Det finnes ikke ord som er store nok til å beskrive den takknemligheten vi har overfor dem som hjelper oss når vi er syke eller skadet.
Likevel må vi prøve, for de som tar vare på oss når vi er som svakest, får altfor sjelden høre det.
Legene. Sykepleierne. Hjelpepleierne. Alle som står vakt natt etter natt, mens resten av oss sover.
De er der når vi er redde. De er der når vi ikke vet om vi våkner igjen. Da spør ingen om det er helg eller høytid.
Likevel må de gå inn i lønnsforhandlinger hver vår og slåss om hver eneste prosent. I vår ble det 3,4 prosent for sykepleierne på sykehusene. Sykepleierforbundet ville ha mer enn frontfaget. Hvorfor skal de som redder liv, måtte stå og kjempe om noen få kroner?
Se på hva de får til: 6. november 1983 fikk en ung kvinne med en medfødt hjertefeil nytt hjerte på Rikshospitalet. Det var Norges første hjertetransplantasjon. Hun levde i over 30 år etterpå.
Siden den gang er det gjort over 1100 hjertetransplantasjoner i Norge. Åtte av ti lever fortsatt etter fem år. Det er ikke tall. Det er barn som får se mor igjen, og besteforeldre som får se barnebarna vokse opp.
I 1999 falt Anna Bågenholm gjennom isen i en fjellbekk ved Narvik. Hun lå under isen i omtrent 80 minutter, og kroppstemperaturen sank til 13,7 grader. Hjertet hadde stanset.
Legene i Tromsø ga ikke opp. De koblet henne til hjerte-lungemaskin og varmet opp blodet sakte. Hun var lammet i nesten ett år. Så ble hun frisk. I dag er hun selv radiolog på sykehuset som reddet henne.
Hva er det verdt? Hva er et liv verdt, ett år til, ti år til med dem vi er glad i?
Slikt er ubetalelig. Da skal vi i hvert fall ikke la dem stå i lønnskamper i tillegg.
Vi finner penger til alt mulig annet. Vi sender milliarder ut av landet til kriger, klimatiltak og alt mulig annet rart. Da må vi også kunne finne penger til dem som hjelper oss når nøden er som størst.
De har gitt oss tid. Det minste vi kan gjøre, er å si takk og la dem slippe å kjempe for å få det de fortjener.
Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.
