Slik ødelegger man et land

Akkurat som en fisk råtner fra hodet, går en stat til grunne når dens ledere begynner å hylle andre oppfatninger enn den som staten opprinnelig var bygget på, og som var forutsetningen for den sosiale kontrakten mellom de styrende og deres undersåtter.

I snart femti år er vi blitt oppdratt til å tro at vår jødisk-kristne sivilisasjon bare er én av mange muligheter, og at andre kulturer kan være like gode. Hvem har myndighet til å hevde at Danmark er danskenes land og ikke bare et geografisk område hvor hvem som helst kan slå seg ned og spre sin medbrakte samfunnsoppfatning fra Mogadishu, Kabul eller Bagdad? Er det egentlig ikke rasistisk å hevde at dansk rettsoppfatning står over sharia, at kvinner har samme rettigheter som menn, at slaveri er en uskikk, eller at homofile skal ha lov til å leve i fred? Det finnes jo ytringsfrihet, så hvem gir oss rett til å hevde at den vestlige moralen har forrang?

Hvem kan påberope seg retten til å si at vi ikke vil ha barbarer i landet? Ingen! For barbarer har de samme grunnlovssikrede rettighetene som oss andre.

Muligheten til å håndheve Danmarks forrang mistet vi i forbindelse med utlendingsloven av 1983, som åpnet slusene for en massetilstrømning fra kulturer som ikke ville ha noe med oss å gjøre, men gjerne ville ta for seg av velferdsstatens goder. Og helt siden har politikerne, mediene, ekspertene og prestene snakket i store ord til de enfoldige som nektet å se storheten i den post-danske samfunnsmodellen.

Samfunnsoppløsningen har fra begynnelsen vært et eliteprosjekt, og befolkningen har aldri blitt spurt om den var rede til å gi avkall på fedrelandet og overlate stadig mer av Danmark til fremmede. Ved valgene kan vi stemme på politikere som lover å føre en «stram» innvandringspolitikk, og som slår på trommen for ulike «integrasjons»-tiltak. Og når valget er overstått, føres den samme politikken som før. Mediene fortsetter å sette danskene i et dårlig lys, og Folketinget innvilger fortsatt statsborgerskap til mengder av sharia-tilhengere.

Det samme skjer i de fleste andre vestlige land, for de herskende elitene kan virkelig ikke like sine egne befolkninger. Vi ser nå resultatene av flere tiår med samfunnsoppløsning i form av opprørene som har rammet Frankrike og Italia, og som snart kommer til oss. Som flere har påpekt, er de i stor grad kjøpt og betalt av fiendtlige stater og pengemenn som vil oss til livs, men det ville neppe vært mulig å mobilisere horder av gatekrigere dersom fienden ikke allerede hadde slått seg ned hos oss – invitert av politikere som trodde at befolkningsutskiftningen ville sikre dem evig makt.

Nå har har politikerne mistet kontrollen over prosjektet, og de vet ikke sin arme råd. De muslimske kjæledeggene deres løper faktisk rundt og tenner branner, kaster steiner og smadrer butikker – i skjønn forening med den innenlandske, kommunistiske venstresiden, som også har nytt godt av elitens varme oppmerksomhet.

Det eneste som gjenstår, er borgernes evne til å organisere et selvforsvar. Fra myndighetene, ordensmakten og rettsvesenet er det ingenting godt å vente på.