Årets TV-aksjonen gikk til NRC Flyktninghjelpen. Foreløpige tall viser det svakeste resultatet på ti år. Samtidig står NRC-sjef Jan Egeland i front for en mer liberal flyktningpolitikk – mens Frankrike preges av omfattende uro, vold og plyndring.
Jan Egeland er en av Norges mest profilerte forkjempere for mennesker på flukt. Som generalsekretær i NRC Flyktninghjelpen arbeider han ikke bare for nødhjelp i krigsområder. Han har også i en årrekke tatt tydelig til orde for at Europa må føre en mer liberal politikk overfor flyktninger og asylsøkere.
Det som i begynnelsen ble omtalt som elevprotester i Frankrike, har utviklet seg til rene opptøyer der anslagsvis 1500 butikker er plyndret og ramponert. Det historiske rådhuset fra 1800-tallet i byen Limoges er brent ned; det 43 meter høye klokketårnet raste sammen etter at maskerte demonstranter brøt seg inn og satte bygningen i brann. Selv NRK har erkjent at personer med minoritetsbakgrunn dominerer opptøyene.
Søndag 18. oktober gikk årets TV-aksjon til Flyktninghjelpen. Mens Egeland står for en uttalt progressiv asyl- og flyktningpolitikk, er det foreløpige innsamlingsresultatet svakere enn på mange år.
Foreløpige tall viser 251 millioner kroner – mot 271 millioner kroner for fjorårets aksjon, og så mye som 415 millioner kroner i 2024, da innsamlingen gikk til Barnekreftforeningen. Blir dette tallet stående, er det det svakeste på ti år. Endelig resultat blir først klart i desember. Det er derfor tidlig å trekke en endelig konklusjon om nordmenns giverglede.
Følgende faktorer kan ha dempet årets giverglede i TV-aksjonen:
- NRC Flyktninghjelpen hadde allerede 2,4 milliarder kroner på bok ved inngangen til året.
- NRC Flyktninghjelpen mottok 1,8 milliarder kroner over bistandsbudsjettet i 2025 og har mottatt mest av alle det siste tiåret.
- Publikum har begynt å se de negative konsekvensene av en progressiv flyktning- og innvandringspolitikk.
- NRC Flyktninghjelpen bidrar med penger til prosjekter i Iran og til andre omstridte regimer, der pengene frigjør midler myndighetene kan bruke på andre formål.
– Europa må åpne grensene
Egeland har lenge kritisert europeiske land for å stramme inn grensene for mennesker på flukt. Allerede i 2014, i en tidlig fase av den syriske borgerkrigen, uttalte han til den tyske avisen Der Standard at Europa måtte ta imot 30.000 syriske flyktninger. Egeland krevde at europeiske land skulle følge FNs oppfordring, noe daværende forbundskansler Angela Merkel fulgte opp med sin berømte replikk «Wir schaffen das» («Dette fikser vi»). Siden den gang har nesten en million syrere ankommet Tyskland.
Til Die Zeit uttalte nåværende kansler Friedrich Merz i mars i år at 80 prosent av syrerne som oppholdt seg i Tyskland, skulle returneres til hjemlandet i løpet av de neste tre årene.
Egeland fulgte opp i Aftenposten i 2015 med at Norge måtte ta sin del av ansvaret og ta imot flere syriske flyktninger. Det var en respons på det han mente var et populistisk utspill fra Siv Jensen. «Nå må vi få et kappløp om å stille opp mest mulig, ikke er kappløp bort fra det medmenneskelige», uttalte han.
Ikke økonom, bare hjelpearbeider
Da Finansavisen skrev om kostnadene forbundet med å ta imot opptil 100.000 syriske flyktninger i 2015, hevdet Egeland at Finansavisens regnestykke ikke var særlig realistisk. Da Finansavisen konfronterte ham i forbindelse med den påstanden, svarte han at «Jeg er ikke økonom, jeg er hjelpearbeider».
Finansavisen fantes ikke på nett den gangen, men saken ble plukket opp og beskrevet i Nettavisen i saken «Knallhard smekk til Jan Egeland».
Men Egeland lot seg ikke affisere og fortsatte med å promotere en progressiv asyl- og flyktningpolitikk.
«Det er ikke grensene som trenger beskyttelse, det er flyktningene», uttalte han på hjemmesiden til NRC i 2016.
