Den vestlige verden står i en stadig dypere spagat om mellom rike folk som mener at alt går strålende og fattigere folk som mener at alt går til helvete. Den første kategorien består av de privilegerte, mektige, etablerte og velhavende som ikke merker noe til spenningene, eller til at prisene på mat og energi har doblet seg på få år. De er så rike at ingenting egentlig skader dem eller økonomien deres. Den andre kategorien merker det veldig tydelig, men elitens «eksperter» insisterer på at problemene bare er innbilning.
Norge er imidlertid et søkkrikt oljeland med uendelige velferdssystemer. Det er vanskelig for nordmenn å forstå hva som skjer i andre EU-land som ikke har vunnet i Lotto. Der begynner resultatene av 40 år med globalisme og «fri flyt» virkelig å svi. I tillegg tåkelegger tiden også utviklingen: For å forstå hva som foregår i den vestlige verden, må man gå flere tiår tilbake. Ingen av dagens 40-åringer husker noe av dette, og de klarer ikke relatere seg til det. Det er derfor de heller ikke klarer å forstå rekkevidden av det som foregår.
For å forstå samfunnet, må man forstå 40 års historie
I 1989 falt jernteppet og Berlin-muren. Århundrer med sabelrasling og fiendskap mellom imperier forsvant. Dette fikk Vestens ledere til å tro at de hadde vunnet historien. Når den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama kunngjorde «slutten på ideologiske konflikter», mente han at vestlig liberalt demokrati og markedsøkonomi representerte endepunktet for menneskehetens sosiopolitiske evolusjon. Dette skapte begrepet «The End of History» i 1989, og ble senere utdypet i boken «The End of History and the Last Man» (1992). Det er denne ideologien som har vært førende for utviklingen i den vestlige verden.
Fukuyama erklærte at fallet av Jernteppet og Sovjetunionen også var slutten på ideologiske konflikter. Utrolig nok fikk dette overoptimistiske tøvet en hel generasjon av europeiske ledere til å trekke samme vanvittige konklusjon: at krig, konflikt og motsetninger hørte fortiden til. Nasjoner og grenser var nå relative. Religioner og kulturer var alle likeverdige og omforente, og man kunne enes om å skape «en bedre verden». Vi er jo alle mennesker på den samme planeten. «Why can’t we be friends?»
Gjennom troen på at menneskeheten var i ferd med å entre et «høyere nivå», ble FN langsomt omdannet fra en institusjon for diplomati til et maktsenter som skulle lede menneskeheten til enhet og fred. Samtidig satte globalist-eliten fart på homogeniseringen av land og samfunn: Maastricht-avtalen oppsto i 1992. Euroen ble opprettet. Den avindustrialiseringen av Vesten som startet på 1980-tallet, skjøt fart, fordi alt kan produseres i Kina – og Kina har samme kultur, mål og retning som alle andre land. Har de ikke dét, da? Hvorfor skulle de ønske noe annet?
Fukuyama: Slutten på de «store ideologiske kampene»
Her er det viktig å se litt nærmere på Fukuyamas tankesett og argumenter: Han mente at 1900-tallets store kamper mellom konkurrerende styresett var over. Det liberale demokratiet hadde vunnet, og alle mennesker ville se, forstå og omfavne det. Det vestlige (også kalt liberale) demokratiet ville bli hele menneskehetens «go-to», bare de fikk litt tid på seg og litt hjelp. Dette ble så sementert som «sannhet» at USA bestemte seg for å «spre demokratiet» gjennom invasjonskrig, våpenmakt og paller med cash i Midtøsten. Nå skulle det bli orden på ting! Hva lærte man av den fiaskoen? Ingenting.
Fukuyama så ikke på historien som en rekke med hendelser (som kriger, valg eller katastrofer), men heller som en «prosess» mot det ideelle samfunnet. (Uten at noen lurte på hva nå enn dét måtte være.) Dette er opprinnelig et filosofisk konsept fra Georg Wilhelm Friedrich Hegel. Fukuyamas poeng var at menneskeheten hadde nådd den «endelige formen for styresett»: Det fantes ikke noe bedre system å utvikle seg mot, og ikke nok med dét: Det fantes ingen legitime alternativer!
Han mente at selv om autoritære stater eller diktaturer fortsatt ville eksistere, hadde de mistet sin ideologiske tiltrekningskraft på global skala. Ingen ville lenger oppfatte disse systemene som morgendagens svar – og her overså han åpenbart islams religiøse fundamentalisme som samfunnssystem. Det liberale demokratiet ble stående igjen som den eneste universelle modellen som på sikt kunne tilfredsstille mennesketens grunnleggende behov for frihet, anerkjennelse og velstand. Basta! Dette ble «sannheten» hos den vestlige eliten, fordi de ville at det skulle være sant. Men dét er det ikke.
