Norman Rockwell (1894–1978), «Save freedom of speech» (1943). Foto: Office of War Information cc by 2.0 / Wikimedia Commons.
Fremfor enhver annen frihet, gi meg frihet til å vite,
til å uttrykke meg og til å argumentere fritt
slik min samvittighet byr meg.
John Milton, «Areopagitica» (1644)
Menings- og ytringsfriheten er forankret både i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (artikkel 19) og i Norges Grunnlov (§ 100). Bestemmelsene verner også retten til informasjon, sannhetssøken og fri meningsdannelse.
Ytringsfrihetstanken anerkjenner det å kunne uttrykke seg og kommunisere fritt med andre som et grunnleggende menneskelig behov, og avgjørende for individets følelse av frihet, selvrespekt og autonomi. Ytringsfriheten kan begrunnes både med respekten for individet og med samfunnsnytten. I et demokrati henger disse hensynene sammen.
Ytringsfriheten er nødvendig om vi skal kunne forsvare oss selv mot urettferdighet og overgrep, og for å forsvare de andre demokratiske rettighetene. Uavhengige medier, åpen kommunikasjon og det frie ord gjør det vanskeligere å misbruke makt – og lettere å avdekke overgrep når de skjer.
Ytringsfriheten og demokratiet
Folkestyret, demokratiet, bygger på forestillingen om borgeren som et fornuftsvesen, i stand til å danne selvstendige oppfatninger. Det bygger også på borgerens rett til å uttrykke og argumentere for disse oppfatningene. Som en såkalt metarettighet er ytringsfriheten både en grunnleggende forutsetning for demokratiet og et vilkår for at andre demokratiske rettigheter skal kunne utøves.
Under borgerdemokratiet i antikkens Athen opererte man med to former for ytringsfrihet:
Parrhesia betegnet den generelle friheten til å tenke og ytre seg.
Isegoria var borgerens rett til å henvende seg til sine medborgere i ekklesia, folkeforsamlingen. Borgere med fulle rettigheter skulle kunne uttrykke meningene sine offentlig, gi råd om styre og stell og ivareta både egne og fellesskapets interesser.
Forestillingen om mennesket som et rasjonelt vesen, i stand til å danne veloverveide oppfatninger, er et sine qua non – en nødvendig forutsetning for demokratiet. Avviser man dette premisset, faller også begrunnelsen for demokratiet bort. Angrep på ytringsfriheten rammer derfor ikke bare retten til å tale fritt, men også forestillingen om menneskets rasjonelle natur og demokratiet som idé.
Ytringsfriheten og samfunnet
Det frie ordskiftet er demokratiets modus operandi. Gjennom ytringsfriheten kan samfunnet fungere som en «ideenes markedsplass», der ulike meninger prøves mot hverandre. Slik får de beste ideene mulighet til å bli hørt og vinne frem. Et mangfold av perspektiver og argumenter bidrar samtidig til å holde ulike samfunnsinteresser i balanse og fremmer kreativitet, initiativ og kunnskapsdeling.
Uten ytringsfrihet blir samfunnet lukket, ensrettet og stillestående. Når kritikk fortrenges, mister det en avgjørende selvkorrigerende mekanisme og risikerer å bli fanget i selvtilfredshet og selvbedrag.
Ytringsfriheten har mindre verdi dersom den bare brukes til å gjenta etablerte synspunkter. Verdien ligger nettopp i rommet den skaper for mangfoldig kunnskap, kritikk og nye perspektiver. Det er derfor ukonvensjonelle meninger trenger ytringsfrihetens vern aller mest. Historisk har fremgang oppstått når ny kunnskap har korrigert gamle feil og utfordret dogmatiske posisjoner.
Ytringsansvar og demokratisk toleranse
Ytringsfriheten kritiseres ofte for å legge til rette for falske nyheter og feilinformasjon. Men det er nettopp et åpent ordskifte som gjør det mulig å etterprøve påstander, avdekke feil og korrigere dem. Ytringer blir først moralsk klanderverdige når de innebærer bevisst falskneri eller har til hensikt å villede eller skade.