– Egoistisk nasjonalisme
I et CNN-intervju i juni 2024 tok han opp mangelen på åpne grenser for mennesker som søker beskyttelse. Han har også gått hardt ut mot forslag om en strengere norsk asylpolitikk. Da Unge Høyre fremmet forslag om en mer restriktiv linje, omtalte Egeland det som «egoistisk nasjonalisme», ifølge Minerva.
Han fulgte opp med kritikk av regjeringens forslag om å redusere antallet kvoteflyktninger og kalte det «et usolidarisk budsjettforslag som setter verdens mest privilegerte folk først». Egeland ba Stortinget om å snu og argumenterte for at Norge måtte ta større ansvar i en verden der millioner er drevet på flukt.
Han har også advart mot å sende syriske flyktninger tilbake dersom sikkerheten i hjemlandet ikke er garantert. I desember 2024 beskrev han slike returer som «cruel and reckless» i et intervju med Democracy Now!.
Og han fulgte opp med å mene at rike land forsøkte å holde flyktninger på avstand og dermed unndra seg sitt ansvar.
Det kan se ut til at Egeland har fått gjennomslag for sitt progressive politiske syn i både norske og utenlandske medier. Etter hvert har publikum begynt å få øynene opp for skyggesiden av denne politikken over hele Europa.
Frankrike i brann
Samtidig med at Egeland argumenterer for sin progressive politiske påvirkning, har Frankrike opplevd omfattende demonstrasjoner, sammenstøt med politiet, branner og plyndring.
I oktober 2026 har uroen samlet hundretusener av demonstranter. Protestene dreide seg i utgangspunktet om levekostnader, skoleforhold og offentlige tjenester. Deretter har det utviklet seg til et rent opprør i flere franske byer, med omfattende vold, ødeleggelser og plyndring.
Franske myndigheter har lagt deler av skylden for volden på ytterliggående venstregrupper og kriminelle miljøer. I sosiale medier presenteres en tilleggsdimensjon. Det florerer med bilder og videoer som viser et betydelig innslag av unge menn med minoritetsbakgrunn blant opprørerne, noe også NRK kom til en erkjennelse om på Nyhetsmorgen 19. oktober.
Uroen har aktualisert spørsmål om integrering, sosial ulikhet, kriminalitet og tilliten mellom myndighetene og deler av befolkningen. Den viser også hvor krevende innvandrings- og integreringsdebatten er blitt i flere europeiske land.
Solidaritet med grenser?
Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom å støtte humanitær hjelp til flyktninger og å ønske en streng innvandringspolitikk. Mange kan mene at mennesker i Gaza, Sudan og Syria må få mat, husly og beskyttelse, uten samtidig å ønske at flere skal bosette seg i Norge.
Derfor kan ikke TV-aksjonens foreløpige resultat alene brukes som bevis på at nordmenn har vendt ryggen til flyktningene. Resultatet kan påvirkes av mange forhold, og den endelige summen gjenstår.
Men det reiser et relevant spørsmål: Hvor stor oppslutning er det om den politikken Egeland argumenterer for – når solidaritet ikke bare handler om å gi penger, men også om hvor mange mennesker Norge og Europa skal ta imot?
Det er forskjellen mellom humanitær hjelp og innvandringspolitikk som gjør debatten så krevende. Og det er nettopp der Egelands budskap møter noen av de vanskeligste politiske spørsmålene i Europa.
Iran
Det har ellers vært rettet kritikk mot Flyktninghjelpens prosjekter i land som Iran, der norske bistandspenger kan frigjøre midler som myndighetene kan bruke på andre formål.
Iran tar imot flyktninger fra Afghanistan, primært Hazaraer. Disse er sjia-muslimer og snakker dari, som er en variant av persisk.
Ergo en selektiv praksis som neppe er i tråd med Egelands grenseløse tilnærming, finansiert med norske skattepenger.
I 2025 brukte Flyktninghjelpen 15,8 millioner kroner i Iran. Siden Egeland ble sjef for NRC – Flyktninghjelpen i 2013, har norske skattebetalere brukt 169 millioner kroner til dette formålet.
2,4 milliarder på bok
Ved utgangen av 2025 hadde NRC Flyktninghjelpen 2,4 milliarder kroner på bok, i form av bankinnskudd, kontanter, pengemarkedsfond og obligasjonsfond. I 2025 var de, ved siden av Røde Kors, den norske ikke-statlige organisasjonen som mottok mest: 1,8 milliarder kroner.
I Jan Egelands tid i NRC 2013–2025 er de den norske NGO-en som har mottatt mest av alle: 15,5 milliarder kroner.