Samuel P. Huntington: Kulturkrig
Allerede i 1993 så Samuel P. Huntington faren ved dette selvbedraget, og gikk til angrep mot postmodernismen og Fukuyama med det berømte essayet «The Clash of Civilizations?». I 1996 utvidet og utdypet han dette i bokform med «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order», hvor Fukuyamas visjoner ble fremstilt som illusjoner uten kontakt med menneskelig adferdspsykologi, arv, kultur og religion.
Huntington argumenterte for at fallet av jernteppet var slutten på kampen mellom ideologier (som kapitalisme mot kommunisme), men at fremtidens konflikter heller ville dreie seg om kultur og sivilisasjoner. Han delte verden inn i store sivilisasjoner, så som den vestlige, den islamske, den konform-konfusianske/kinesiske og den ortodokse, og mente at folk i fremtiden ikke ville spørre «hvilken side er du på?», men heller «hvem er du?».
Ut fra dette forutså han at fremtidens militære konflikter ville oppstå der to ulike sivilisasjoner møtes geografisk langs kulturelle forkastningslinjer. Kulturkrig! Dette var før Europas masseinnvandring av MENA-lands stammer, klaner og ukulturer eksploderte for alvor, så eksemplet han trakk frem, var Ukraina: Han beskrev Ukraina som et «splittet land» som lå plassert midt på grensen mellom to sivilisasjoner, og kulturkonflikten ville komme. Men ingen ville høre på Huntington. FN-eliten ville heller ha drømmen fra Disneyland som Fukuyama presenterte. Selv midt under krigen på Balkan.
Endelig skulle det bli «fred på jord».
Jens Stoltenberg var et ektefødt barn av postmodernismen, nedrustningen av Europa og Francis Fukuyamas naive tidsånd. Han var nærings- og energiminister fra 1993 til 1996, finansminister fra 1996 til 1997, statsminister i Norge 2000–2001 og 2005–2013, og generalsekretær i NATO fra 2014 til 2024. Under en pressekonferanse som ble holdt rett etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022, uttalte han følgende med både bekymring og forundring i blikket:
– Freden på vårt kontinent er blitt knust. Vi har nå krig i Europa i et omfang vi trodde hørte historien til.
Hva fikk ham til å tro noe så naivt? Nå er ikke Stoltenberg noen intellektuell; han har neppe lest Fukuyama. Og dessverre fikk denne uttalelsen lite oppmerksomhet: Stoltenbergs reaksjon var nemlig symptomatisk for hele globalist-eliten som har styrt den vestlige verden i 40 år: Putin rev hele livsløgnen og virkelighetsbildet i stykker. Et virkelighetsbilde som stikker så dypt hos FN-eliten at de på ramme alvor tror at de kan gjøre Talibans villdyr siviliserte gjennom å frakte dem til Norge på business-jet for «samtaler».
Dette adelskapet av verdensledere trodde på drømmen om fred på jord. De trodde på forsoning og harmoni gjennom «dialogue». De trodde at 40 år med globalisme hadde eliminert 300.000 år med kriger og konflikter blant Homo Sapiens. At menneskeheten hadde klatret til et «høyere nivå». Det var ikke bare naivt – det var også farlig og ødeleggende.
Globalisme som politisk dampveivals
Helt siden 1990-tallet har FN-eliten og EU-adelskapet overkjørt folket: Flerkultur-eksperimentet ble gjennomført, uten at man noen gang spurte folket om deres mening. Eliten meldte oss inn i EU gjennom EØS, til tross for et nei fra folket. Se også folkeavstemningen om den «europeiske grunnloven» i EU i 2005: Etter et klart nei ignorerte eliten folkeviljen og innførte heller Lisboa-Traktaten i 2009.
Eller hva med invasjonen av migranter etter 2015? Frankrike sender nå afrikanske invasjonsstyrker i gummibåt mot England, og ingen kan eller vil stoppe det med makt. Det er helt forrykt. I Norge kom den syriske invasjonen på sykkel fra Russland. Hvem tillot dét? Og så kom både korona-lockdown, strømkuppet, priseksplosjon, renteeksplosjon og drivstoffkrise, mens klimahysteriet undergraver hele økonomien vår. Ingen ba om dette, men ingen ledere ønsket å stoppe det.
