Hvorfor går Frankrike og andre deler av Europa opp i flammer? Ingen prøvde å stoppe plyndrerne da de kunne ha gjort det. Tilsynelatende vil mange heller bli erobret av voldtektsmenn, knivstikkere, bilpåkjørere og halshuggere enn å bli kalt rasister.
Det ser også ut til å være en viss forvirring om hvem som egentlig er rasistene her: Er det folk i Vesten som uforståelig nok ikke ser ut til å like å bli voldtatt, knivstukket, påkjørt eller halshugget, eller er det opprørerne og dem som anviste nøyaktig hvilke hjem og forretninger de skulle knuse, plyndre og brenne ned? Ved en mirakuløs tilfeldighet ser det nemlig ut til at ikke en eneste muslimsk butikk i Marseille ble skadet.
«Hvis du tror at tøffe menn er farlige», har den canadiske psykologen Jordan Peterson sagt, «så bare vent til du ser hva svake menn er i stand til.»
Jeg husket den uttalelsen da sosialist-/marxist-lederne i Frankrike, Storbritannia og Canada som gjenstridig er i ferd med å ødelegge sine egne land (her, her og her), kom med falske beskyldninger mot det internasjonale samfunnets favorittmål for demonisering, Israel, som alltid har nektet å være med på denne planen.
Under påskudd av å fremme en «tostatsløsning» og i et forsøk på å tvinge Israel til å akseptere den ikke-eksisterende «staten Palestina», kom de britiske og canadiske statsministrene, sammen med Frankrikes president Emmanuel Macron, den 8. september med en felles uttalelse der de beskyldte påståtte jødiske «bosetterterrorister» for å fordrive palestinere på Vestbredden. Denne angivelige fordrivelsen ble fremstilt som en veritabel blodanklage, der Israel ble beskyldt for «etnisk rensing» og påstått «ulovlig okkupasjon» av området. Som Israels statsminister Benjamin Netanyahu påpekte denne uken, har jødene bodd i dette landet i mer enn 3000 år. En del av det heter faktisk Judea. Hvordan kan man «okkupere» land hvis man er dette landets urbefolkning?
Hvis noen begår etnisk rensing eller folkemord – ikke bare mot israelere, men mot alle jøder –, så er det palestinerne. Hamas sier det ganske tydelig i sitt opprinnelige charters artikkel 7:
«Dommedag vil ikke inntreffe før muslimene kjemper mot jødene (og dreper dem), når jøden vil gjemme seg bak steiner og trær. Steinene og trærne vil si: O muslimer, o Abdulla, det er en jøde bak meg, kom og drep ham.»
Selvfølgelig kan også ledere som gir seg ut for å være sterke – ta for eksempel Adolf Hitler, Mao Zedong eller Vladimir Putin – påføre sine egne land uopprettelig skade.
Disse tre andre lederne, fra Storbritannia, Canada og Frankrike, påtok seg imidlertid nylig å innføre økonomiske sanksjoner mot jøder som bor i Judea og Samaria (Vestbredden) og oppfordret «andre land til å gjøre det samme». Noen gjorde det også senere.
Åpningssetningen i felleserklæringen lyder:
«En tostatsløsning på den israelsk-palestinske konflikten er avgjørende for fred, stabilitet og sikkerhet i Midtøsten og utenfor. Det er en grunnleggende nasjonal interesse for Storbritannia, Frankrike og Canada å beskytte og sikre dette resultatet.»
Samtidig nekter Storbritannia å forby en ekte terrorgruppe støttet av Iran – houthiene –, som skaper uoverskuelig kaos i Rødehavet.
Det inkonsekvente i Storbritannias belønning av terrorister og straff mot et demokrati er trist, og det motsatte av det som burde skje – også for Storbritannias egen fremtid. Storbritannia oppfattes allerede som et land som ikke lenger tilhører sitt eget folk. Nå vil disse svake lederne formodentlig utvide den samme «høfligheten» til Israel, for å skape et kvelertak der palestinerne skal være leiemorderne som fullfører det Hitler påbegynte, slik at europeerne kan trekke seg tilbake, se på og deretter påberope seg «plausibel benektelse». I bunn og grunn er det rent jødehat – om ikke av følelse, så i det minste av opportunisme. Resultatet er det samme.
