Hvorfor må barnevernssystemet beskyttes?

Eirik Værnes og Yngve Nedrebø i podkast-rommet på Bergen bibliotek. Foto: Document

Da jeg hørte Yngve Nedrebø på podkasten AVHØRT, ville jeg finne ut mer om ham. Den tidligere statsarkivaren hadde utført skriftanalyse av Shadas selvmordsbrev. Han var uenig med Rodgeir Vinsrygg i at Shada ble drept, og samtidig engasjerte han seg sterkt i barnevernssaker og hadde vært delaktig i å få norske saker opp i den europeiske menneskerettsdomstolen. Jeg dro til Bergen for å intervjue ham. Her forsøker jeg å samle trådene fra vår første episode, som gikk på Brennbart, tirsdag 13.10.

Yngve Nedrebø tok oss først med til et gammelt hus i Bergen sentrum. Det første barnehjemmet i Norge. Han forteller at barn ble hentet fra gaten og plassert der sammen med kriminelle og prostituerte. Gatene ble ryddet, men mange barn startet sin kriminelle karriere på barnehjemmet.

Bergen manufakturhus ble oppført i 1646 og var den første institusjonen for foreldreløse barn. Der skulle de lære seg håndverk. Men etter et år tok institusjonen også inn løsaktige kvinner. Etter hvert kom det kriminelle til, og barna fikk kanskje opplæring i andre ting enn håndverk. Huset var i drift til rundt 1880.

Vi gikk videre til biblioteket i Bergen sentrum, og der rigget vi oss til for å gjennomføre et intervju.

Dokumentering av overgrep

Historiker Yngve Nedrebø. Foto: Document

Nedrebø er historiker og var i nesten tretti år øverste leder for Statsarkivet i Bergen, hvor han hadde ansvar for en enorm mengde historisk materiale — totalt 260 millioner sider — som han kvalitetssjekket og gjorde tilgjengelig for offentligheten.

Det var i forbindelse med en granskning av forholdene på barnehjem i Bergen at han fattet interesse for barnevern. Mange av ofrene, som bodde på barnehjem i perioden 1954–1980, sa de var utsatt for misbruk.

Bergen kommune ville ikke granske saken; byrådsleder Anne-Grete Strøm-Erichsen mente det var krenkende overfor dem som jobbet på institusjonene, som nå var døde og ikke kunne forsvare seg mot anklagene. Kommunestyret ville ikke la saken ligge, og Drægebø-utvalget ble nedsatt. Statsarkivar Nedrebø fikk ansvaret for å finne frem dokumentasjon og intervjue gjenlevende fra institusjonene.

Drægebø-utvalgets rapport ble lagt frem i 2003, og konkluderte med at det hadde foregått seksuelt misbruk, fysisk mishandling, og at tilsynet med barna hadde vært mangelfullt.

Lukkede dører i domstolen

Men Nedrebøs engasjement stoppet ikke der. Han var aktiv i flere rettsprosesser, og fortalte i vårt intervju om sin erfaring med dem. Om hvordan norske domstoler lukker dørene når barnevernssaker pågår og offentligheten ikke får innsyn.

Siden 1890 har ikke norske domstoler tatt referat fra straffesaker. Hvordan skal man da vite hva som har foregått? Hvis saker skal tas opp igjen, har man ingen ting å bygge videre på, hverken vitneforklaringer eller ekspertuttalelser. De er kun gjengitt i sammendrag i dommen.

Nedrebø nevner en sak fra 1906, der en mann og hans to sønner ble dømt for drap på en nabo. På 1930-tallet klarte de dømte å få gjenopptatt saken. Men det fantes ikke referat. Man hadde ingenting annet å basere seg på enn en journalists tilstedeværelse i retten. Heldigvis hadde han dokumentert prosessen, og avisreferatene ble viktige for frifinnelsen.

I 2005 ble det vedtatt at det skulle tas lyd- og videoopptak av alle rettssaker.

Men domstolene fikk ikke bevilget penger og hadde ikke råd til å kjøpe inn utstyr og gjennomføre vedtaket.

Hva skjer når deltakere i rettssaken selv kjøper inn eget utstyr?

