med Ukraina ved våre grenser. Og hva gjorde de? De sa: «Ikke bare skal vi la være å hjelpe dere, men dere skal ikke bruke noen av våre NATO-baser. Dere skal ikke bruke noe av vårt luftrom. Vi skal ikke engang sørge for tilstrekkelig sikkerhet for bombeflyene deres i Storbritannia. Og hvis de blir mål for et iransk-inspirert terrorangrep, skal vi løslate terroristene mot kausjon. Det var dét de gjorde.
Så dere kan forstå hvorfor de er utelatt. Og når man legger til i ligningen at de aldri ville ha rustet seg opp til 2 % hvis ikke denne personen de foraktet, Donald Trump, hadde tvunget dem til det, for deres egen skyld. Og selv da når de knapt opp til 2 %, i hvert fall i Vest-Europa. Og grunnen til at europeerne ikke er med, er at noen av landene er i totalt kaos, med opptøyer i gatene. Italia, Belgia i noen tilfeller, men spesielt Frankrike og Albania. I tillegg til det er økonomiene svake og anemiske.
Og de var ikke gjensidige. De sa: «Vi kjøper russisk energi, men dere er sataniske fordi dere kanskje gjør det samme. Vi vil at dere skal bli med som NATO-partner og hjelpe oss, og gi bistand til Ukraina for å stoppe den felles fienden, men vi vil ikke gjøre det samme for dere når dere prøver å stoppe den felles fienden Iran.»
Resultatet av dette er at de ble utstøtt og mister innflytelse. De er rasende og fremstiller feilaktig det som er et reelt politisk møte mellom en leder av verdens største demokrati og to autokrater. Og tro meg: USA, Marco Rubio og Donald Trump vet hvem de har med å gjøre.