Storbritannias, Canadas og Frankrikes foreslåtte «løsning» med en islamsk stat innenfor Israels grenser – som angivelig er i deres egne «grunnleggende nasjonale interesser» (les: gjenvalg fra den nye velgergruppen) – vil utvilsomt føre til en ny katastrofe à la 7. oktober 2023. Hamas-lederne har gjentatte ganger lovet å angripe Israel «gang på gang» til det er utslettet – og Europa også. Hvorfor har Europas ledere sånt hastverk med å hjelpe dem å nå dette målet?
I disse passive ledernes øyne ville jødenes død antagelig være en liten pris å betale for å blidgjøre de høylytte innenlandske minoritetene og holde seg ved makten et år til.
Som ventet støttet Hamas Storbritannias trekk mot Israel fullt ut. Hamas-talsmann Basem Naim svarte at sanksjonene var «et skritt i riktig retning», men insisterte på at de var «utilstrekkelige» og oppfordret Storbritannia til å straffe Israel ytterligere. Når morderiske terrorgrupper støtter en vestlig nasjons politikk mot en av denne nasjonens egne allierte, er det tydeligvis noe som «ikke stemmer».
En gruppe på åtte land med muslimsk flertall, deriblant – ikke overraskende – Qatar, Tyrkia og Saudi-Arabia, støttet også kravet om sanksjoner.
Egypt er imidlertid, dessverre for seg selv, sterkt avhengig av Israel for å dekke sitt behov for naturgass. Jordan er avhengig av Israel for vann, gass og etterretning. Samtidig kunne De forente arabiske emirater nylig ha blitt utslettet av Irans raketter, hadde det ikke vært for rakettforsvarssystemer levert og operert av Israel for å avskjære Irans luftangrep. Tilsynelatende ønsker ikke disse nasjonene å takke eller anerkjenne Israel offentlig for dets støtte. Det må imidlertid bemerkes at Egypt og Saudi-Arabia for tiden er involvert i en intens, om enn farlig, flørt med Kina – en flørt de kanskje kommer til å angre på, slik så mange andre land har gjort som Kina har forlatt ved alteret.
For ikke å bli overgått når det gjelder muligheten til å kritisere Israel nok en gang, sluttet ni andre vestlige land seg, i en ny uttalelse, til Storbritannia, Frankrike og Canada i å støtte innføringen av sanksjoner mot handel med angivelig «ulovlige» jødiske bosetninger på Vestbredden. Den oppgitte begrunnelsen var som vanlig at Israels handlinger «undergraver muligheten for en tostatsløsning».
Med unntak av Polen og Island plages de tolv vestlige landene som fremmer disse forslagene, av sosial uro som følge av uhemmet innvandring, særlig fra muslimske land.
Muslimske påstander må imøtegås med realitetene: Hele Israel, særlig kjerneområdet Judea og Samaria (Vestbredden), tilhører det jødiske folk, enten det er gjennom historisk rett, juridisk rett (Balfour-erklæringen) eller ved kontinuerlig bosetting i mer enn 3000 år. Har muslimer vært der i 3000 år? Islam eksisterte ikke engang før det 7. århundre. Men hvordan man enn ser på det, er jødene de rettmessige innbyggerne og de legitime eierne av hele Israels land, ikke bare deler av det.
Andre nasjoner har ingen juridisk eller moralsk rett til å blande seg inn i Israels indre anliggender eller fortelle Israel hva det skal gjøre. Israel er en suveren, demokratisk nasjon og en rettsstat. Dagens innblanding fra Storbritannia, Frankrike og Canada kan med rette forstås som et uønsket og uberettiget innblanding i Israels forestående valg denne måneden. Det er ingen hemmelighet at de fleste vestlige land, sannsynligvis også hele den muslimske verden, ville bli henrykt hvis Netanyahu ikke lenger har en lederrolle etter valget. Enhver annen ville utvilsomt være mer medgjørlig når det gjelder å sikre at Israel kan ødelegges.
Netanyahu har de siste årene overvunnet alle fiender som utgjorde en kritisk trussel mot Israels overlevelse. Han er en formidabel motstander for dem som ønsker Israels undergang – og det er grunnen til at de vil ha ham vekk. Hvorfor skulle da også israelerne ønske at han forsvant?