For å utjevne og forklare de voldsomme forskjellene på samfunn og mennesker siden steinalderen, måtte det også skapes nye forklaringsmodeller – modeller som sørget for at alle raser er like, at DNA-forskjeller ikke finnes, at innavl ikke har noen betydning, at ukultur er likeverdig med høykultur, at alle samfunnssystemer fungerer like bra, at alle mennesker vil det samme, at alle er likeverdige, samt at alle har samme mål for samfunnet. Alt dette er like forrykt som å tro at menn utkledd i kjole, er kvinner, men drømmepolitikken ble presset igjennom, og det ble «umoralsk å tvile».
Dette skapte også et problem med historien: Hvorfor var det hvite mann som fant opp alt som skaper moderne samfunn? Hvorfor var Vesten så rikt, vellykket, fritt og fredelig, mens resten av verden var et «shithole»? Siden alle mennesker, kulturer, religioner og oppfatninger er likeverdige og like mye verd, må det finnes andre forklaringer enn biologi, DNA og kultur. Skulle menneskeheten blir ett, måtte noen ha skylda for de voldsomme forskjellene og urettferdighetene blant menneskeheten, og slik oppsto nye forklaringsmodeller som ga den hvite mann skylda for alt.
Alle hvite mennesker er rasister
Nå lærer vestlige barn at sivilisasjonen deres har skyld i alt som går galt i Afrika og resten av verden. Dette var den naturlige og eneste løsningen: Rikdom er et nullsumspill, så hvis Vesten er rikt og vellykket, må vi ha skylden for at andre land ikke er det. Melaninrike mennesker er bedre og mer uskyldige enn hvite, og kan ikke gjøre noe galt. Kulturen deres kan ikke ha skylden. Slik ble vestlig historie en skam, kolonitiden oppfant slaveriet, og fortjeneste ble en form for undertrykkelse. Derav følger også at orden er en voldshandling, at opprør, plyndring og voldsbruk er et rop om rettferdighet, og at matematikk er rasisme. It just goes on and on.
Dette hatet mot vitenskap, fakta og dokumentert historie har spredd seg fra universitetsområdene til å smitte mediene, forvaltningen og store selskaper med «woke-viruset», som materialiserer seg gjennom DEI-politikken. Og alt er basert på moralsk massehysteri – noe som viser hvor svake mennesker er for gruppepress, og hvor anti-intellektuelle de fleste mennesker og ledere dessverre er.
Resultatene ser vi rett foran øynene våre: En virkelighetsfjern herskerklasse som holder taler i Davos, men som har null peiling på hvordan folk i Mosjøen har det i hverdagen. Et adelskap som hater demokratiet Israel og hyller macho-overtroen islam og terrorgruppen Hamas som frigjøring. Globalistene skaper oppblåste statlige maktbaser som tar alt, men som ikke beskytter noen ting. De vil forandre og endre alt, og aldri bevare noe som helst. Gjeld eksploderer, offentlige tjenester knaker, og innvandrerungdommer filmer en brannmann som brenner, mens de ler seg skakke. Hit har det globalistiske prosjektet brakt oss, og det er tre mulige utfall:
Globalismens sluttprodukt
Det første mulige resultatet er «1984»: Systemet merker at det mister kontrollen, og strammer derfor grepet. Obligatorisk digital identitet, digitale sentralbankpenger, sensur på nett i kampen mot desinformasjon, og algoritmisk overvåking av enhver interaksjon. Mafiastaten Kina har skjønt det, og har innført dette for lenge siden. Ingen grunnleggende problemer blir løst; vi forbyr bare at det snakkes om dem. Dette er veien Brussel allerede legger opp til med Digital Services Act. En orden uten frihet.
Det andre mulige resultatet er «libanonisering» og balkanisering: Systemet klarer ikke lenger å utøve kontroll, fordi samfunnseksperimentet flerkultur, som innvandringen er basert på, egentlig bare er et pynteord for stammesamfunn. Og resultatet blir at europeiske samfunn synker ned i stammekrig. (Som du kan se med egne øyne.) Det innebærer at staten oppgir voldsmonopolet, og at no-go soner oppstår – fordi staten ikke kan bruke makt mot negre, muslimer og andre «sårbare grupper». Staten gir opp demokratiet og lar alternative samfunnssystemer få blomstre: Islamisme. Kommunisme. Klanstyre. Sharialov. Anarki. Det er fritt frem, for det er «rasistisk» å stoppe det.
Slik havner nabolag under andre lovverk. Og så sprer faenskapet seg til hele byer, slik at blir det regioner og til slutt hele land. Politiet slutter å møte opp. Butikker stenger. Lokalsamfunn væpner seg og utøver selvtekt. Sosialismen har vært en konstant fare for frihet og individer i 100 år. Islam i 1400 år. Det tok bare noen få år med islamisme før Libanon gikk i oppløsning. Det samme skjedde på Balkan, for islam er et voldsbasert herrefolk-samfunnssystem med religiøs plikt til ekspansjon og underkastelse. Truslene mot demokratiet er så mange.
