«Politisk språkbruk – og med variasjoner gjelder dette for alle politiske partier, fra konservative til anarkister – er utformet for å få løgner til å høres sannferdige ut og mord respektabelt.» (George Orwell)
Det europeiske forfallet
Islamistiske opptøyer (av norske medier kalt elevopprøret), som understøttes av den radikale venstresiden og skaper voldelig uro i Europas gater, konfronterer europeiske ledere med realitetene på usminket vis. Det blir stadig vanskeligere å avlede oppmerksomheten fra de hjemlige krisene ved å utpeke Israel og jødene som roten til samfunnsproblemene.
Som ledende kolonimakter opprettet Frankrike og Storbritannia nye grenser i Midtøsten og Nord-Afrika basert på egne geopolitiske interesser, ofte gjennom allianser med utvalgte arabiske eliter og klaner. Denne ordningen fratok det jødiske folket kontrollen over store deler av sitt mer enn 3500 år gamle hjemland, samtidig med at andre autoktone folkegrupper, herunder kurdere, koptere og berbere, i stor grad ble tilsidesatt. I dag preges disse tidligere stormaktene av interne spenninger med nettopp de kreftene de selv en gang bidro til å styrke.
Senere sluttet de seg til KGB-oppfinnelsen «palestinsk stat» og anklaget deretter jødene for å okkupere sitt eget land. Dette falsumet er med i Norges mislykkede Midtøsten-politikk. Jødiske butikker og synagogen som ble vandalisert av mobben i Frankrike, viser igjen at jødene ikke er trygge noe annet sted enn i Israel – ja, det samme Israel som står øverst på Norges liste over utenrikspolitiske kampsaker.
Antisemittismens egentlige kilder
Selv om Norge i en europeisk kontekst fremdeles fremstår som et relativt trygt og fredelig samfunn for den jødiske minoriteten, velger mange likevel å skjule sin identitet. Muligheten til uforstyrret å bære synlige jødiske symboler i det offentlige rom oppleves i dag som vanskelig.
Når sentrale politiske ledere kritiserer Israel uten å rette en tilsvarende systematisk kritikk mot Hamas, bidrar det til en forståelig uro blant mange jøder for hvor grensene for legitim politisk kritikk egentlig går. Både den ensidige mediedekningen og den uforholdsmessige politiske kritikken har marginal innvirkning på Israel som stat, men den skaper et sosialt klima her hjemme som landets jødiske minoritet finner det stadig vanskeligere å leve under.
Det er lite som tyder på en tilstrekkelig bevissthet blant norske aktører om konsekvensene av å tilslutte seg et ensidig fordømmende narrativ om Israel. Selv om takhøyden for politisk kritikk av Israel i Norge er betydelig, ligger den vesentlige utfordringen i at denne kritikken ikke nødvendigvis alltid er frikoblet fra antisemittisme. Korrelasjonen mellom radikal Israel-fiendtlighet og antisemittiske holdninger er empirisk godt belagt, til tross for stadige tendenser til å omdefinere virkeligheten for å legitimere eget ståsted.
Det norske ordskiftet rommer dermed både reelle politiske kritikere og aktører drevet av antisemittisme – herunder delegitimering av jøders rett til nasjonal suverenitet, noe som bør forstås som en manifestasjon av jødehat, for antisionisme er synonymt med antisemittisme. Det er dokumentert at antisemittiske holdninger forekommer i muslimske miljøer, men disse marginale grupper av radikale islamister har ikke alene kapasitet til å prege holdningsmønstrene i den brede befolkningen. Det evner heller ikke en håndfull nynazister.
HL-senterets undersøkelser av holdninger til jøder, og hvordan den jødiske minoriteten selv erfarer situasjonen – særlig etter massakren 7. oktober 2023, tegner et urovekkende bilde av samfunnsutviklingen, uten at dette har utløst adekvate politiske mottiltak. Det utarbeides riktignok statlige «handlingsplaner» mot antisemittisme, men disse unngår å peke på de virkelige årsakene til den stadig økende antisemittismen i samfunnet vårt. Faktum er at den ikke primært er et grasrotfenomen. Det kan stilles spørsmål ved i hvilken grad det finnes en reell vilje, på tvers av de politiske skillelinjene på Stortinget, til å ta et grundig oppgjør med fordommenes egentlige opphav.
Satire som alibi
Dagens norske massemedier fremviser i enkelte henseender en grad av politisk ensretting som minner om forholdene i Sovjetunionen. Da pressestøtten ble etablert i 1969, var formålet å sikre et mangfold av perspektiver i avislandskapet, slik at borgerne kunne danne seg et selvstendig bilde. I praksis har ordningen fungert stikk motsatt, noe som er særlig tydelig i mediedekningen av Midtøsten. I kjølvannet av oktobermassakren har NRKs dekning av krigen i Gaza vært preget av en selektiv formidling, hvor gjentatte redaksjonelle vinklinger over tid har bidratt til å relativisere skillet mellom offer og overgriper.
