Mitt første inntrykk av Bendik Riis (1911-1988), hans kunst og dikt, skjedde en gang på 50-tallet. Det var en utstilling av hans malerier i Fredrikstad bibliotek, der han også fremførte en opplesning av egne dikt. Det var første gang jeg så en ekte kunstner, en erfaring jeg den gang ikke trengte, siden jeg selv fantaserte om å slå inn på kunstnerbanen. Maleriene var greie de, men kunstnerens væremåte virket litt skrullete og uberegnelig.
Senere fikk jeg høre at han også hadde vært innlagt på Gaustad, der han var blitt tvangsinnlagt og behandlet. Etter noen års studier i kunst og kunsthistorie forsvant ikke Bendik Riis ut av synsfeltet. Han var jo stadig opptatt med å male bilder og stille ut i Oslo-gallerier jeg var innom. Jeg har til og med anmeldt en av dem. Dessuten var han heller ikke den første norske kunstneren som havnet på Gaustad.
På midten av 1800-tallet havnet også Lars Hertervig der, med en diagnose kalt «melancholia», den ble senere endret til «dementia precox», uten at jeg ble klokere av den grunn. Maleriene hans hadde jeg mer forstand på, særlig landskapsmotivene, som var noe det vakreste som ble skapt under den norske nasjonalromantikken. På den tiden var naturskjønnheten et kunstnerisk ideal, som oftest hentet ut av vakre motiver med stedlig eller nasjonal identitet.
Hundre år senere befinner kunstneren Bendik Riis seg midt i den modernistiske formoppløsningen. Han blir ingen nonfigurativ kunstner, dertil er han for opptatt av det personlige og sjelelige i et motiv. Bendik Riis kretser alltid om mennesker og menneske-figuren, i kjente situasjoner eller fantaserte temaer. Hans opplevelser under krigen satte traumatiske spor, som kom til å prege mye av hans forenklede formutvikling og maleriske innlevelse i ettertid.
I årenes løp har Bendik Riis hatt mange separatutstillinger. En av dem ble vist i Kunstnernes hus, som jeg anmeldte i Morgenbladet på tidlig 1980-tall. Det var en produktiv kunstner med et særpreget formuttrykk. Galleri Dobloug i Oslo har også jevnlig vist arbeider av Bendik Riis. For øyeblikket viser galleriet en mønstring av tegninger fra Gaustad-oppholdet. Det er et utvalg blyanttegninger, som gir et godt innblikk i kunstnerens følsomme strek og visuelle formkarakter.
Utvalget verker er altså begrenset til det sort/hvite. Vi får altså ikke noe inntrykk av hans fargerike og frodige palett, men før eller senere vil en mønstring av hans malerier dukke opp. Slike finnes nå lett tilgjengelige i de fleste museer. Nasjonalmuseet har et 40-talls verker i sin samling.

«Vår Tid», 1948. Foto: Galleri Dobloug.

«Mitt Østfold er et fagert Land», 1948. Foto: Galleri Dobloug.

«Motto: By og Land», 1948. Foto: Galleri Dobloug.
Galleri Dobloug (Oslo):
Bendik Riis, tegninger
Varer til 31. oktober
