Helt siden CD-formatet kom på markedet har EMI og Apple latt som om dette albumet ikke finnes. Det er ganske merkelig, for det er også den eneste offisielle samle-LP-en som ble utgitt mens The Beatles faktisk eksisterte. Den er en del av historien. Men den er blitt visket ut. Albumet fyller 60 år til jul. (Cover EMI/Parlophone, privat samling)
Da denne traff butikkene julen 1966, kunne jeg ikke annet enn å svelge skuffelsen og håpe på 1967. Dagsrevyen hadde nemlig vist at The Beatles var i gang igjen, i flimrete, levende sort/hvitt-bilder så vi dem ankomme EMIs studio i Abbey Road. De var vennlige, John var ugjenkjennelig, alle hadde bart.
1966 var året da The Beatles hoppet av karusellen. Fra 6. april til 22. juni var fokus rettet 100 % på innspillingene av singlen «Paperback Writer»/«Rain» (utgitt 10. juni) og albumet «Revolver» (utgitt 5. august). Det eneste avbruddet kom 1. mai, da de opptrådte på det årlige konsertarrangementet til New Musical Express. Aldri hadde de hatt så mye tid til rådighet for å skape musikk. Det var en luksussituasjon som ga mersmak.
Men de hadde fortsatt forpliktelser. Og nå føltes de som regelrett tvang. 24. juni i München startet det som skulle bli deres siste turné. 30. juni og 1. og 2. juli spilte de i Nippon Budokan Hall i Tokyo. 4. juli var de i Manila på Filippinene, spilte for til sammen 80.000 fans, og ble dagen etter kjeppjaget, slått og sparket gjennom terminalen på flyplassen, som hevn for at de angivelig skulle ha fornærmet landets førstedame ved å utebli fra en lunsjavtale (som de aldri hadde hørt noe om). De kom rystet tilbake til London 8. juli.
Det hadde vært to anstrengende, ubehagelige og kunstnerisk ydmykende uker. De var blitt slått og jaget, de hadde sittet innelåst i hotellrom, blitt stilt de samme gudsjammerlig tåpelige spørsmålene av uvitende journalister som fortsatt tviholdt på at de skulle være de fire morsomme fyrene fra Liverpool (søk på YouTube og sjekk pressekonferansen i Tokyo, den er ubetalelig), de hadde stått på scenen, badet i pikehyl og lirt av seg hastverksshow på 30 minutter bestående av en stabel utdaterte, gamle hits kjørt gjennom spede lydanlegg som gjorde det umulig å høre annet enn blaff av skramling, litt Ringo og spektakulært sure vokalharmonier.
Jeg tror avgjørelsen om å legge ned turnésirkus Beatles ble tatt i disse julidagene hjemme i London. Ikke bevisst, kanskje, men det er vel ingen tvil om at gruppens kunstneriske ambisjoner hadde lite å hente i en tilværelse som P.T. Barnums mop top freaks. Barnum (1810–1891) ble kalt «humbugenes konge» og huskes særlig for å ha tjent seg rik på å vise fram ekte og uekte menneskelige kuriositeter.
Hva man ikke visste, var at John Lennon allerede hadde løst problemet i et intervju med London Evening Standard i mars 1966. Det er et omfattende og pratsomt intervju, og ingen hadde reagert på det i England. Men da et sitat derfra ble trukket ut av sammenhengen og smurt utover forsiden på det amerikanske tenåringsmagasinet Datebook i august, tok det amerikanske bibelbeltet fyr.
– Christianity will go. It will vanish and shrink. I needn’t argue about that; I’m right and I’ll be proved right. We’re more popular than Jesus now; I don’t know which will go first—rock ‘n’ roll or Christianity. Jesus was all right but his disciples were thick and ordinary. It’s them twisting it that ruins it for me.
Sleivete ord, ikke spesielt skarpsindig formulert, men dynamitt for amerikansk dobbeltmoral. Radiostasjoner fjernet The Beatles fra sine playlister og arrangerte offentlig brenning av Beatles-plater. Det raste inn anonyme trusler, og Ku Klux Klan mobiliserte. Ikke så skummelt så lenge man sitter og røker jointer i sitt herskapshus utenfor London, men ganske alvorlige saker når neste punkt på programmet er USA-turné med bl.a. en konsert nettopp i hjertet av bibelbeltet, i Memphis.