Denne utviklingen synes å krysse etiske grenser. Når statskanalen definerer sine innslag eksempelvis som «satire», fremstår det som om alle sperrer oppheves – selv når budskapet rettes mot barn og unge. Pressens Faglige Utvalgs (PFU) frifinnelse av det omstridte innslaget i NRK Satiriks i 2019 sendte et signal om at jødefiendtlige troper fritt kan formidles. Dette var til tross for at NRK allerede i 2016 måtte beklage og fjerne en animasjonsvideo laget av de samme personene, der studenter på omvisning i en konsentrasjonsleir spør om en krematorieovn full av aske og restene av et menneskelig ribbein er til å lage pizza i. Satireprogrammet Nytt på nytt har ved gjentatte anledninger presentert innslag med islett av fordommer. For den jødiske minoriteten oppleves ikke denne formen for «satire» som humoristisk, men snarere som en belastning som forsterker utrygghet og frykt.
De systematiske nålestikkene mot jøder i Norge og Europa for øvrig former holdningene hos en opinion som ofte mangler korrigerende informasjonskilder. I dagens Norge opplever vi at jøder igjen assosieres med klassiske antisemittiske skjellsord og fremstilles som samfunnsfiender. Ikke en gang oktobermassakren har dempet antisemittismens omfang, snarere tvert imot. Hverken NRK eller øvrige medier hadde kunnet videreføre såpass ensidige fremstillinger om jøder og Israel over tid dersom bevilgende myndigheter hadde stilt tydeligere krav til saklighet og balanse.
En flerfrontskampanje mot den jødiske staten
Norges mangeårige forsøk på å omsette petroleumsinntekter til diplomatisk innflytelse som fredsnasjon, har i realiteten feilet. De har i stor grad veket plassen for en tiltakende konfrontasjonspolitikk overfor Israel. Denne linjen har manifestert seg på flere plan: FN, Den internasjonale straffedomstolen (ICC), terrororganisasjoner, «fredsindustri», ulike radikale organisasjoner som kjemper mot Israel innenfra, medier, Den norske kirke, Stortinget, kongehuset, boikottinitiativer og lovforslag som tar sikte på å forby handel med jødiske næringsdrivende i deler av Israel. Og så det siste, tildelingen av fredsprisen til Navi Pillay, en markant Israel-motstander som har forsøkt å tøye folkeretten for å underbygge anklager om et folkemord som aldri har funnet sted.
Ingen ting av dette gagner Norge eller bidrar til fred i regionen.
Faktum er at den jødiske staten er Midtøstens eneste reelle demokrati og den eneste aktøren i regionen som etterlever internasjonale konvensjoner og traktater. Likevel retter Norge, i tospann med FN-organene og andre, kontinuerlige anklager mot landet om «ulovlig okkupasjon», «ulovlige bosetninger», «brudd på folkeretten», «krigsforbrytelser» og «folkemord» – ved å misbruke folkeretten for å delegitimere staten Israel. Spørsmålet er om forsoningsarbeidet bør tuftes på omstridte narrativer, eller om en varig løsning forutsetter en mer pragmatisk tilnærming forankret i fakta, historiske realiteter og faktiske politiske forhold.
Det er dypt opprivende og en uutholdelig tragedie å være vitne til de ufattelige lidelsene som rammer Gazas sivilbefolkning under krigen Hamas påtvang Israel som følge av 7. oktober-massakren. Det gjør situasjonen enda mer smertefull å se hvordan uskyldige mennesker kynisk utnyttes som et politisk våpen mot Israel av aktører i det internasjonale samfunnet, og som levende skjold av terrororganisasjonen Hamas.
Israels overordnede målsetting er fortsatt å leve i trygghet og fred med sine naboland. Abraham-avtalene tjener som et tydelig eksempel på at fredelig sameksistens mellom den jødiske staten og den arabiske verden er oppnåelig. Utsiktene til en fremtid der jøder og arabere lever side om side vil styrkes vesentlig dersom utenforstående stater og det internasjonale samfunnet avstår fra å nøre opp under konflikt, og i stedet retter ressursene mot genuin humanitær bistand og egne innenrikspolitiske utfordringer.
Norge ved et verdimessig veiskille
Stortinget står nå overfor et avgjørende verdivalg: Skal man stilltiende akseptere en utvikling mot et Norge som kan risikere å bli «jøderent», der demonisering av Israel basert på grunnløse anklager får fortsette uhemmet – eller skal man ta et moralsk oppgjør og erkjenne den systematiske uretten mot den jødiske staten, en urett som også rammer jøder i Norge?
Så lenge norske myndigheter unnlater å iverksette en reell politisk kursendring, forblir videreføringen av bevilgninger til fysisk sikring av synagogene og barnehagene i Oslo og Trondheim en tvingende nødvendighet. Den implisitte konsekvensen for den jødiske minoriteten er en tilværelse under kontinuerlig statlig beskyttelse. Dette synliggjør et markant paradoks mellom Norges forsøk på profilering som en global «fredsnasjon» og den innenrikspolitiske realiteten der landets egne jødiske institusjoner må holdes under konstant bevoktning.