Overdreven moralisering av ytringsfriheten kan dele samfunnet i dem som har «korrekte» meninger og dem som uttrykker uenighet eller «kontroversielle» synspunkter og derfor nektes en plass i offentligheten. En slik utvikling gjør konstruktiv dissens vanskelig, selv om dissens er en grunnleggende forutsetning for demokratiet.
Begrepet «ytringsansvar» brukes ofte, men kan også bli et redskap for å begrense og kontrollere ordskiftet. Det er derfor like rimelig å fremheve et ytringsfrihetsansvar: et felles ansvar for å opprettholde rommet for fri meningsutveksling. At enkelte misbruker ytringsfriheten, er ikke et tilstrekkelig argument for å innskrenke den for alle.
At ytringer kan oppleves som krenkende, er en uunngåelig kostnad ved et åpent demokrati. Å føle seg krenket innebærer et element av valg. Den enkelte kan velge å la subjektive reaksjoner veie tyngst, men kan også innta et prinsipielt standpunkt: å sette hensynet til ytringsfriheten og demokratiets beste foran egne følelser.
Sensur og propaganda
For å kontrollere informasjonsflyten og forme opinionen, benytter makten to motsatte, men komplementære virkemidler:
Sensur begrenser hvilke opplysninger og perspektiver som blir tilgjengelige.
Propaganda fremmer bestemte fortolkninger og reaksjonsmønstre.
Felles for virkemidlene er at de svekker individets evne til selvstendig refleksjon og handling, og bygger mentale barrierer mot alternative synspunkter.
Sensur er en mistillitserklæring til borgernes rasjonelle evner og dømmekraft. Den uttrykker ringeakt og mistenksomhet og bidrar til å umyndiggjøre befolkningen. Samtidig fungerer sensuren som negativ propaganda på flere måter: Den hindrer undersøkelser av premissene for politikken som føres, den stigmatiserer kritikerne av den liberale konsensus, og den stenger ned debatt om alternative forklaringsmodeller, løsninger, mål og metoder.
Styresmakter bruker store ressurser på å styre atferd og forme opinionen gjennom omfattende påvirkningsoperasjoner. I et demokrati bør borgerne derimot overbevises gjennom empiri og rasjonell argumentasjon. Psykologisk kondisjonering, propaganda, sensur og manipulasjon setter tankefriheten og den frie meningsdannelsen ut av spill. Dermed forvrenges selve demokratiets idé.
Konsekvenser
Et samfunn opprettholdes gjennom kommunikasjon mellom medlemmene. Når den frie utvekslingen svekkes, undergraves fellesskapet, samtidig med at statens makt øker.
Informasjon er samfunnets livsblod, og kommunikasjonskanalene er årene den flyter gjennom. Når kommunikasjonen begrenses og informasjonen filtreres, oppstår en kommunikativ «blodpropp» som hindrer spredningen av potensielt viktig kunnskap.
Maktens kontroll over kommunikasjonen innebærer også kontroll over språket. Ord og begreper gjøres til våpen. Maktens språk brukes da ikke til å veilede, argumentere, forklare eller formane, men til å villede, manipulere, tilsløre og diktere.
Når fri meningsdannelse, forskning, undersøkelser og deling av informasjon hindres, svekkes også muligheten for rasjonell diskusjon. Utviklingen er derfor antiintellektuell. Den er samtidig antidemokratisk, fordi den undergraver en demokratisk prosess som tilhører alle borgere, ikke bare politikerne.
Vi opplever at enkelte temaer er blitt forbudte områder for informasjonsdeling og fri meningsutveksling. Andre tillates bare innenfor en trang meningskorridor. Resultatet er at politisk tenkning reduseres til enkeltsaker og mister blikket for helheten.
Ytringsfriheten mister sin mening uten både tankefrihet og reell tilgang til kommunikasjonsmidlene. Uten tankefrihet vil ytringsfriheten virke til å forsterke konformitet og dogmatisme. Og uten mulighet til å formidle egne tanker, eller når avvikende meninger får alvorlige konsekvenser, blir ytringsfriheten uansett en teoretisk rettighet: Bare begeistret oppslutning om ideologien og lojalitet til systemet tillates. Resultatet er et bredt samfunnsmessig intellektuelt og kulturelt forfall.
Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.