Brian Epstein tvang Lennon til å unnskylde seg da de møtte pressen i Chicago 12. august. Det hjalp ikke stort, saken fulgte dem hele veien over det amerikanske kontinentet. Konsertene i seg selv var den vanlige kampen mot jentehylene, men nå opplevde man også å se tomme seter. Shea Stadium-showet i 1965 satt ny verdensrekord for popkonserter med 55.600 solgte billetter, fullsatt stadion. I 1966 forble 11.000 billetter usolgte. I Seattle spilte de for halvfullt hus om ettermiddagen 25. august. Turneen ble avsluttet 29. august i Candlestick Park, San Francisco, foran 25.000 hylere. John hadde med seg et kamera på scenen og tok bilder av de andre mellom låtene, Paul ba gruppens pressesekretær Tony Barrow om å tape konserten. De ville tydeligvis ha et minne. De visste det var over. The Beatles skulle aldri stå på en scene sammen igjen. (Takkonserten på Apple-bygningen i 1969 gjelds ikke.)
31. august landet The Beatles i London. Uken etter var John Lennon på plass i Tyskland og begynte innspillingen av Dick Lester-filmen «How I Won The War». 19. september bar det videre til Spania. Her satt han stort sett og kjedet seg ute i ørkenen helt frem til 6. november. Det blir mye dødtid på birolleinnehavere. John brukte den bl.a. til å skrive «Strawberry Fields Forever».
George dro til India for å studere yoga, indisk filosofi og sitar. Ringo pleiet familielivet. Og Paul flagret rundt i Londons kunstnermiljøer, skrev musikken til filmen «The Family Way» og var på safari i Afrika. Høsten 1966 brukte altså beatlene til ikke å være beatler. Og langsomt, men sikkert krøp julen nærmere.
For meg som Beatles-fan var 1966 frustrerende. Det tok nesten et halvt år før årets første Beatles-plate kom. De hadde aldri vært stille så lenge. Det var den flotteste platen jeg hadde hørt, men til min store sorg greide «Paperback Writer» bare et par uker på 1. plass før den raste nedover NME-listen. Fantastiske «Revolver» slet også, og måtte bite i gresset for «Sound Of Music» etter bare syv uker. Det var heller ikke noe gøy at de valgte å gi ut to av «Revolver»-kuttene på single («Eleanor Rigby» koblet med «Yellow Submarine»), og denne singlen nådde ikke til topps i USA engang. Sånne ting sved. Samtidig rapporterte avisene, med dårlig kamuflert skadefryd, om platebålene og Beatles-hatet i USA.
Den legendariske musikkavisen POP-revyen hadde Lennon-skandalen på forsiden av sitt aller første nummer, utgitt 24. august 1966.
Gjennomgangsspekulasjonene både i dagspressen og i popbladene var at gruppens karriere var på hell. De var blitt for sære musikalsk, tenåringene vendte dem ryggen. Og jo nærmere julen man kom, dess mer illevarslende var stillheten. Engelske aviser antydet at gruppen var oppløst. I New Musical Express’ årsavstemning kåret leserne The Beach Boys til årets band – en tittel The Beatles hadde eid med supermargin i de tilsvarende avstemningene i 1963, 1964 og 1965. Pop-revyen, som ble lansert denne høsten (35 øre), ga ingen lindring, da den bare leverte de samme spekulasjonene på norsk. Vi var nede for telling.
Frustrasjonen meldte seg hos EMI. The Beatles eide jo julesalget. Hvor ble det av platene? I slutten av oktober ga Brian Epstein omsider beskjed om at det ikke ble noen LP i år, kanskje ikke engang en single. EMI reagerte øyeblikkelig: Samle-LP til jul!
31. oktober startet George Martin arbeidet med å lage stereomikser av kutt som til da bare hadde vært tilgjengelig i mono. Første låt var «Paperback Writer». 7. november ble «I Want To Hold Your Hand» mikset i stereo. 8. november tok Geoff Emerick seg av «She Loves You», som ble utsatt for en falsk stereomiks (diskant i den ene kanalen, bass i den andre), da den originale to spors-tapen var borte. 10. november mikset teknikeren Peter Brown «We Can Work It Out», «Day Tripper» og «This Boy» i stereo. Den siste ved en feiltagelse, da Brown antagelig trodde at «Bad Boy» var en skrivefeil for «This Boy». «Bad Boy» var aldri blitt utgitt i England, den ble innspilt spesielt for Capitols bastard-LP «Beatles VI» (1965). Stereomiksene av de resterende singlekuttene var gjort tidligere og befant seg i studioarkivet.