Det tredje alternativet er gjenoppbygging: Det fordrer at staten gjeninnfører lov og orden uten kompromisser, slik Trump forsøker i USA. Slik Bukele har gjort i El Salvador og Milei i Argeintina. Problemet er at globalister aldri vil oppgi sin livsløgn basert på primitiv moralisme. De vil aldri innrømme at de tok fryktelig feil, og enda verre: Selv om nye, demokratiske krefter tar over på demokratisk vis, er det slett ikke sikkert at lov og orden kan gjenopprettes med demokratiske midler. Utviklingen kan ha kommet for langt. Hva gjør vi da?
Et oppgjør må til
Uansett vil en slik gjenoppretting ta tid og koste oss dyrt, men ikke så dyrt som det vil bli å la være. EU, som styrer mot et udemokratisk imperium, vil måtte oppløses i sin nåværende form. FN, som er blitt en maktfaktor for verdens diktaturer, må rives og gjenoppbygges av demokratiske stater. Europas nasjoner må få gjenvinne sin suverenitet, og ikke minst må det tas et oppgjør med globalismen, som har resultert i en pandemisk bølge av voldtekter, terroraksjoner, drap, opprør, plyndringer og utrygghet. Et moderne Nürnberg-oppgjør bør også ramme globalistene, og Angela Merkel er en opplagt kandidat til å toppe listen over tiltalte.
Å ødelegge sine egne land er kriminelt. Å jobbe for fremmede makter er forræderi. Å undergrave stabilitet, trygghet, frihet, fred og tillit for allmuen må straffes. Å rasere både industri, økonomi og energisystem må få konsekvenser. Og dumskap, inkompetanse, visjoner, høy moral og gode intensjoner er ikke noe forsvar som fritar for straff. I 40 år har Europa blitt styrt av visjonære klodrianer, eller som Churchill skal ha sagt om sin Labour-opponent Clement Atlee: «An empty taxi pulled up in front of the Parliament today, and out stepped Mr. Atlee.»
Europa er styrt av pappfigurer med selvbilder som solkonger
Hele det globalistiske etablissementet i Europa består av folk som vet hvordan man skal ta seg ut, men ikke aner hvordan man får ting gjort eller hvordan man styrer. De gleder seg alltid til å «ta fatt for å endre Norge», men spør seg aldri om noe bør bevares. Denne inkompetansen gjør at de alltid må ansette flere kommunikasjonseksperter og hyre inn flere konsulenter som kan selge dem inn overfor pulikum. Og alle har gjort Europa til sin personlige sandkasse for politiske eksperimenter og «store visjoner» som ikke virker.
Angela Merkel, Stefan Löfven, Støre, Macron, Keir Starmer og Pedro Sánchez er alle rene kommunikasjonsprodukter – tomme skall skapt av ord. Skreller du bort pomp og prakt, rådgiverne, talene og iscenesettelsen, står du igjen med ingenting. Plasserer du disse yrkespolitikerne foran et reelt problem som skal løses, skjønner de ikke hvor de skal begynne. De forstår ikke engang hva du prater om.
Når statsvitere og sosiologer snakker om store strukturer som «stater», «nasjoner» og «etniske konflikter», beskriver de egentlig bare samleeffekten av millioner av enkeltmenneskers psykologiske mekanismer. Og stater, nasjoner, kulturer og tilhørighet ligger ikke i et statsborgerskap og et pass. Det er ikke sånn mennesker og samfunn fungerer. Du vil aldri kunne skape «samhold» gjennom maktbruk og globalismens flerkuturelle hydraulikkpresse. Det bør alle ha lært av Jugoslavia og Balkan på 1990-tallet.
Europa har reist seg fra asken flere ganger før: etter Roma, etter pesten, etter to verdenskriger. Europeere er forskjellige fra andre folkeslag, og europeisk kultur er overlegen andre kulturer, så ingenting er helt tapt. Men hvor ille må det bli før vestlige mennesker, innstilling, kulturtilhørighet og adferd gjenoppretter samfunnet basert på virkeligheten, fakta, vitenskap, logikk, orden og alt annet som er grunnleggende i vestlig kultur. Alt vi har skapt som hele verden bør takke oss for? Se, dit er det fortsatt et stykke frem.
Det blir nok verre før det blir bedre. Folk må først kjenne farene true hverdagen, før de våkner fra den moralske dvalen de er satt i av «ledere» som mangler moral og ansvarlighet.
