Medier og politikere forteller oss daglig om en «fullskalakrig» i Ukraina som startet i februar 2022, og som bør avsluttes, fordi den har vart i snart fem år. Mange ukrainere kjenner seg ikke helt igjen i den fremstillingen. De mener det var krig i landet lenge før 2022. Vi kan finne opplysninger om at det skal ha pågått en konflikt siden 2014, da Russland annekterte Krim og fylkene Donetsk og Lugansk i det området i sør-øst som kalles Donbas. Det underlige i fremstillingen er en mangel på detaljer og presisjon som skaper inntrykk av at det må være noe som et for noen, av en eller annen grunn, er viktig å unngå å omtale.
La oss derfor spole tilbake til begynnelsen av konflikten. Tidlig i 2014 var landet i en tilstand av sterk indre uro, med opprør og statskuppliknende tilstander i hovedstaden, og dessuten en begynnende væpnet motstandskamp mot myndighetene i Kiev i de delene av Ukraina som historisk har hatt en russisk-talende befolkning og en sterk kulturell og religiøs tilknytning til Russland. Dette russisk-orienterte opprøret, som var rettet mot dem som ledet striden mot den russisk-orienterte regjeringen i Kiev, hadde klar politisk støtte fra russisk side. For russere flest ble dette sett på som et spørsmål om enda en gang å forsvare sitt kjerneområde og fedreland mot invasjon fra vest.
Ukraina er ikke bare et etnisk delt land, men i religiøs sammenheng også delt mellom ortodoks og katolsk kristen tro. I løpet av konflikten kom det også til syne grupperinger som historisk hadde stått på nazistenes side under den annen verdenskrig. De utøver fremdeles innflytelse og betraktes av nabolandet Polen som et problem for fremtidig sameksistens, og er årsak til at man fra russisk side krever «avnazifisering» av Ukraina.
For å forstå hva som igangsatte den kjedereaksjonen av hendelser som i februar 2014 endte med avsettelsen av regjeringen Janukovitsj, må vi se nærmere på ting som skjedde året før, og som direkte fremprovoserte de dramatiske hendelsene i 2014. Frem til 2013 var Ukraina et forholdsvis stabilt land som til tross for historiske indre spenninger og motsetninger greide å holde fast ved enheten under en russisk-orientert regjering. Det betyr ikke at alt var fred og forsoning. Ukraina, på samme måte som Hviterussland (Belarus), var vel kjent som et gjennomkorrupt og autoritært land hvor utviklingen etter Sovjetunionens sammenbrudd i stor grad hadde stått stille, preget av indre konflikter og maktkamper. Misnøyen med regimet hadde i mange år vært stor, og opposisjon ble slått hardt ned på.
En skjellsettende hendelse i 2013 var den russiske president Putins nye forsøk på å blåse liv i en gammel russisk tanke om å organisere et tett økonomisk og militært samarbeid mellom tidligere sovjet-republikker, noe som nå inkluderte land som Hviterussland og Ukraina. Bakgrunnen var den kalde skulder Russland var blitt møtt med tidlig på 1990-tallet, da de arbeidet for nærmere økonomisk integrering på europeisk nivå, og endog så for seg muligheten for å bli medlem av NATO.
Verken på europeisk eller amerikansk side var man imidlertid rede til en mer omfattende integrering av Russland og deres tidligere sovjetiske naboer. En russisk konklusjon på denne avvisningen under Putins presidenttid ble derfor en plan om å utvikle en «eurasisk union» på ruinene av Sovjetunionen. En klar modell for dette samarbeidets organisering og målsetting skulle den europeiske union EU være. Områdets enorme naturrikdommer skulle utnyttes til å skape velstand og internasjonal styrke.
Ideen om den eurasiske unionen, som ennå er aktuell og levende, bygget blant annet også på en voksende russisk frykt for vestlig ekspansjon østover og langt inn i Russlands strategiske og økonomiske interessesfære. Russlands forsvarsmessige sydflanke var jo gjennom århundrer Ukraina, med Krim som hovedbase for Svartehavs-flåten. Vestlig ekspansjon inn i dette området vekket historiske minner og dyp bekymring i Moskva, som hadde en forestilling om at det var inngått en forståelse om at NATO skulle avstå fra en ekspansiv «østpolitikk.» Moskva fikk imidlertid snart et inntrykk av at Vesten i dette spørsmålet hadde en annen oppfatning. Sentralt i dette bildet sto den politiske utviklingen i Ukraina, hvor en voksende folkelig og politisk opposisjon arbeidet for tilnærming til Vest-Europa og EU.
Høsten 2013 gikk Russlands president Putin til det skritt åpent å forfekte ideen om et tettere økonomisk og politisk samarbeid, i første omgang i form av en tollunion mellom Russland, Ukraina og andre tidligere sovjetstater. Målet var en fremtidig eurasisk union etter mønster av EU. Dette fikk Ukrainas president Janukovitsj til å legge til side ideen om å gå inn i forhandlinger om en assosieringsavtale med EU, noe han allerede hadde forespeilet EUs ledelse. Denne snuoperasjonen fikk Kiev til å eksplodere i demonstrasjoner og opprør.
Utviklingens klimaks kom da EUs utenrikskomissar, Catherine Ashton, i desember 2013 reiste til Kiev i forsøk på å få Janukovitsj til å snu. Samtalene dem imellom skapte uklarhet og fikk Ashton til å tro at ukrainsk tilknytning til EU fremdeles var mulig. Hun fremførte løfter om støtte fra EU og holdt appell for en voksende skare av demonstrerende ukrainere på den sentrale Maidan-plassen i Kiev. Her ansporet hun aktivt ukrainerne til å velge EU fremfor Moskva. De som var til stede, var ikke i tvil om at hun, slik situasjonen var i landet, egget til revolusjon. Hun var jo selv en tidligere engelsk «ungkommunist» og forsto hvordan hun skulle tale til de fremmøtte folkemassene.
Det var dette som for alvor satte i gang den kortvarige prosessen som ledet til at president Janukovitsj ble tvunget til å gå av og flykte til eksil i Russland. Hele regien var åpenbart gjennomtenkt og utført av EUs representant Catherine Ashton på vegne av EUs øverste ledelse. Den aktive innblandingen i en revolusjonær situasjon i Kiev taler sitt klare språk. EUs ledelse var fullstendig klar over hvilket Soria Moria den jevne ukrainer trodde EU var, og hvor sterkt særlig vest-ukrainerne ønsket seg inn i den europeiske velstanden. Hennes spill var enkelt og kortvarig.
Konsekvensene som begynte å utvikle seg i dagene etter hennes besøk og løfter om bistand, sliter Ukraina med ennå. Landet er for en stor del ødelagt. Millioner er på flukt, og hundretusener er døde. Ennå ser vi ingen ende på dramaet som i sannhet er det mest destruktive resultatet hittil av EUs selvopptatte ekspansjonstrang.
Det vil antakelig gå mange år før hele sannheten om krigen i Ukraina vil kunne fortelles offentlig av våre myndigheter. Til det er de alle for involvert og medskyldige. Folk flest vil måtte leve med de statsfinansierte riksmedienes fortellinger om Putins «fullskalakrig,» uten å få vite hvordan denne tragedien kom i stand. Men om ikke lenge vil denne krigen ebbe ut av mangel på drivstoff. Da må vi håpe at det også blant myndighetene kan dukke opp stemmer som ikke er redde for å fortelle sannheten, også når den er ubehagelig.