Ingen sanksjoner eller kritikk vil noensinne overbevise Israel – spesielt ikke etter Hamas-massakren 7. oktober 2023 – om at det er i Israels beste interesse å ha en krigersk palestinsk stat midt i sitt eget område. Enhver bananflue i Israel forstår at en palestinsk stat bare ville være en base for å forsøke å ødelegge landet.
I stedet for forgjeves forsøk på å påtvinge Israel en svoren fiende i form av en palestinsk, burde vestlige ledere kanskje vurdere om en slik stat ved deres egen grense er noe de selv ville ønske velkommen.
Etter kunngjøringen fra Storbritannia, Frankrike og Canada svarte Israels utenriksminister Gideon Sa’ar:
«Etter alt vi har sett, etter de israelske innrømmelsene i Oslo-avtalene og den ensidige tilbaketrekningen fra Gaza, den andre intifadaen og 7. oktober, avviser folk i Israel fullstendig opprettelsen av en jihadistisk terrorstat i hjertet av vårt land.»
Ingenting kunne vært tydeligere – eller mer treffende.
Vestlige lands forsøk på å påtvinge Israel en palestinsk stat er bare det siste eksemplet på Europas kolonialistiske imperialisme – noe Storbritannia og Frankrike har en lang historie med. Denne gangen vil det imidlertid ikke fungere.
Sa’ar la til:
«Vi vendte ikke tilbake til vårt land etter 2000 år bare for å miste det under press fra jihadister, islamister, antisemitter, ytterliggående venstreorienterte og «woke»-folk. Ikke bare vil dere mislykkes med å skade oss. Dere vil skade dere selv og deres egen innflytelse … De som handler mot Israel, vil Israel handle mot, og de vil miste sin innflytelse og relevans i regionen.»
I sitt svar til FN sa Israels FN-ambassadør Danny Danon:
«Vi er et uavhengig land, et suverent land. Hvis noen tror at diplomati utøves ved å innføre sanksjoner eller prøve å tvinge oss til å gi etter, vil også vi iverksette tiltak … Ikke forvent å kunne diktere oss med ideene deres … det britiske mandatet over Palestina er over.»
I kjernen av saken synes det å ligge et dypt rotfestet jødehat. Frankrike innledet den moderne antisemittismen med Dreyfus-saken. Storbritannias dystre historie overfor jøder under mandatperioden – inkludert nektelsen av å la skipet «Exodus» legge til kai i Israel i 1947, til tross for at det fraktet overlevende fra Holocaust til frihet – taler for seg selv.
Antisemittismen dør aldri, den tilpasser seg tidens diskurs. Den får nytt liv gjennom svake, patetiske mennesker som nærer jødehat. Nå har en ny mulighet for antisemittisme oppstått: de grovt overdrevne påstandene om mishandling av palestinere begått av jøder som bor på Vestbredden.
Med erklæringen i september fra mer enn 50 store jødiske grupper, under ledelse av det internasjonalt representerte J50-forumet, om at «sionismen er en del av den jødiske identiteten», er frontlinjene trukket opp. Judea og Samaria – Vestbredden – utgjør Israels historiske kjerneområde. Alle andre der er inntrengere.
Storbritannia risikerer å miste støtten fra USA og Israel i sine krav på Falklandsøyene, som Argentina har et sterkt krav på.
Israel er ikke lenger Vestens skjødehund. Israel er et avgjørende og respektert medlem av den vestlige alliansen, og en betydelig militær og teknologisk overlegen makt i seg selv. Storbritannia, derimot, blir av Jonathan Tobin omtalt som «en tredjerangs makt som er en skygge av seg selv når det gjelder økonomisk og militær makt».
I et skarpt svar på Storbritannias sanksjoner uttalte den israelske finansministeren Bezalel Smotrich:
«Vi kommer ikke til å være noen dørmatte som blir tråkket på av en antisemittisk regjering, i et land erobret av radikal islam, som prøver å redde seg selv fra økonomisk og sosial nedgang ved å angripe jøder og staten Israel.»
Nettopp.
Opprinnelig publisert av Gatestone Institute den 20. oktober 2026.