Nedrebø stilte i en rettssak i 2017 og kjøpte inn utstyr for å filme. Dommeren nektet ham først å bruke det. Så fikk han lov til å gjøre opptak, etter å ha lagt frem et brev fra justisminister Anders Anundsen. Men Nedrebø fikk beskjed fra dommeren om at han ikke ville få hverken opptaket eller utstyret tilbake!

Noe er galt når domstolene vil holde innholdet i rettssaken skjult for offentligheten. Finnes det andre grunner enn at man ikke har råd til å tillate opptak av rettssaker?

Nedrebø anslår at barnevernet vinner 98 prosent av sakene i retten. Hvis rettssakene hadde gått for åpne dører, mener Nedrebø at sakene kan gå i favør av foreldrene i 80 til 85 prosent av tilfellene.

At barna må skjermes, er en annen unnskyldning for å nekte offentlig innsyn.

I den europeiske menneskerettsdomstolen går barnevernssaker for åpne dører. De som observerer, får beskjed om å ta hensyn til barnets personvern, «og det er godt nok», sier Nedrebø.

Genererer penger

Det er altså lav kvalitet på det juridiske arbeidet som foregår i barnevernssaker. Nedrebø gir oljerikdommen noe av skylden for utviklingen. Det har fremkommet lite kritikk mot forbruk av penger i det offentlige. Folk har kunnet plassere seg i gunstige posisjoner for å melke statskassa.

Sakkyndige psykologer kan tjene gode penger på å skrive rapporter, men ifølge Nedrebø er mange av rapportene «klipp og lim» fra tidligere saker. Det avdekkes når andre navn og adresser enn dem man omtaler, kommer frem i sakkyndiges rapport. Mange psykologer er avhengige av oppdrag fra barnevernet og det offentlige, og går derfor ikke imot deres ønsker, ifølge Nedrebø. Samtidig er kommuneadvokater innleid og må vinne saker for enhver pris, ellers mister de avtaler med kommunen.

Nå er det ikke som før, at de med seksuelle preferanser for barn tiltrekkes barnehjemmene og godtar lave lønninger. Nå er det nok av penger i barnevernsindustrien. Men samtidig har ikke historiene om seksuell utnyttelse av forsvarsløse barn forsvunnet.

Voldtekt og sjalusi

Flere historier har funnet veien til overflaten de siste årene. Tanya Nysveen forteller om livet på barnevernsinstitusjon, og om hvordan det utviklet seg forhold mellom mannlige ansatte og jenter som bodde der, noe som også kunne skape sjalusi blant de kvinnelige ansatte. Nysveen forteller at hun ble voldtatt mens hun var innlagt på institusjonen, og at de som gjorde det, fortsatt jobber med barn og unge.

Amir var fosterbarn til en mann som drev to barnevernsselskap og tjente millioner på bedriftene. Samtidig forgrep mannen seg på sin egen fostersønn. Før rettssaken skulle gå, tok Amir livet sitt. Mannen ble dømt til fengsel i to år og to måneder, men han selger fortsatt tjenester til barnevernet.

Yngve Nedrebø stiller spørsmål ved hvem som var kunder av denne fosterfaren og hans barnevernsselskaper. Når Nedrebø nevner at det i Drægebø-utvalget kom frem at barn i noen tilfeller ble leid ut til private selskaper i helgene, og at barnehjemmene åpnet dørene for folk som kom inn for å forgripe seg på barn, kan man stille spørsmål ved om dette fortsatt skjer den dag i dag. Og i så fall: hvor organisert det er.

Hvor viktig er journalisters tilstedeværelse i retten? Hvis media stenges ute fra rettssaker, som det har vært flere forsøk på i det siste, får dommere, advokater og tiltalte lov til å diktere narrativet.

Nedrebø mener at det vi ser, kun er toppen av isfjellet når det gjelder overgrep. I Frankrike ble det avslørt at overgripere tilknyttet den katolske kirke, i snitt forgrep seg på 100 barn hver. Det kom frem i en rapport fra 2021. Den dekket årene 1950–2020.

Med Epstein-avsløringene i bakhodet kan vi tillate oss å tenke enda litt lenger. Kan historiene som kommer til overflaten være tegn på noe mye større og kanskje enda mer ondskapsfullt enn vi hittil har sett for oss? Tør vi å dykke ned i det iskalde vannet for å finne ut mer?

I neste uke kan du se neste episode med historikeren. Følg med på Brennbart tirsdag 20. oktober klokken 20.00.