LP klappet sammen for det amerikanske markedet i juni 1965. En blanding av nytt og gammelt (gammelt i betydningen fjoråret), pluss «Bad Boy», spesielt innspilt for dette albumet. England måtte vente helt til julen 1966 på den. Og ja, det er mitt herpete eksemplar som er avbildet.
The Beatles var neppe involvert i «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies» på noe tidspunkt. Det er for så vidt en sjenerøs samling på hele 16 låter (åtte hadde aldri vært på en britisk LP før): 13 av deres 15 britiske hits til da («Love Me Do» og «Please Please Me» mangler), pluss publikumsfavorittene «Yesterday» og «Michelle» og nevnte «Bad Boy». Sistnevnte fungerte som agn.
Programmeringen er ganske rar. Man hopper frem og tilbake i kronologien og havner liksom på feil fot når side 2 avrundes med «Paperback Writer», «Eleanor Rigby» og «I Want To Hold Your Hand» – i den rekkefølgen. En kronologisk reise fra start til mål hadde spilt mye bedre fordi gruppens utvikling både som komponister og utøvere er fascinerende merkbar fra single til single. I 1966 var de fleste av platens potensielle kjøpere selv i en kraftig utviklingsfase, noen midt i puberteten, andre på vei ut av den, og da er tidsregning noe som måles i måneder, ikke tiår. De eldste innspillingene forbandt man med tilbakelagt stadium i ens egen utvikling, man var mye voksnere nå, akkurat som «Revolver», og da ble disse stadige hoppene tilbake i tid irriterende. Jeg tror faktisk det er et reelt argument og at en kronologisk programmering av låtene ville øket salget av LP-en. Man må huske hvem kjøperen var og hvordan han tenkte i 1966.
En annen ting man kan holde imot albumet, er innpakningen. David Christians glorete maleri av en Carnaby Street-dandy plassert blant motiver som gir betydelig sterkere referanser til New Vaudeville Band enn The Beatles, oser ikke akkurat stormløp mot platebutikkene. Særlig ille blir det når man har The Rolling Stones’ samtidige og utrolig stilige «Big Hits (High Tide And Green Grass)» å sammenligne med. Robert Whittakers foto av gruppen tatt i juli 1966 i Japan pryder baksiden. Det er et ganske tøft bilde som glatt hadde danket ut David Christians bidrag som forsideillustrasjon. Fotografiet er for øvrig speilvendt. Japanerne så det selvfølgelig med en gang da Pauls antrekk har japanske tegn, så de snudde bildet riktig vei på sine utgivelser.
Albumets baksidefoto forble speilvendt i alle årene det eksisterte. Bortsett fra i Japan (til høyre). Japanerne kan japansk, og på Pauls slåbrok kan man bl.a. se det japanske tegnet 寿 (kotobuki), et lykkebringende symbol. Speilvendt lykke lyder ikke betryggende.
Et bedre og mer luksuriøst omslag og kronologisk plassering av låtene ville gitt høyere salg. Det er min teori, og den tror jeg på. For jeg var der, og jeg ønsket meg ikke «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!» til jul. Jeg var også grenseløst misunnelige på Stones-fans som fikk et så mye bedre tilbud. Ser man på NME-listen, lå Stones-albumet inne i 12 uker, med to uker på 4. plass som høyeste notering. Beatles klarte bare 10 uker med en fattig uke på 6. plass som høyeste notering, og den var til og med delt. Det er gruppens sletteste plassering mens de var operative, selv «Yellow Submarine»-soundtracket gjorde det bedre.
Jeg mener likevel at «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!» må heises tilbake i gruppens offisielle diskografi. Siden CD-en dukket opp på 1980-tallet, har EMI og Apple latt som om samlingen ikke eksisterer. Man blir henvist til «Past Masters» (som har sine mangler). Nå må noen snart ta til fornuft: «A Collection Of Beatles Oldies But Goldies!» er den eneste offisielle samle-LP-en som ble gitt ut mens The Beatles eksisterte. Albumet er en del av historien! Jeg foreslår fakkeltog.
Leve The Beatles! Hilsen 74-åring på Røa. (Foto: Egil Nordlien)
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
