Ekstremsyklistene har alltid eksistert. De veksler som det passer dem mellom gate, fortau og fotgjengeroverganger, og gjør livet utrygt for bilister, motorsyklister, fotgjengere – og ikke minst andre syklister. De hevder konsekvent at alle ulykker og nestenulykker skyldes bilistene og «en uklar veitrafikklov» (uklar fordi den ikke gir syklistene automatisk forkjørsrett).
Dette har man klart å leve med på sett og vis. Men med fremveksten av det pussige politiske påfunnet Miljøpartiet De Grønne (MDG), startet en ny tidsregning. De tohjulede bajasene allierte seg altså med en gjeng blankøyde fanatikere ruset på idylliske karikaturer av middelalderen. Og før man visste ordet av det, skulle alle sykle, enten de ville eller ikke. Sykkelen ble brått opphøyet til vårt svar på den indiske ku.
Det første klimaks kom med kommunevalget i 2015. Da suste MDG inn i byens maktpalass med 8,1 % av stemmene, hvilket etter moderne demokratilover tydeligvis innebærer 100 % bestemmelsesrett over hovedstadens gatenett. Prisen for å gjøre Raymond Johansen til «byregjeringsleder», som han kalte seg, helt til Kommunaldepartementet stoppet tøvet: Kommuneloven tillot det ikke. Keisernarren kvitterte med mavedans i Pride-toget i 2019. Året da MDG kapret 15,3 % av Oslos velgere, og mange trodde sivilisasjonen slik de kjente den var ved veis ende.
15,3 % er nesten det samme som 125 % i henhold til fanatikerens underlige virkelighetsopplevelse. Og når fanatikere slår seg sammen, trekker de hverandre opp. Resultatet kan studeres i Oslo sentrums gater. Da tenker jeg ikke bare på fremkommelighet og estetisk virvar og stygge bymøbler, men like meget på adferden til dem som ferdes i de samme gatene.
MDG fikk åtte år i byregjeringen. Skaden de påførte byen, kan tydeligvis ikke reverseres. Ikke så lenge fetteren, Miljøpartiet De Blå (alias Lae Solbergs Høyre), opprettholder kaoset.
Eirik Lae Solberg, leder av Miljøpartiet De Blå, og lidenskapelig tilhenger av flyet som ikke finnes. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
Det er som om bilen aldri har eksistert. At den likevel gjør det, oppfattes som en provokasjon. Folk har sluttet å passe seg. De går rett ut foran et tonn metall i fart, og overlater med største selvfølge ansvaret for at de ikke blir most til karbonadedeig til den som sitter bak rattet. Og vedkommende er stort sett og heldigvis så årvåken at frivandrerne, barnevognsjåførene (og de små passasjerene deres) og pedaltråkkerne – mot alle odds – får oppleve nok en morgendag.
Men det er på håret. Oftere og oftere etter hvert som tidligere regler for adferd i trafikken smuldrer hen til et pussig rykte. Barn læres ikke opp til at de skal passe seg for biler lenger. Hvor ansvarlig er dét på en skala fra 1 til 10? Og hva skjer når de kommer ut i den virkelige verden?
Er man så lettsindig å dele skrekkeksempler fra samtidens gatebilde med brukerne av sosiale medier, bør man holde på hatten. Jeg listet opp en håndfull observasjoner jeg hadde gjort i løpet av en snau dag i Oslo og la dem ut på Facebook:
1) Syklister som krysset trikkelinjen mens bommen var på vei ned.
2) Elektrisk sykkel i 60 km/t gjennom en 40-sone og rett over Kirkeveien, tvers igjennom kryssende fotgjengerfelt (med fotgjengere) på rødt.
3) Sykkel i frisk hastighet fra sykkelfelt, opp på fortau, så brått til venstre, rett over fotgjengerovergang foran bil (min) som måtte bråstoppe.
4) Syklist som kjørte meg ned bakfra på fortauet og kvitterte med å skjelle meg ut.
5) Syklist kledd for Tour de France, i vill fart ut av høstmørket og regnet, uten lykt, sneiet meg, dundret neven i biltaket og skrek «Din kødd!»
… og verst:
6) En syklist som stupte inn i rundkjøringen på Bislett og ignorerte bilene som allerede befant seg der – pluss trikken, som han unngikk med et nødrop.
Alt i løpet av én og samme dag. Mitt poeng er at den voldsomme opprustningen av Oslos sykkelhær er gått på bekostning av kjennskap til (og respekt for) trafikkreglene. Kanskje på tide å innføre sykkellappen?
Mange delte min bekymring. Men en liten klikk reagerte som om jeg hadde foreslått å rehabilitere Henry Rinnan. Og de tyr gjerne til argumentasjon som matcher. Den er enkel, og den er slående: Bilistene oppfører seg mye slemmere enn syklistene. Utspillet får stå for hva det er, men har egentlig ingen ting med mitt poeng å gjøre i det hele tatt, altså mangelfull kjennskap til trafikkreglene.
Men det overrasker meg ikke at bajasene ligger på samme nivå som bikkjer: De ser på fingeren når du peker på månen. (Og ærlig talt, om bilistene kjørte like ille som eller verre enn sykkelbajasene, ville ambulansetjenesten kollapset og gatene badet i blod. Ta dere sammen!)
De forklarer syklistenes brudd på det jeg kaller trafikkultur med «manglende tilrettelegging for god og effektiv sykling» (prøv det på eksemplene ovenfor). De ser det som en selvfølge at sykkelstiene holdes snefrie om vinteren på bekostning av fortau og HC-parkeringsplasser, fordi de tilhører de 17 som sykler hele året – så fuck de resterende 729.000 som også bor i byen.
Oslo tilhører de 17 som sykler hele året – så fuck de resterende 729.000 som også bor i byen.
Men MDG ble jo pælmet ut av «byregjeringen» etter kommunevalget i 2023, vil mange innvende. De har ikke noe med dette å gjøre. Jo, det har de, for de brukte åtte år på å rasere fremkommeligheten, fjerne parkeringsplasser, meie ned byens trær og sette opp de redselsfulle bymøblene. Samtidig forsøkte Lae Solberg desperat å fremstå som det blå alternativet til det grønne skiftet.
Han opptrer som ubarbert høyremann, men er like vidløftig og fremtidsirrasjonell som sine miljøgrønne kolleger. Egentlig burde partiet hans skiftet navn til MDB – Miljøpartiet De Blå. Eirik Lae Solberg har jo egentlig bare overtatt stafettpinnen etter Lan Marie Berg.
Under valgkampen fremsto de som MDG på LSD. Sammen med Høyres toppkandidat i Kristiansand, Mathias Bernander, gikk Lae Solberg ut med det spektakulære løftet om å få etablert en utslippsfri flyrute mellom Oslo og Kristiansand, basert på hydrogenfly.
La meg sitere:
– Vinner vi valget i Oslo og Kristiansand, skal dette gjennomføres. Dette er et viktig valgløfte for oss.
Det kan tillegges at et slikt rutefly ikke finnes. Airbus, som den gang hadde 2035 som mål for et kommersielt hydrogenfly, har siden skjøvet tidsplanen ut i det blå hinsides 2035.
Vrøvl avler vrøvl. Fra de miljøgrønne til de miljøblå.
Oslo er blitt enda mer umulig å kjøre i. Fotgjengerne og syklistene er blitt enda mer uvennlige. Og legg merke til at jeg ikke har nevnt de elektriske sparkesyklene med ett ord.
Mitt råd: Skal du til Oslo? Husk hjelm!
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
